Søk i innholdsfortegnelse

Landslova (bokmål)
Ditt søk ga dessverre ingen treff.

Opphevet

Magnus Lagabøtes landslov (bokmål)

VII. Landsleiebolken

1. Om hvordan folk skal få seg bosted

Hvis noen vil leie jord av en annen til sin husholdning, skal han velge seg bosted med omhu, med to forstandige menn som vitner, og det er enda bedre om det er flere til stede. Dersom han leier gård av jordeieren, skal han bo så lenge på gården som vitner vet at han inngikk åremålsavtale om. For selv om noen gir bort jordeiendommen sin, betaler den i bøter, eller selger eller bytter den bort, så skal den som inngikk åremålet, beholde åremålet sitt. Hvis jordeieren dør, skal leilendingen ha ett års leie etter det, selv om leieavtalen var inngått for mange år. Og hvis leilendingen dør, skal arvingen hans ha ett års leie etter det, selv om leieavtalen var inngått for mange år. En ombudsmann kan ikke bygsle bort for mer enn tre år. Bruks og vedlikeholdsplikt¹⁶⁹ gir rett til bygsel, og jordleie gir rett til avling og alt arbeid som er i avtalen deres. Landskylden skal være betalt før sommermål¹⁷⁰, hvis ikke slås og skjæres det for den som eier gården. Hvis jordeieren blir bostedsløs og vil dra til gården sin som han tidligere har bygslet bort til andre, skal han innløse gården fra den som han hadde bygslet den bort til, med ett års leie, og si til leilendingen innen jul at han er bostedsløs, og bekrefte det med sin ed dersom leilendingen mistror ham. Hus skal bygges slik det er avtalt. Hvis det ikke er gjort, eier jordeieren like mye i avlingen som huset vurderes til, og det blir sett på som at tilsvarende mye av landskylden er ubetalt. Dersom et hus er dårligere bygget enn avtalt, skal seks skjønnsomme menn vurdere det, og leilendingen skal bøte etter vurderingen og garantere med avlingen sin inntil han har betalt.

2. Om vedlikehold av hus

Nå skal leilendingen vedlikeholde alle hus som var på gården da han kom dit, i samsvar med lovene, og tekke takene godt og holde dem dryppløse. Han skal også vedlikeholde torvvolene¹⁷¹, vindskiene¹⁷² og krokraftene¹⁷³, og stelle dem slik at det ikke kommer fukt på veggene. Dersom det er stelt på denne måten, kan ikke leilendingen gjøres ansvarlig for at hus eldes. Men hvis et hus råtner på grunn av vanrøkt, skal han bygge nytt hus i stedet. Hvis noen bygger hus på andres jordeiendom som ikke var pålagt ham, og det ikke blir til fradrag i leie til jordeieren, og han tok tømmer og alt tilfang fra andres skog og satte huset på øde tufter – alt som det ikke stod hus på da han kom til gården, kalles øde tufter – slike hus kalles tilleggshus¹⁷⁴. Det skal leilendingen, når han reiser fra gården, tilby jordeieren å kjøpe i nærvær av to vitner, og jordeieren kan kjøpe det etter seks skjønnsomme menns vurdering. Og hvis jordeieren ikke vil kjøpe det, kan leilendingen selge det til hvem han vil, eller få det flyttet bort innen korsmesse om våren¹⁷⁵. Men hvis det da ikke er flyttet bort, eier jordeieren huset.

3. Om gamle hus på gården

Hvis det er avtalt å sette i stand et gammelt hus, og det ikke blir satt i stand, skal det bøtes etter seks skjønnsomme menns vurdering. Dersom leilendingen ikke vil betale, skal jordeieren fredlyse¹⁷⁶ avlingen hans og stevne ham med fem dagers varsel, og bøndene skal tildømme jordeieren like mye av avlingen som verdien av huset blir vurdert til.

4. Hvis noen leier bort gården sin

Nå leier noen bort en gård, og vil ikke la den som leide den, beholde den. Da skal den som leide den, fredlyse gården og stevne den andre med fem dagers varsel, og føre fram vitnene sine om hvordan han har leid gården. Hvis det blir båret fram fullgode vitnesbyrd for ham, er bøndene pliktige å tildømme ham gården i samsvar med det vitnene bar fram. Dersom noen leier en gård og siden ikke vil ha den, skal jordeieren dra til gården når det har gått en halv måned av sommeren¹⁷⁷, og så jorden selv og bruke den som om den andre ikke hadde leid den, og bygsle den bort til andre hvis han vil. Jordeieren skal likevel kreve inn leie av den som leide den før, og han skal svare både leidang og landskyld.

5. Hvis noen bygsler bort én gård til to personer

Nå leier noen bort én gård til to personer, da skal den som først leide den, ha gården. Overalt der hvor noen overdrar det samme til to personer, skal den som først kjøpte eller leide det, ha det. Den som leide først, skal holde bevisopptak om det og føre fram vitnene sine på at han leide først, og jordeieren skal skaffe en annen gård til den andre, hvis det finnes. Og dersom jordeieren ikke har en annen gård, skal jordeieren betale den andre like mye penger som jordleieren var skyldig i landskyld, og siden skal de være forlikte. Dette skal de ha avgjort innen en halv måned etter at gården var bygslet bort til to.

6. Om kongens ombudsmann

Nå hvis kongens ombudsmann bygsler bort kongens gårder på åremål i herredet, da skal det skje med den landskyld og bruks- og vedlikeholdsplikt som leilendingen har vitner på, fordi kongens gårder skal bygsles bort på samme måte som det er sagt om andre gårder i lovene. Selv om det blir ombudsmannsskifte, skal enhver beholde sin leiekontrakt. Hvis noen tar imot bestikkelser for å bygsle bort kongens eller andres gårder, skal han betale tilbake det han tok i bestikkelser og bøte det doble av det til kongen. For de gårdene som kongen ikke eier, skal han bøte halvparten til kongen og halvparten til gårdeieren, miste ombudet og kalles den verste mann. Og den som gav bestikkelsene, skal bøte like mye som han gav, etter det som før er sagt, og han skal miste retten til å bo på gården. Hvis noen bygsler bort dyrere enn det som er vanlig, da beregnes det så mye mer i leidang og landevern som det er lagt til i leie, og det er slik at enten økes det for begge eller minkes det for begge, alt etter hvordan det bygsles bort. Dersom kongens ombudsmann lar kongens eiendommer gå tapt på grunn av viljeløshet og vanrøkt, og selv om kongedømmet siden får dem tilbake, skal ombudsmannen bøte like mye av sitt eget gods som det som gikk tapt på grunn av hans vanrøkt, eller som det ble skade av, og han visste det. Hvis noen ikke sier opp kontrakten på noens gård før jul, skal han beholde gården det neste året for samme leie som før, hvis jordeieren vil det. Og etter jul skal jordeieren tilby ham gården. Hvis han ikke vil ha den, skal jordeieren selv ha gården sin, og ta samme leie som før var avtalt med den som dro fra gården. Hvis det gjøres kaldakol på noens gård – det er når noen reiser fra en gård før jul slik at det ikke er folk igjen der – da eier jordeieren alt det som er igjen, og den som har reist, skal bøte 1 mark sølv til jordeieren i tillegg. Dersom den som bor på gården, dør, og jordeieren hevder det er ubetalt landskyld, da skal den dødes arving føre fram vitner på at den er betalt, og det samme om alt som er avtalt. Men hvis han ikke har vitner på det, skal jordeieren føre fram sine vitner. Dersom ingen har vitner på det, skal arvingen og den avdødes hustru sverge at det etter deres kunnskap ikke gjenstår vedlikehold på gården eller ubetalt landskyld. Hvis de sverger, skal jordeieren nøye seg med det. Det samme hvis leilendingen er fredløs.

7. Om første flyttedag

Den første flyttedagen i Gulatings lovområde er første dag som ikke er helligdag etter loven, nest etter trettende dag jul¹⁷⁸. Da skal den som bor på gården, tømme halvparten av husene inntil han leier seg annen gård, og beholde halvparten av husene en måned etter at han har leid seg annen gård. Men om han ikke får leid seg en gård, skal han ha halvparten av husene til sommermål, og en fjerdedel til korsmesse¹⁷⁹, dersom han er bostedsløs. Da skal den som kommer til gården, kreve huseskifte, og ha med seg to vitner og kunngjøre i deres nærvær at han krever huseskifte med den som har dratt fra gården, og stevne ham med fem dagers varsel. Hvis den som har dratt fra gården, da ikke vil skifte, skal den som kommer til gården, oppnevne to av naboene sine, og de skal dele opp til loddkasting og siden trekke lodd. Dersom den som har dratt fra gården, siden hindrer det, skal han bøte 1 mark sølv til den som kommer til gården, og den som kommer til gården, skal like fullt ha husene. Og vil ikke den andre bøte, skal det reises sak om som allment kjent gods. Så snart husene er skiftet, skal enhver råde for sine hus. Og selv om den som har dratt fra gården, bare binder ett storfe på den andres del uten lov, er han skyldig 2 øre sølv til den som kom til gården.

8. Om brakklegging av jord

En fjerdedel av jorden skal legges brakk¹⁸⁰. All vintermøkk skal spres på den brakkmarka som er ugjødslet, bortsett fra den ene natten når leilendingen skal dra bort morgenen etter. Hvis brakkmarka er gjødslet, skal man spre møkka der hvor det er størst behov for det, og det skal bekreftes med ed dersom jordeieren vil det. Og hvis den som skal dra fra gården, ikke vil sverge, skal han, dersom det er gjort noe ulovlig, erstatte all skaden etter skjønnsomme menns vurdering til den som kommer til gården. Det skal holdes minst ett kyrlag¹⁸¹ på hvert halve punds utsæd,¹⁸² hvis ikke skal det bøtes ½ øre sølv til jordeieren for hvert kyrlag som mangler. Dersom noen sår vinterrug der hvor det er åker, og drar fra gården, skal han ikke få noe av det. Hvis noen opparbeider åker til vinterrug i innmark, skal han ha igjen såkornet sitt. Dersom noen opparbeider åker til vinterrug i utmark, og gjerder den inn, skal den som sår, ha halvparten og den som kommer til gården, halvparten. Den som leier gården, kan ikke gi mer til andre enn tre lass trevirke og to lass skav¹⁸³. Men jordeieren kan gi så mye han vil til andre, men likevel slik at det ikke er til skade for leilendingen, slik det framkom i avtalen deres.

9. Hvis noen drar fra en gård

Nå hvis noen drar fra en gård, skal det stå igjen tre dører, selv om det ikke var noen der da han kom dit. Det er stuedør, stabbursdør og eldhusdør, og dessuten skal alle dører stå som stod der da han kom dit. Hvis noen av disse dørene tas og føres bort, skal de bringes tilbake, og det skal i tillegg bøtes til jordeieren for eiendomsovergrep dersom døra er blitt løst fra dørkarmene. Men hvis det følger med noe av dørstokken, overkarmen eller sidekarmene, selv om det bare er en flis, da er det skadeverk på hus, og det skal bøtes med 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til jordeieren. Dersom senge eller benkestokkene¹⁸⁴ eller de benkene som er innfelte, fjernes fra husene, skal de bringes tilbake, og det skal bøtes 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som eier gården. Alt skadeverk på hus skal bøtes med 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som eier gården, og huset skal settes i like god stand som det var før. Alt det som med rette kan flyttes fra gården, skal flyttes, både høyet og kornet etter de første flyttedagene, hvis landskylden er betalt, og all annen redskap så snart de vil. Låvefjølene skal flyttes bort, og vedstabler, høystakker og stakkestaurer¹⁸⁵, løse golvfjøler som ligger på langs eller tvers, og alt det som ikke er innfelt eller er festet med nagler i bjelker eller beter¹⁸⁶. Man skal også flytte med seg alt emnetreet¹⁸⁷ sitt. Og dersom noen lager seg kvann- eller løkhage, skal den være flyttet bort til korsmesse om våren. Alt det som er igjen etter de siste flyttedagene¹⁸⁸, eier jordeieren, med mindre den forrige jordleieren har ført det til fjære eller på berggrunn i utmark, hvor han verken må kjøre over åker eller eng for å hente det. Det skal være flyttet bort til botolvsok. Hvis det ligger lenger, eier jordeieren det.

10. Hvis noen sitter på jord de ikke har leid

Overalt der noen sitter på jord de ikke har leid, eier jordeieren hele avlingen. Men man kan løse ut boet sitt med bot for eiendomsovergrep til jordeieren. Nå vil noen ikke flytte fra en gård, da skal jordeieren stevne ham til tinget og be bøndene om hjelp til å føre han bort fra gården sin. Enhver som ikke drar med, er skyldig 1 øre sølv til kongen. Kongens ombudsmann er pliktig til å fare i spissen for bøndene, og har da krav på ½ mark sølv til kongen.

11. Om salg og skifte av høy eller korn

Hvis noen eier korn eller høy lagt i stakk, skal han tilby jordeieren å kjøpe det i nærvær av to vitner, og stevne til møte med en halv måneds varsel for betaling etter seks skjønnsomme menns vurdering, tre oppnevnt fra hver av partene. Dersom jordeieren da ikke betaler prisen, kan han selge til hvem han vil. Hvis to personer eier en stakk sammen, enten det er korn eller høy, skal ingen av dem flytte det bort før det er skiftet. Dersom noen slår høy på andres del, er han ikke skyldig noe så lenge han selv har igjen nok høy til å legge imot. Og hvis han flytter bort alt høyet, er han skyldig 2 øre sølv til den som eide det, og skal avlegge enmannsed på at han ikke førte mindre høy tilbake enn det han flyttet bort, og som tilhørte naboen.

12. Om handel med korn i bygdene

Nå trenger folk i bygdene å kjøpe såkorn, da skal den som trenger det, reise til kongens ombudsmann med to vitner og be ham stevne til ting og oppnevne skjønnsomme menn til å undersøke i alle bygder, så vidt omkring som det er nødvendig. Og der hvor det finnes korn for salg, skal man først la bonden beholde nok til såkorn og føde for husholdet sitt, inntil de får nytt korn. Ingen skal malte korn for salg i bygdene under stor nød, unntatt der hvor kongen gir tillatelse til det med sine brev. Der det finnes korn eller mel til overs, skal det selges til dem som trenger det, til den prisen som er gangbar mellom folk. Den som ikke vil selge, skal bøte ½ mark sølv. Dessuten skal kongens ombudsmann ha 2 øre, og den som var nektet å kjøpe korn eller mel, skal ha 2 øre, og man kan som før ta korn eller mel uten betaling og fordele det mellom dem som trenger det. Dersom de ber om nøkler og ikke får, kan hus eller gjemmesteder brytes opp uten straff, hvem som enn eier dem. Hvis en ombudsmann forsømmer seg, skal han bøte ½ mark til den som trengte å kjøpe korn eller mel. Dersom noen verger korn eller mel med odd og egg, skal han være ugild enten han får sår eller annen skade. Hvis han dør av det, skal saken avgjøres etter kongens miskunn.

13. Om gjerdebrudd

Hvis en leilending flytter fra en gård og har revet opp fem favner eller mer av gjerdet mellom innmark og utmark, da skal han sette gjerdet opp igjen slik det var, og bøte for eiendomsovergrep til jordeieren. Dersom han river opp ti favner eller mer av gjerdet mellom innmark og utmark, kalles det gjerdebrudd, og da skal han bøte 1 mark sølv til jordeieren, og sette opp et like godt og langt gjerde som det som var der før. Brakkmarksgjerde¹⁸⁹ i den halvdelen som vender mot innmarka, skal leilendingen ikke rive opp. Men hvis han river det opp, skal han sette opp nytt og bøte for eiendomsovergrep.

14. Om gjødsling og leilendingsdeling

Nå hvis flere bor sammen i hus, hvordan de enn deler husene, da eier de med like stor rett alle uskiftede dører. Dersom noen hogger flere dører i husene enn det var der da han kom dit, skal han bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til jordeieren, og sette huset tilbake i stand etter skjønnsomme menns vurdering. Den som har flyttet inn, skal ha gjødselen som ligger igjen etter buskapen til forrige bruker. Hvis noen tar møkk fra en annens bygseljord og fører det til åkeren sin, er han skyldig 1 øre sølv til den som eide møkka, og skal spre møkk for ham på en like stor åker og like godt som han gjødslet for seg selv, med gjødsel som han tidligere flyttet bort. Hvis ikke alle leilendingene kommer samtidig til en gård, kan den som vil det, kreve deling i nærvær av to vitner hvis gården ikke er bygslet eller en som har leid gården, ikke har kommet. Da skal han måle seg opp en like stor teig og gjødsle like godt, og siden kan de gjøre som de vil, enten trekke lodd eller ha den teigen som hver har gjødslet. En leilendingsdeling holdes så lenge en av dem bor på gården. Hvis en av dem flytter fra gården, og en annen kommer til, da skal den som kommer, beholde de teigene av gården og husene som den hadde som flyttet bort, og enhver skal dra fordel av sine vilkår. En gård skal skiftes slik at alle skal ha like breie, like lange og like gode teiger i samsvar med landskylden. Dersom noen har breiere eller lengre teig, skal han gi fra sin åker til den som har mindre, fra sådd åker så vel som fra usådd, og han skal ikke ha noe for arbeidet. Dersom han ikke vil gi fra seg noe, skal leilendingen reise sak om det som allment kjent gods.

15. Om å bo på odelsjord

Nå skal en mann bo på sin odelsjord, alt det som ligger i samme tun, heller enn en som ikke har odel. Hvis odelsfellene ikke vil bygsle til ham, skal han før flyttedagene tilby dem slik leie som andre ville ha betalt, men det skal ikke være med stråmannsbud, for ingen skal få andres jordeiendom med stråmannsbud. Dersom noen flytter til jordeiendommen, men den som eier noe i jordeiendommen, vil bo der, da raner han eieren, og han skal forbys å flytte til gården. Hvis han flytter til gården, skal han forlate den, og bøte ½ mark sølv til kongen for jordran¹⁹⁰. Hvis jordeiendommen ikke ligger i samme tun, skal han likevel ha den, hvis han fra før har en gård han bruker og eier i samme herred, og der har brukt opp hele avlingen til fôr. Ingen kan ha gården dersom fjell, fjord eller ufarbar elv hindrer samferdsel dit. Hvis flere bor sammen i husene, skal de ta ved etter størrelsen på husholdet, og ikke etter størrelsen på gårdsbruket, fordi det er husfolket som trenger brensel, ikke jorden.

16. Hvis noen dreper trekkdyr eller ødelegger plog og ard

Hvis noen om våren dreper et trekkdyr foran plog, ard¹⁹¹ eller harv¹⁹², eller i seletøy, er den som det blir bevist har gjort det, skyldig 5 mark sølv til kongen og skal erstatte dyret han drepte, til den som eide det, og i tillegg betale bot for vond vilje slik lovlig oppnevnte skjønnsomme menn vurderer etter sakens omstendigheter. Dersom noen stjeler jern fra plog eller ard, skal han betale det tredoble av det han stjal, til den som eide det, og 6 øre sølv i skadebot og 2 mark sølv til kongen. Hvis noen ødelegger en annens plog, ard eller harv, eller hogger over feste, sele, bissel, tømmer, skjæker¹⁹³, bøyle eller hornspennel¹⁹⁴, skal det bøtes etter seks skjønnsomme menns vurdering, og 6 øre sølv i bot for vond vilje til den som eide det. Gjerningsmannen kan alltid siden sakesløst kalles småtjuv. Den som vil, kan sakesløst hogge trevirke til plog og ard i enhvers skog, selv om det ikke er bedt om lov til det.

17. Om skifte av eng eller åker

Nå skal det kreves skifte av eng eller åker, og det skal verken slås eller skjæres av andres eng eller åker. Hvis noen skjærer andres åker eller slår andres eng, skal den som eier den, dra dit og fredlyse åkeren eller enga, enten det ligger korn eller høy der eller ikke, og den som mest synes å trenge det, skal stevne med fem dagers varsel. Dersom åker eller eng tilfaller den som fredlyste dem, skal han kreve tilbakeføring, slik at det som ble tatt, skal komme tilbake innen fem dager. Den som tok det, skal ilegges bot for eiendomsovergrep og i tillegg avlegge enmannsed på at han ikke førte mindre tilbake enn han førte bort. Og hvis han ikke fører det tilbake, skal det kreves utlevert, og han skal hjemstevnes innen en halv måned. Hvis han ikke da kommer hjem, skal han stevnes til tinget for ran og lovløshet, og la føre fram vitnesbyrd på tinget om hvordan han har fart fram i saken, og bøndene skal bes om dom og tvangsinnkreving for å ta det som allment kjent gods. En leilending skal ikke tillate andre enn sønnene og arbeidsfolkene sine å lage kjøkkenhage, og det kan bare lages der det gjør åker eller eng større. Men hvis en leilending gir tillatelse til flere, da eier jordeieren det som vokser der, og skal i tillegg motta bot for eiendomsovergrep fra den som grov. Og leilendingen skal erstatte alt det som den andre mister til jordeieren på grunn av leilendingens tillatelse.

18. Om fredlysninger

Hvis noen fredlyser innmarka eller utmarka si, holt eller hager eller jakt- og fiskesteder, da skal man fredlyse ved kirken eller på tinget der hvor jordeiendommen ligger. Og den som fredlyser, skal snakke så høyt at alle som er der, kan høre det hvis de vil. Den fredlysningen skal stå fast det neste året, hvis det er eieren eller hans ombudsmann som fredlyser.

19. Om bot til kongen for eiendomsovergrep

Hvis det er dyrket i kongens jord, har kongen rett på så stor bot for eiendomsovergrep som arbeidet er verdt etter skjønnsomme menns vurdering. Kongen har også rett på like stor bot for eiendomsovergrep som boten for ulovlig arbeid, inntil arbeidet er verdt 3 mark sølv, og det doble hvis jordeiendommen er fredlyst. Men selv om arbeidet er verdt mer, så skal ikke boten for eiendomsovergrep øke mer. Hvis det er dyrket i erkebiskopens eller hertugens jord, skal de ta bot for ulovlig arbeid etter vurdering, enten arbeidet er stort eller lite. På samme måte skal alle ta bot for ulovlig arbeid, og de skal ta like stor bot for eiendomsovergrep som for ulovlig arbeid inntil arbeidet er verdt 20 øre, og det doble hvis jordeiendommen er fredlyst. Dersom det er dyrket i en biskops eller jarls jord, skal de ta bot for eiendomsovergrep i samsvar med boten for ulovlig arbeid inntil arbeidet er verdt 2 mark sølv, og det doble hvis jordeiendommen er fredlyst. Hvis det er dyrket i jorden til en abbed eller abbedisse eller den hellige kirkes ombudsmann, skal de ta bot for eiendomsovergrep i samsvar med boten for ulovlig arbeid inntil arbeidet er verdt 12 øre, og det doble hvis jordeiendommen er fredlyst. Dersom det er dyrket i jorden til en baron eller stallare¹⁹⁵ eller merkesmann¹⁹⁶, skal hver av dem ta bot for eiendomsovergrep i samsvar med boten for ulovlig arbeid inntil arbeidet er verdt 9 øre, og det doble hvis jordeiendommen er fredlyst. Hvis det er dyrket i en haulds¹⁹⁷ jord, skal han ta bot for eiendomsovergrep i samsvar med boten for ulovlig arbeid inntil arbeidet er verdt 6 øre, og det doble hvis jordeiendommen er fredlyst. Dersom det er dyrket i jorden til en bonde eller folk fra andre kongeriker som er bofaste her i landet, skal de ta bot for eiendomsovergrep i samsvar med boten for ulovlig arbeid inntil arbeidet er verdt ½ mark, og det doble hvis jordeiendommen er fredlyst, med mindre de etter rang har krav på høyere bøter. Ingen bot for eiendomsovergrep skal øke mer enn det som her er sagt. Og alt ulovlig arbeid på jord skal seks skjønnsomme menn vurdere.

20. Om å motta bot for eiendomsovergrep

Hvis flere eier en gård sammen, skal alle som eier i jordeiendommen, sammen ta imot bot for eiendomsovergrep på uskiftet jordeiendom etter det den av dem med høyest rang har krav på, og fordele bøtene for ulovlig arbeid og eiendomsovergrep etter den jordmengde som hver av dem eier i gården. En ugift kvinne skal ta imot bot for eiendomsovergrep med samme rett som sin far, og en enke med samme rett som den hun sist var gift med. Dersom noen gir bort bruksrett til gården og andre ikke, skal den som ikke gav bruksrett, ta imot sin fulle bot for eiendomsovergrep etter det han har rang til, og slik bot for ulovlig arbeid som hans andel i jordeiendommen tilsier. Hvis flere ikke har gitt lov, tar alle én bot for eiendomsovergrep og så mye av boten for ulovlig arbeid som deres andel i jordeiendommen tilsier. Dersom jordeiendommen er skiftet i odelsskifte, tar enhver full bot for eiendomsovergrep, hver av sin del, etter det han har rang til. Hvis noen hogger i andres skog uten tillatelse fra den som eier skogen, skal skogeieren føre skjønnsomme menn til stubbene for å se og vurdere skaden på skogen. Siden skal den som hogg i den, bøte for eiendomsovergrep eller si seg fri med tremannsed, hvis eieren ikke har vitner på det. Overalt hvor noen finner ulovlig hogst i skogen sin, skal han sakesløst kunne ta bort tømmeret.

21. Om hogst i skog som folk eier sammen

Hvis to eller flere eier skog eller uthage¹⁹⁸ sammen, skal ingen arbeide mer i den enn hva han forholdsmessig eier i uskiftet eiendom, med unntak for å hente brenneved. Dersom noen vil arbeide mer i den enn han har rett til, skal han reise sak om utskifting med de som eier sammen med ham, i samsvar med det lovboka sier om odelsskifte, fordi den skal råde for et skifte som vil skifte. Ingen skal volde eller gjøre skade på andres eiendom eller gods. Hvis noen arbeider mer enn han tilkommer i uskiftet skog, skal han svare for det til den som eier skogen, slik den som hogg i den uten lov og ikke eide noe i eiendommen, skulle svare i bot både for ulovlig arbeid og for eiendomsovergrep. Ingen skal hogge i andres skog, unntatt folk på reise til hjelp for sitt reiseutstyr, enten de mangler noe på slede eller skip, eller til brensel dersom de ligger ute om natten på samme sted, om de verken kan nå å kjøpe eller få tillatelse, eller det er nødsfall. Da kan man hogge det man trenger. Det skal i disse tilfellene bøtes for skade på skog, men uten bot for eiendomsovergrep, hvis den som eier skogen, eller hans ombudsmann, gjør krav på det. Hvis noen bor på et skip, skal han ikke ta mer enn han kan hogge på en dag. Dersom han hogger mer, skal han bøte for skade på skog og for eiendomsovergrep til jordeieren, med mindre jordeieren gir tillatelse.

22. Om trekking og berging av skip

Nå trenger noen å trekke et skip opp på land, da skal skipsstyreren sende ut budstikke så vidt omkring at de blir sterke nok til å trekke opp eller sette ut det skipet. Enhver som ikke kommer til skipstrekkingen, er skyldig ½ øre sølv. Overalt der folk lider skipbrudd og ikke synes at de selv kan få berget skipet, da skal de sende budstikke til så mange av de som bor nærmest som de trenger innen skipreidet, og som kan komme dit med trekkdyrene sine. De skal ha 6 øre sølv for hver lest¹⁹⁹ som de får opp på land, og de skal også berge utstyr og skip. Enhver som ikke drar etter budstikka, er skyldig 6 øre sølv, halvparten til kongen og halvparten til de skipbrudne.

23. Om arbeid på noens jord

Alt det folk blir uenige om når det gjelder arbeid på åker eller eng, i holt eller hage, skal fredlyses. Den som synes å trenge det mest, skal stevne med fem dagers varsel og oppnevne seks skjønnsomme menn til domsnemnd på det stevnet, for å vurdere vitnesbyrdene og sakens omstendigheter. Hvis noen gjør arbeid på åker eller eng fram til femtedagsstevnet, og ikke unndrar det lovlig dom, da er han ikke skyldig. Den som først la det fram for lov og dom, skal først føre fram sine vitnesbyrd for domsmennene, og deretter den som forsvarer seg. Den skal la sine vitner sverge som for domsmennene synes å være mest sannferdig, og som domsmennene vil svare overfor Gud at etter deres samvittighet er den mest sannferdige. Men man skal ikke la begge parters vitner sverge. Dersom domsmennene ikke blir enige, skal de sende saken til lagmannen.

24. Om femtedagsstevne

Alle eiendommer og landskylder som folk skal holde femtedagsstevne om, skal saksøkeren fredlyse, og oppnevne to vitner og deretter fastsette stevne. Dette stevnet kan ikke bli hindret av motparten. Og hvis noen hindrer det, skal han bøte 6 øre sølv, halvparten til kongen og halvparten til saksøkeren. Og vitnene skal bære fram vitnesbyrdene slik: holde på en bok og ta Gud til vitne på at de var til stede da femtedagsstevnet ble fastsatt, og ikke sverge mer enn det. Dersom domsnemnden ikke blir enig og dommen ikke blir enstemmig, skal den tapende parten bøte 6 øre sølv, halvparten til kongen og halvparten til saksøkeren, med mindre han kan sverge på at han ikke visste noe annet å være sannere overfor Gud.

25. Når jordeiere skal skaffe seg ombudsmann

Nå eier noen jordeiendom innen lovområdet vårt, da skal han ha ombudsmann innen det fylket som jordeiendommen ligger i, med mindre han selv er i fylket. Han kan likevel ha ombudsmann hvis han vil. Den som har ombud, skal reise sak om bot for eiendomsovergrep og for alt ulovlig arbeid som om han eier det selv, halvparten til jordeieren og halvparten til seg selv. Og hvis han ikke reiser sak om det, skal han ikke ha noe av det. En ombudsmann kan bygsle bort gårder til andre, men ikke til seg selv, og kreve inn leien hvis jordeieren vil. Dersom en ombudsmann tar imot leien, men ikke vil overlate den til jordeieren, skal jordeieren kreve leien fra ham og reise sak om det som allment kjent gods. Hvis en ombudsmann nekter for at han har tatt på seg et ombud, skal jordeieren ha to vitner på det. Dersom jordeieren nekter og sier at han ikke har gitt ombudet til ham, da skal den som hadde ombudet, ha to vitner på at jordeieren eller ombudsmannen hans gav ham ombudet, og skal da beholde ombudet i samsvar med lovene.

26. Det er tre ildsteder

Det er tre ildsteder etter lovene. Det ene er de som en bonde plikter å ha i husene som han sitter i og sover i. Det andre er der man skal bake og koke, og den ilden som husholdet skal ha til hushygge. Det tredje er det som kalles tørkehus- og låveild. Ved den ilden skal ingen være ansvarlig for mer enn sitt eget, bortsett fra når man bor på leiejord. For alle husene som inngår i leieavtalen hans, og som brenner opp på grunn av vådeild, plikter leilendingen å føre tømmer og alt tilfang til tuften, til bygging av slike hus som stod der før. Og jordeieren er pliktig til å betale arbeidslønn for å sette alt i stand igjen. All utbåret ild skal den være ansvarlig for som bærer den ut, og går fra når den er slukket. Hvis noen får skade av den ilden, skal den som bar den ut, erstatte hele skaden etter seks skjønnsomme menns vurdering, men det følger ingen straff, fordi det kalles vådeild. Dersom noen sender sin umyndige etter ild, skal den som har ansvaret for ham, være ansvarlig for alle gjerningene til den umyndige. Hvis en fullvoksen person sender en annens umyndig for å gjøre noe som folk får skade av, da skal den som sendte den umyndige, bøte skaden, men den umyndige kan gå fritt derfra.

27. Om brennevarger

Ingen skal brenne noe med fiendehånd til skade for andre, verken hus, løe, seterbu, saltkjelebu eller skip. Hvis noen setter ild på, og det blir bevist at han har gjort det, er gjerningsmannen fredløs og rettsløs og skal kalles brennevarg. Gjerningsmannen har forbrutt alt godset sitt, i jord og løsøre, og skal betale det doble tilbake til den som han brente for, etter seks skjønnsomme menns vurdering, og betale rettsboten hans i samsvar med lovlig dom, før noe tilfaller kongen. Men hvis det skjer på andre måter, skal det avgjøres etter skjønnsomme menns vurdering i forhold til omstendighetene. Hvis noen sier seg å ikke ha gjort det, skal man dra til hjemmet hans og stevne ham til tinget for brannstiftelse og be om dom for fredløshet, og da skal han forplikte seg til å avlegge tolvmannsed på det tinget. Den eden skal han ha sverget på en svergedag innen ti uker, og hvis eden mislykkes, blir han fredløs. Dersom noen oppfordrer til brannstiftelse og det blir bevist at han har gjort det, skal han betale tilbake det doble av halve verdien til det som har brent.²⁰⁰ Hvis han nekter for at han har gjort det, skal han si seg fri med seksmannsed, og det reduseres da til halve bøter. Dersom noen setter ild på en vedstabel, gjerdematerialer, tømmer, takvirke, grind, slede eller annet tilfang som folk synes det er bedre å ha enn å unnvære, er enhver som gjør det, skyldig 1 mark sølv til kongen, og skal betale det doble av verdien til den som han brente for, og bot for vond vilje etter lovlig dom, og jordeieren skal alltid ha krav på bot for eiendomsovergrep hvis det som er brent, er til skade for ham.

28. Gjerder er naboforlikere

Nå skal alt gjerdehold skiftes etter gårdens størrelse og virksomhet. Gjerder er naboforlikere. Et gjerde skal være så høyt at det når under armen på en middels høy mann. Det er et godt gjerde når det er en alen mellom hver staur, hver tredje staur er en støttestaur, og alle er festet til overliggere, så tett at man ikke kan kaste en vedøks gjennom det. Disse gjerdene duger i samsvar med loven, og enhver skal ha sitt gjerde som står rundt avlingen, ferdig til korsmesse om våren, og være ansvarlig for det fram til vinternatten²⁰¹. Det andre gjerdet kalles sprossegjerde²⁰², og det skal være fire stenger i det og stokker på endene, og det skal festes så godt med staurer og hanker at det ikke faller ned på grunn av bufe eller vind. Det tredje kalles skigard og skal settes opp etter sedvane der hvor det er godt med trevirke. Det fjerde er det som kalles hagfellegjerde²⁰³, og som folk har til grensegjerde mellom eiendommene sine. Det skal settes opp så tett at buskap ikke kan gå gjennom det, og da er det godt nok. Myr eller ufarbare områder gjerder ofte inn folks jordeiendommer, og dem skal man ha som gjerde så lenge man kan det. Dersom det kommer buskap over der, skal enhver sette opp gjerde rundt sin åker eller eng, og erstatte den skaden som buskapen gjorde for naboene på grunn av dårlig inngjerding.

29. Om hvordan allfarveier og grinder skal være

Hvis en allfarvei går til et gjerde, skal man lage åpning og grind i det. Det skal være stenger i grinden, to stokker på endene og kryssbånd på. Da er grinden god nok. Grinden skal lages slik at den lukker seg selv. Og hvis noen dytter opp en grind og buskap går i åker eller eng, skal han erstatte den skaden som ble gjort, og i tillegg bøte for eiendomsovergrep til den som eier kornet eller gresset. Hvis noen hogger ned grindstolper eller velter bort den steinen som ligger ved, og grinden av den grunn står åpen, skal han erstatte den skaden som ble gjort, og bøte for eiendomsovergrep i tillegg til den som eier gresset. På hallvardsmessedag skal det være nabostevne, og de gjerdene er gode nok som blir godkjent på nabostevnet. Dersom et gjerde blir brutt, skal man føre folk til for å se på gjerdet. Hvis gjerdet har vært godt nok, skal den som eide buskapen, erstatte skaden. Og hvis gjerdet ikke synes å være godt nok, da skal eieren av gjerdet erstatte skaden. Dersom det har vært grensegjerde mellom gårdene, og det er falt ned, skal de som vil ha det, sette opp sin del av gjerdet, og tilby den som eier imot, å sette opp sin del. Den som ikke vil sette opp gjerde, er ansvarlig for all skade som blir gjort, uavhengig av hvem som eier buskapen som har gjort skaden, og skal i tillegg bøte 2 øre sølv til den som fikk skaden.

30. Om inngjerding

Hvis folk vil ha gjerde mellom gårdene hvor det ikke har vært tidligere, skal den som vil ha det, sette opp gjerde etter gårdsstørrelse. På samme måte skal den som eier imot, sette opp gjerde, og enhver skal siden vedlikeholde det etter gårdsstørrelse. Den som ikke vil vedlikeholde gjerdet eller sette det opp, skal erstatte all skade som følger. Det skal holdes femtedagsstevne for å skifte gjerdeplikt og kaste lodd, og det skal være vitner til stede, enten han som ikke vil vedlikeholde, vil eller ikke. Den som ikke vil vedlikeholde gjerdet, skal være ansvarlig for gjerdet og all den skade som buskapen forårsaker, hvem som enn eier buskapen. Men når gjerdet er satt opp, skal all buskapen og alle svin sendes hjem til eieren, og det skal kreves bot etter loven for det, det er 2 øre sølv, og skaden skal erstattes etter seks skjønnsomme menns vurdering.

31. Om skade gjort av buskap

Hvis én eier buskap, en annen eier åker og en tredje eier et gjerde som ikke duger, skal den som eier åkeren, hente folk og la dem se at det er kommet buskap i åker eller eng. Han skal fjerne buskapen med vitner til stede og la seks menn vurdere skaden som er gjort. Han skal sette inn den buskapen som er kommet i åker eller eng, og drive dyrene løse inn i hus uten å legge bast eller bånd på dem. Selv om det ene dyret stanger det andre, er det eierens ansvar, og ikke ansvaret til den som satte inn buskapen. Det den som eier buskapen, taper til den som eier åkeren, skal den betale som eier gjerdet som ikke duger. Det skal sendes bud til eieren samme dag som buskapen blir satt inn. Dersom eieren ikke vil løse den ut, skal man la den stå inne til den femte dagen. Og hvis buskapen da ikke er løst ut, da eier den buskapen som satte den inn, og det regnes som betalt erstatning. Men hvis noen tar bort buskapen som var satt inn, og ikke vil løse den ut i samsvar med lovene, kalles det selvtekt, og anføreren er skyldig 1 mark sølv til den som satte inn buskapen. Og hver av de andre som var med ham å drive bort buskapen, er skyldig 2 øre sølv. Dersom det kommer svin eller annet bufe i åker eller eng når gjerdene duger, skal bufeet innsettes til skadebot, og skal løses ut av eieren i samsvar med lovene. Hvis tjorhester eller tjorkyr og alt bufe som bøndene selv setter i innmark, kommer løs og gjør skade, skal det settes inn til skadebot, og eieren skal løse det ut i samsvar med lovene.

32. Om gjerdebrytere

Hvis noen har en gjerdebryter i buskapen sin og naboene vet det, skal dyret sendes hjem før det kan gjøre noen skade, og det kan siden alltid settes inn til skadebot. Og hvis dyret kommer i åker eller eng, skal eieren løse det ut i samsvar med lovene. Dersom noen vil løse ut buskapen sin og ikke har penger til det, skal han sette noe i pant eller skaffe kausjonist som er jevngod med pantet. Og hvis den som har satt inn dyrene, ikke vil gi fra seg buskapen før han har mottatt boten, da sulter han med det eierens buskap og husfolk, og er skyldig 1 mark sølv til den som eier buskapen, og skal bøte for tap av bufe etter seks skjønnsomme menns vurdering. Vil den som har satt inn buskapen, ikke gi fra seg buskapen eller betale boten, skal eieren kreve bufeet sitt og kunngjøre det som ranet gods. Og eieren av buskapen skal stevne til kirkesognting og kreve at bøndene blir med til tvangsinndrivelse for å få buskapen sin og boten i tillegg. Enhver som ikke drar for å gjennomføre tvangsinndrivelse, er skyldig 1 øre sølv til kongen. Kongens ombudsmann er pliktig til å være fører for dem hvis han er i nærheten, og har med det rett på ½ mark sølv til kongen for buskapsran. Alle som drar med bøndene, er fredhellige, og det skal ikke bøtes for noen av dem som yter motstand, enten de får sår eller bane av det.

33. Om veier

Alle veier og gjerdeåpninger skal være slik de har vært fra gammelt av. Dersom noen rir eller går over åker eller eng, og ikke vil fare den rette ferdselsveien, er han skyldig 1 mark sølv til den som eier åkeren. Hvis noen bryter gjennom en annens gjerde, er han skyldig 2 øre sølv for hver åpning i gjerdet. Dersom noen bryter eller hogger et gjerde i stykker ned til bakken, skal det bøtes 1 øre sølv. Den kalles alltid åpning inntil den er ti favner lang, men det kalles gjerdebrudd dersom det er lengre, og det skal da bøtes 1 mark sølv til den som eier gjerdet, og gjerdet skal settes i like god stand som før.

34. Om hester som biter hverandre

Nå eier noen en hingst, da skal han enten kjøpe hoppe til den eller skaffe seg en til låns. Dersom det er lånt ut hoppe til ham, skal det være vitner på det. Hvis hester som holdes på den måten, biter hverandre og noen av dem dør av det, da skal den som er død, verdivurderes, og man skal erstatte halve verdien, med mindre det er slik at den som lever, er mye mindre verdt enn halve verdien av den som er død. Den kan ikke forspille mer enn sin egen verdi. Hvis noen eier en hingst uten hoppe og den bites med en annen hingst om stallsted der det er en hoppe, skal det gis full erstatning for den andre hingsten. Og får angriperen bane, da ligger den død på grunn av sitt eget verk og er ugild for eieren. Men hvis en hingst biter en hoppe til døde, skal det gis full erstatning. Men hvis en hoppe biter en hingst til bane, skal det gis halv erstatning. Og hvis en grahest²⁰⁴ biter en vallak²⁰⁵ til bane, skal det gis full erstatning. Og hvis en vallak biter en hoppe til bane, skal det gis halv erstatning. Hvis en hoppe ligger død ute, skal man ta med folk til den og la dem se den, og hvis de mener det er hingstegjerning, kan det reises sak mot tre personer som eier hingster i grenden, for en rimelig rettsbot, og mot en fjerde bare i det tilfellet at det kan føres sant vitne på at hans hingst er skyldig. Hver av dem skal si seg fri med enmannsed for sin hingst etter sin samvittighet. Dersom noen av dem ikke vil sverge, skal han erstatte verdien av hoppen. Hvis en hest er drevet i et vannhull eller hengemyr, utfor fjell eller stup, og man kan se spor etter to hester dit, men bare én derfra, da skal de som eier hester i grenden svare samme rettsbot til den andre, slik det før er nevnt. Og hvis hest eller storfe dreper småfe, skal det gis full erstatning i alle tilfeller der overmakt har gått løs på småfeet.

35. Hvis noen egger hingster

Overalt der noen egger hingster til hestekamp uten lov fra eieren, skal han erstatte skaden som skjedde, etter lovlig dom til den som eier hingsten, og bøte for vond vilje i tillegg. Hvis det blir ½ mark sølvs skade, skal det bøtes full rettsbot etter lovlig dom, som om det var gjort på grunn av hat eller vond vilje. Ved hestekamp er enhver ansvarlig for seg selv, hvem som enn egger. Dersom noen slår en hingst i hestekamp uten tvingende grunn, skal han betale bot for vond vilje etter lovlig dom. Hvis hingsten skades på grunn av det, skal han bøte for skaden til den som eier hingsten, og gi full rettsbot etter lovlig dom. Dersom noen tar fotbånd av en annens hest uten lov, skal han bøte til eieren etter lovlig dom og være fullt ansvarlig for hesten og alt den gjør, inntil den som eier hesten, får hånd om den igjen, eller si seg fri med enmannsed, med mindre han setter den inn til skadebot. Hvis et trekkdyr eller annen buskap løper etter folk, skal dyret settes inn før det har løpt over tre gårder, ellers skal eieren selv være ansvarlig for det i alle tilfeller.

36. Om skamfaring av hester eller bufe

Nå er det skamfaring²⁰⁶ hvis noen dreper geiter eller sauer, og ikke vil vedgå det. Hvis noen eier en gjøgalte²⁰⁷ som er verdt ½ mark sølv, da er det skamfaring bare hvis én slik gjøgalte blir drept. På storfe og hester er det likevel skamfaring om bare ett dyr blir drept. Det er alltid skamfaring på buskap når føttene ikke bærer det hjem til eierens gård. Boten for skamfaring er 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som eide buskapen, og skaden skal erstattes etter seks skjønnsomme menns vurdering. Hvis noen dreper færre²⁰⁸ geiter, sauer eller svin enn fire i tallet, skal det betales bot for vond vilje til eieren etter lovlig dom. Dersom noen nekter for å ha gjort det, skal han si seg fri med tremannsed. Hvis storfe eller hest er såret eller slått, og føttene bærer det hjem til eierens gård, er det ikke skamfaring, men det skal likevel betales bot for vond vilje etter lovlig dom, halvparten til kongen og halvparten til den som eide buskapen. Dersom noen dreper andres buskap og vedgår det og selv sier å ha gjort det, skal den som drepte, beholde det døde dyret og skaffe den andre som eide dyret, et friskt dyr imot. Det kan aldri nektes erstatning for drap eller skade på buskap. Nå er det ett søksmål for alle disse bøtene for vond vilje. Dersom noen dreper andres buskap eller skamfarer den, skal eieren av buskapen stevne til herredsting innen tre netter. Der skal han reise sak og bevise det med to vitnesbyrd, med mindre den andre vil vedgå gjerningen. Eieren av buskapen skal føre to vitnesbyrd på at det for dem syntes å være menneskeverk på buskapen. Da skal tingmennene idømme den saksøkte å avlegge tremannsed, og den skal han ha sverget innen en måned på en av svergedagene. Hvis eden mislykkes, skal han erstatte verdien av buskapen og bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som eide buskapen. Dersom noen slår eller sårer andres buskap, skal han bøte for slaget etter seks skjønnsomme menns vurdering. Men det er ikke sårbot for buskap som blir frisk igjen. Arbeidstap og melketap skal bøtes etter seks skjønnsomme menns vurdering. 1 øre sølv skal ilegges i bot for et storfes øye, det samme for et horn og det samme for en hale. En fjerdedel av hestens verdi skal ilegges i bot for øyet til en hest. Hvis noen hogger halen av en hest slik at halebeinet følger med, er han skyldig 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som eide hesten, og skal betale tilbake verdien av hesten. Den skamhogde hesten skal den ha som skamhogde den, og kalles den verste mann, og den som eide den, skal ha en frisk hest imot. Dersom noen hogger halen av en hest nedenfor halebeinet, eller noen skjærer tagl av storfe, skal han bøte 2 øre sølv til eieren og 2 øre til kongen. Skjærer noen tagl av storfe, tre eller flere enn tre,²⁰⁹ skal han bøte 2 øre sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som eide storfeet. Og hvis noen melker andres bufe, skal han piskes etter rettshåndheverens lovlig idømte straff, med mindre en sultende person melket. Men verdien av melketapet skal likevel erstattes til den som eier bufeet.

37. Om bing og gjeter

Nå går bøling²¹⁰ og gjeter sammen, da skal gjeteren vite hva som skjer med bølingen, og bære fram edfestet vitnesbyrd hvis han er vitnefør i saken. Dersom en okse stanger en annen okse, skal det gis halv erstatning. Hvis en okse stanger ei ku, skal det gis full erstatning. For alt storfe som er yngre enn tre vintre, og for alt storfe uten horn, skal det gis full erstatning. Blir storfe stanget, skal man føre folk til, og hvis de mener at et dyr har stanget, da skal de undersøke dyrene og bølingen som har gått sammen med dem. Dersom et dyr kan ha sårmerker på hornene, gørr, hår eller blod, da er det mest trolig det skyldige, og den som eier den buskapen, skal bøte på den måten som før er sagt. Hvis en hund biter folks buskap eller jager den utfor fjell, skal hundens eier bøte halvt første gang, men alltid fullt seinere hvis det finnes vitner på det. Dersom det ikke finnes vitner, skal han forsvare seg med enmannsed for hver av disse sakene, etter sin kjennskap.

38. Om lånte gjenstander

Nå hvis noen låner bort en gjenstand eller et dyr, da skal ethvert lån komme uskadet hjem. Hvis ikke skal verdien erstattes for eieren etter seks skjønnsomme menns vurdering, med mindre låneren stryker med sammen med lånet som var lånt til ham, for han kan ikke ansvarliggjøres for lånet når han ikke kan redde sitt eget liv. Ingen skal ha et lån lenger enn avtalt. Hvis noen har det lenger – det kalles bemektigelse – er han skyldig 1 mark sølv til den som eide og lånte det ut, med mindre lovlig tvingende grunn hindrer tilbakeleveringen. Selv om noen går med andres trekkdyr til låns eller leie, skal den som eier det, være ansvarlig hvis det gjør skade på noe, med mindre det skyldes handlinger eller uaktsomhet fra den som går med det. Men hvis noen tar en annens eiendel uten lov, skip eller hest, enten skipet er stort eller lite, trekkdyr eller andre slike ting, skal det bøtes etter lovlig dom til den det var tatt fra, etter omstendighetene: hvilken tvingende grunn som drev den som tok, eller hvilken vond vilje som lå bak det, eller hvilken skade det ble gjort ham, eller hvilken rang den hadde som det ble tatt fra. Det skal bøtes skadebot og slik straffebot som blir idømt, til den det var tatt fra, og på samme måte til kongedømmet, dersom omstendighetene er slik. Dersom noen tar andres skip, skal han svare én bot for seg og sine umyndige.

39. Om setre

Overalt der det er setre til gårdene, skal man dra fra hjemmehagen²¹¹ når det har gått to måneder av sommeren, med mindre alle synes at noe annet er bedre. Sitter noen nede lenger, skal man forby ham å være der. Og hvis han like fullt sitter rolig, skal han stevnes til herredsting for ran og tilhold der på stedet. Da plikter tingmennene å tildømme kongen ½ mark sølv for gressran, og leilendingen ½ mark sølv for verdien av gresset. Det skal kalles ut så mange bønder og herredsfolk som trengs for å føre bufeet fra hjemmehagen, og enhver som ikke drar og er tilkalt, er skyldig 1 øre sølv til kongen. Slik straff gjelder også hvis noen drar hjem til hjemmehagen før tvimåneden²¹².

40. Om setermerker

Nå skal det være slike grensemerker på setrene oppe på fjellet som har vært fra gammelt av. De skal ikke flyttes på, med mindre de flyttes uten at det er til skade for noen. Det skal være på samme måte om tilhold der på stedet, for der kan småfe ikke sendes hjem med bud²¹³. Der skal horn møte horn og hov møte hov.

41. Om gressbeite

Hvis to eller flere bor på en gård og alle sår den samme bøen, og en av dem har skåret og stakket²¹⁴ før de andre og vil slippe småfeet sitt innenfor gjerdet, da skal han passe småfeet sitt slik at det ikke kommer i naboenes åker eller eng. Dersom det skjer, skal det erstattes etter seks skjønnsomme menns vurdering til den som eier kornet eller gresset, og bøtes for eiendomsovergrep i tillegg. Har den som skar det sist, stakket kornet sitt, skal den andre passe småfeet sitt slik at det ikke kommer på beite hos naboene hans før det er jevnt avbeitet. Dersom det er beitet hos naboene, skal det bøtes for eiendomsovergrep til den som eier gresset. Det samme gjelder hvis buskap går i åker eller eng når gjerdene duger. Hvis noen legger brakkmarka si inntil andres åker eller eng, skal han sette opp gode nok gjerder rundt.

42. Om allfarveier

Allfarveier, seterveier og alle drifteveier skal være slik de har vært fra gammelt av. Hvis en allfarvei går over noens bø, kan han flytte den fra bøen sin på det vilkår at han skal lage en ny vei utenom bøen som er like god å bruke i tørt og vått vær. Da skal den veien brukes, selv om den er lengre. En allfarvei skal være åtte alen brei, men hvis den gjøres breiere og skader åker eller eng, skal det bøtes etter seks skjønnsomme menns vurdering, og bøtes for eiendomsovergrep i tillegg. Hvis noen hindrer en annen i å bruke en allfarvei, skal han bøte ½ mark sølv til kongen og det samme for håndran²¹⁵, og full rettsbot etter lovlig dom til den som ble hindret. Hvis noen bryter ned en bro på en allfarvei, skal han bygge en ny som er like god, og bøte 1 mark sølv til den som eide broen. Dersom noen hindrer en annen å bruke en setervei eller en slik driftevei som har vært der fra gammelt av, skal han bøte ½ mark sølv til kongen for veiran²¹⁶, og den andre skal ha veien sin som før.

43. Om lovlige stevninger til veiarbeid

Kongens ombudsmann skal kreve veiarbeid på midfastetinget og påby veiarbeid der hvor bøndene synes det er mest nødvendig at veiene blir vedlikeholdt i herredet, og stevne bøndene til lovlige tidsrom for at veien skal bli vedlikeholdt. Det er det første lovlige tidsrommet straks snøen er borte og inntil plogen kommer ut. Det er det andre når våronna er slutt og fram til høyslåtten. Det er det tredje som begynner når avlingen er i hus, og varer inntil snøen faller på taksponet. Dette er lovlige tidsrom for veiarbeid, det kalles onnimellom. Alt det som blir ødelagt i mellomtiden, skal repareres i disse tidsrommene.

44. Om vedlikehold av veier

På midfastetinget skal det kreves veiarbeid slik det før er sagt. Og bøndene er pliktige til å gjøre det arbeidet de mener er mest passende i herredet. Alle veier skal vedlikeholdes slik at de skal være farbare til å både kjøre og ri på, både vinter og sommer. Hvis elver som ikke er farbare for båt, krysser allfarveien, da skal de som eier jord på begge sider, gjøre veien farbar, og bygge en bro hvis de har makt til det, eller en flåte med tau festet i begge bredder, eller en pram eller robåter. Hvis dette ikke er gjort, skal det bøtes ½ mark sølv til kongen og like fullt skaffes skyss over. For alle farlige steder langs allfarveien der en hest må drives ut på dypt vann og trekkes opp med folkehjelp, skal det bøtes ½ mark sølv til kongen. For alle andre steder der man må stige av og drive eller leie hesten over, skal det bøtes 2 øre sølv til kongen. For hvert tre som ligger tvers over en allfarvei, slik at en hest må springe over med noen på ryggen, skal det bøtes 1 øre sølv til kongen. For hvert tre som ligger tvers over en allfarvei, og hesten må løpe rundt, skal det bøtes ½ øre sølv til kongen.

45. Om veiarbeid og ringritt

Ringritt kalles det som kongens ombudsmann skal få gjort dersom han vil sende ut bud med vitner og stevne til herredsting mellom onnene. Siden skal de ha ritt der hvor ombudsmannen synes det er mest nødvendig, og ri langs rette allfarveier. Allfarveier kalles alle veier som går gjennom bygdene fra ende til annen, og de som går fra fjell til fjære. Men alle andre veier som går til folks gårder, kalles tverrveier, og de ligger ikke under ringritt. Det skal måles opp et spydskaft som skal være åtte alen langt, og lages to ringer av vidje²¹⁷ til det, og den ene skal henge på skaftet og den andre på odden. Bygdefolket skal oppnevne den bonden de vil, og han skal stige til hest og legge spydskaftet foran seg tvers over hesteryggen og ri langs midten av allfarveien. Det skal bøtes 1 ørtug sølv til kongen for hvert tre som river en ring av skaftet, det kalles ringritt fra gammelt av. Den som eier jordeiendommen, er ansvarlig for alle halvmarksbøter for forsømmelse av å holde veien i stand. Og alle bøtene som er mindre enn ½ mark, er leilendingen ansvarlig for, og han skal være pliktig til å sette veiene i stand, og det samme med gårdsveiene. Gårdsveier skal være så lange som de har vært fra gammelt av, til hver eiendom. Og alle veiene som går over allmenninger, er hele bygdefolkets ansvar, da det er de som eier allmenningen.

46. Om hovedelver

Nå kalles de elver hovedelver som er så store at de er fløtbare og broer over dem ikke kan vedlikeholdes selv om de er bygget over dem. Hvis det er allfarvei til og fra elven, skal den som eier nærmeste gård, skaffe ferjemann, men alle som vil krysse elven, skal betale for det. Det kalles et alminnelig ferjested. Dette er fastsatt ferjepris for veifarende: 1 penning²¹⁸ sølv for hver person, og 1 penning for hver hest. Men bygdefolket kan for seg selv og alle fattige gjøre slik avtale med ferjemannen som de er i stand til, og han kan være godt tjent med. Tiggere er bygdefolkets ansvar, med mindre bygdefolket betaler ferjemannen så mye at han får fullt vederlag for både fattige og tiggere. Det kalles veiforsømmelse hvis en ferjemann tvinger veifarende til å betale høyere ferjepris enn det som nå er sagt, eller hvis han avviser den som tilbyr å betale, eller hvis ferjen er borte et døgn eller lenger. Dersom ferjemannen blir funnet skyldig i dette, skal han bøte ½ mark sølv til kongen og ½ mark til den som skaffet ferjemannen, og det skal brukes til vedlikehold av ferjen. Hvis noen lar frakte storfe på en ferje, skal han gjøre slik avtale som han kan få. Og dersom noen går på ferjemannens båt eller tar den fra ham – det kalles bemektigelse – er den som gjør det, skyldig 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til ferjemannen. En ferjemann er ikke pliktig til å ferje lenger enn til solnedgang, og ikke før soloppgang, fordi solen råder for ferjingen om sommeren, og dagen om vinteren. Hvis han ferjer en tjuv over og vet om det, da skal han piskes og kalles tjuvhjelper. Dersom en ferjemann forlater sundet, skal jordeieren eller ombudsmannen hans skaffe en annen i hans sted innen tre dager eller bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten skal settes av til vedlikehold av ferjen, fordi det er reisehindring når det ikke er ferje i sundet. Hvis båten forfaller slik at den ikke er i farbar stand, skal bygdefolket skaffe en annen farbar båt i stedet innen tre netter, eller bøte 1 mark sølv til kongen og likevel skaffe båt.

47. Om fiskesteder

Enhver eier de vann og fiskesteder ved sin jordeiendom som de har eid fra gammelt av, med mindre de er skilt ut på lovlig vis. Alt vann skal renne slik det har rent fra gammelt av, og ingen skal lede det fra eller til andres gårder, med mindre det selv endrer løp. Og hvis det er ledet bort, skal det ledes tilbake, og det skal bøtes for skade på jordeiendom til jordeieren og bøtes for eiendomsovergrep i tillegg. Dersom en elv renner mellom gårdene og det er fisk i den, da eier de som eier jord på begge sider, halve elven hver. Hvis en elv eller bekk renner rett og ikke bryter seg inn på noens jord, kan enhver sette slik fangstredskap fra sin jordeiendom som det er gjort fra gammelt av. Dersom en elv bryter inn på noens eiendom, da eier den elven som eide jordeiendommen da den brøt inn på eiendommen, og den andre eier elvebunnen eller øyren som er igjen i det gamle elveleiet, til det stedet hvor midten av elven var da den rant rett fra gammelt av. Men hvis den bryter mer, da eier den som eide jordeiendommen, både elven og elvebunnen til det stedet hvor midten av elven var da den rant rett fra gammelt av. Ingen skal ødelegge fiskesteder for andre eller stenge dem ute der de har hatt fiskested fra gammelt av. Overalt der hvor folk eier en lakseelv sammen, skal enhver sette fangstredskap i sin del av elven og likevel sette det slik at fisken kan gå opp i hele elven. Guds gave skal kunne gå til fjells og til fjære, slik den ville ha gått om den gikk helt fritt. Dersom noen stenger elven, skal de som eier ovenfor, stevne ham til tinget med fem dagers varsel til å bryte ned stengselet. Og hvis han ikke vil bryte det ned, skal de kreve folkehjelp til å bryte det ned. Enhver bonde som nekter å være med, skal bøte 1 øre sølv til kongen. Og de som satte opp ulovlig stengsel, skal bøte 1 mark sølv til dem som eier ovenfor stengselet, og som de utestengte fra fisket. Ingen skal fiske i andres elv med mindre de vil fiske for den som eier elven, og betale ham bot for eiendomsovergrep i tillegg. Ingen skal utestenge andre fra fiskesteder utenfor sin eiendom, og ingen skal skade andres fiskesteder. Hvis noen skader andres fiske eller bryter opp et fiskegjerde, med mindre det er tverrgjerder som er forbudt etter lovene, eller fiskeredskaper, er anføreren skyldig 1 mark sølv til kongen for lovbrudd, og 1 mark sølv til eieren i bot for vond vilje. Og enhver annen som hjelper ham, er skyldig ½ mark sølv til kongen og ½ mark sølv til eieren og skal erstatte fiskegjerdet og all redskap og skadeverk etter seks skjønnsomme menns vurdering. Dersom noen skader ålefiske og ørretfiske, er han skyldig ½ mark sølv til kongen og en annen ½ mark til den som eier fisket. Det kalles også skadeverk og skal erstattes etter seks skjønnsomme menns vurdering, tre fra hver av partene. Seks menn skal alltid vurdere skaden når ½ marks bot kommer i tillegg til skadeboten, og tolv menn hvis en større bot kommer i tillegg til skadeboten.

48. Om sildefiske

Hvis folk drar på sildefiske, har de rett til å kaste fisken opp på både åker og eng, hvor de enn vil. De skal ha fjernet all fisken til sommermål, hvis ikke eier jordeieren den silden som ligger der, eller bøte for eiendomsovergrep hvis jordeieren har varslet med femdagersstevning fra før. Men all den skade som fiskere gjør under sildefisket ut over det som er tillatt etter lovene, skal bøtes etter seks skjønnsomme menns vurdering, enten det er i utmark eller innmark. Hvis de ikke vil bøte der, skal det legges til bot for eiendomsovergrep. Dersom de brenner gjerder, grinder eller redskaper, hva det enn er, skal de erstatte skaden slik den blir vurdert, og bøte for eiendomsovergrep i tillegg, enten de betaler der eller seinere. Bot for eiendomsovergrep og skadebot deles mellom jordeieren og leilendingen, etter det boka sier i landbyggingen²¹⁹.

49. Om fred under sildefisket

Søksmål skal stå i bero under sildefisket. Men hvis noen drar bort uten å bøte for seg, er skipsstyreren ansvarlig for mannskapet sitt, hvor han enn treffes. Og skipsstyreren skal kreve sitt igjen fra dem seinere, dersom det er reist søksmål mot mannskapet. Hvis ikke skal enhver svare kun for seg selv. Dersom noen tar årer, tiljer²²⁰, øsekar, annen redskap eller fiskeredskap fra hverandre, eller ødelegger det for hverandre, skal de erstatte det etter seks skjønnsomme menns vurdering og bøte for vond vilje etter lovlig dom. Hvis noe av dette gjøres mens eieren er til stede, skal det bøtes full rettsbot etter seks menns dom til eieren, og skaden skal erstattes etter skjønnsomme menns vurdering, og det skal bøtes ½ mark sølv til kongen.

50. Om sild fra garn

Nå tar noen sild fra andres garn, og de er ikke tiggere eller eierens husfolk, og dette blir bevist, da eier garneieren all silden som den som øste den opp uten lov, hadde båret på land. Og hvis noen river andres garn med vilje eller skjærer det for å ta sild fra det, skal han bøte for skade på garn og fangst, og full rettsbot til eieren etter lovlig dom, og 1 mark sølv til kongen.

51. Om notkast

Ingen skal kaste not i veien for andre. Den som først gav ut tauene sine, skal ha notkastet og fisken som den fikk som kastet i veien for ham. Hvis det ikke blir fordel for noen av dem, skal skipsstyreren bøte for vond vilje etter lovlig dom til den andre skipsstyreren, og hver av mannskapet skal bøte 1 øre sølv til den andres mannskap. Men hvis begge gir ut tauene sine samtidig og kaster mot hverandre, skal enhver beholde det han får, dersom ingen kaster over den andres not. Hvis det foregår på annet vis, skal hver av dem ha halvparten, uavhengig av hvem som fisker mest. Dersom folk kaster med not etter sild, da kan enhver som vil, legge kavler²²¹ under noten inntil endene av noten kommer til land, og det skal ikke øses sild ut av noten før det. Hvis de ikke er bortvist, kan enhver berge til seg med kurver og håver, men likevel slik at de hjelper de andre med full berging av silden. Men hvis de andre viser dem bort og de øser sild lenger, da eier de som eide kastet, all silden. Men om de laster båten for tungt slik at de ikke kan hjelpe med berging før trekketauet kommer i land, da eier den som eide notkastet, all den silden som de andre fikk på land. Men hvis båten synker, skal enhver beholde det han fikk. Den som legger seg på kavlene og presser dem ned og ikke vil hjelpe med berging, men gjør skade på fangsten og er bortvist, skal bøte etter før nevnte vilkår for skade på garn og fangst, og full rettsbot til den som eide notkastet, og 1 mark sølv til kongen. Dersom en not ødelegger rett garnfangst, enten den er kastet over kavlene eller skjærer flytholtene av, eller hva slags skade på garnet det enn blir, eller gjør skade på fangsten på grunn av andres skjødesløshet som ikke er nødsfall, da skal noteieren fiske for den han skadet fangsten for, erstatte skaden som kom av det, og bøte for vond vilje etter lovlig dom. Hvis garn kommer inn i hverandre på grunn av strøm eller storm, skal de skilles fra hverandre på den måten at ingen får skade av det, hvis det er mulig. Dersom det ikke er mulig, skal den som gjør skaden, bøte den, med mindre begge parter er til stede. Hvis begge er til stede, er hver av dem ansvarlig for halve skaden, med mindre det er den ene som har skylden for den.

52. Om hønsehauker og falker

Alle hønsehauker og falker, hvor de enn hekker, eier jordeieren. Og hvis noen vil selge falker, skal de tilbys kongen før de tilbys andre. Kongen kan tillate falkefangst som han vil i Norge, i enhvers skog. Men enhver annen som fanger dem, skal føre dem tilbake og bøte for eiendomsovergrep til jordeieren. En leilending skal ikke tillate noen å sette skip opp på land i mer enn fem netter i farbart vær. Så lenge leieavtalen varer, kan en leilending bruke skog til å bygge båt til eget behov, men ikke større enn en tolværing²²². Hvis det bygges større, bygges det for den som eier jordeiendommen, og det skal bøtes for eiendomsovergrep i tillegg. Ingen skal flekke never for salg, med mindre han trenger å kjøpe matsalt til husholdet sitt. Det skal ikke kokes mer salt enn man trenger til husholdet sitt, med mindre man trenger å kjøpe taknever²²³ mens man bor der. Det skal ikke brennes mer tjære enn man trenger for å bre båten sin. Ingen skal lage til gjestebud på andres eiendom, med mindre den som har leid jordeiendommen, trenger å holde et lovpålagt ølgilde. Og dersom han ellers gjør det, skal han bøte 1 mark sølv til jordeieren.

53. Om rydningsplasser

Hvis det bygges rydningsplass i herredet eller i allmenning, skal den som rydder, ha tre år leiefritt og leidangsfritt, og er ikke pliktig til budstikkebæring eller skyss av fattige på underhold. Når det har gått tre år, skal seks skjønnsomme menn vurdere hva rydningsplassen kan tåle av leie eller leidang. Siden skal den som bor nærmest, la bære budstikke til den nyryddede gården, og fra den nyryddede gården til neste gård på budstikkeveien.²²⁴ Men hvis han forsømmer budbæringen, skal han svare budstikkefall²²⁵ som andre bønder. Dersom folk er uenige om hvilken gård som er nærmest, skal det måles med stang, og hvis noen bærer budstikke lenger enn loven pålegger, og får verre lodd på grunn av det, kan han rette på det så snart han vil. Hvis en rydningsplass legges øde fordi det er lagt for mye leie på den, eller eieren ikke får den bortleid selv om han gjerne vil det, da skal budstikke bæres og fattigfolk flyttes slik det har vært fra gammelt av, før den rydningsplassen ble bygget.

54. Om budstikkebæring mellom gårdene

Den som kan svare for ord og ed, skal bære budstikke mellom gårdene. Budstikka skal leveres til bonden hvis han er hjemme, og til husfrua hvis han ikke er hjemme, til sønnen hans hvis han er myndig, til datteren hans hvis hun er voksen, dernest til gårdsstyreren eller til den beste mannen som finnes på gården. Og hvis alt husfolket er borte fra gården, skal han gå inn i bondens hovedhus hvis det står åpent, og sette budstikka i høysetet og støtte den slik at den ikke faller. Hvis han ikke kan komme inn, skal han binde budstikka over midten av døren, slik at enhver som går inn, kan se den. Mottakeren skal gå til den som bar budstikka til ham, og spørre hva budet inneholdt, og siden bære det til den nærmeste naboen. Bygdefolket skal bestemme nattesteder for budstikka, og første dag skal budstikka bæres så langt som det er bestemt. Den skal ikke skjæres opp tidligere eller seinere enn at budstikka godt kan nå nattestedet, og det samme den andre og tredje natten. Den som tar imot budstikka, skal holde rede på hvilken tid på dagen budstikka kom til ham, med vitner hvis de finnes. Hvis det ikke finnes vitner, skal den som bar budstikka dit, sverge med tremannsed. Påstår noen å ha båret budstikke til naboen sin, men den som skulle ta imot, nekter for det, da skal den som bar budstikka dit, vitne med tremannsed at han ikke bar budstikka tidligere eller seinere enn han skulle etter lovene. Da skal den som tar imot, bøte 1 øre sølv i budstikkefall til kongen. Det er første budstikkefall når budstikka ikke når nattestedet sitt, og det andre når den ikke blir båret, og det er tredje budstikkefall når den blir gitt til en umyndig. Dersom noen flytter husene sine fra de gamle tuftene til de tuftene sine i innmark som passer ham bedre, skal det bæres budstikke til de husene og fattigfolk flyttes dit. Og hvis budstikka settes ned tidligere, har han selv det fulle ansvaret. Ingen skal bære budstikke til andre etter solnedgang om sommeren, og etter dagen om vinteren, og det samme gjelder for flytting av fattigfolk.

55. Om budstikkebæring og flytting av fattigfolk

Overalt der noen slår eller sår jorden sin, og det er slike hus på den som folk kan være i, da skal all budstikkebæring opprettholdes. Vil ikke den som eier en ødegård, bære budstikke eller flytte fattigfolk, da skal den som bor nærmest, flytte dem dit det holder til folk, og skal ha rett på halve avlingen til den som eier ødegården, med mindre eieren kan gjøre annen avtale med ham. Hvis det bor flere på en gård, skal de skifte både budstikkebæring og flytting av fattigfolk mellom seg, etter forholdsmessig utjevning i samsvar med bøndenes innbyrdes avtale, men ikke etter gårdsbrukets størrelse. På all nydyrket jord i utmark skal den som eier jordeiendommen, eller ombudsmannen hans kreve budbæringsplikt av bøndene på tinget.

56. Det er fire ting som alle bønder skal oppse

Nå skal enhver kreve innkalling til ting som mener seg å trenge et ting. Da skal enhver bære den budstikka og ikke forsømme det. Budstikka skal gå til vinterhusene²²⁶ i samsvar med rett budstikkebæring, men ikke til setrene, og hvis noen forsømmer det, er han skyldig 1 øre sølv til kongen. Alle bønder skal dra til tinget når det kommer budstikke hjem til dem, bare med unntak for einvirker. De plikter å møte på fire ting: kongeting, manndrapsting, manntallsting til forholdsmessig utjevning, og våpenting. Alle som har krav på full rettsbot, skal oppsøke disse. Alle andre ting kan einvirker sitte hjemme fra hvis de vil. Den er einvirke når bare en mann yngre enn 15 år gammel hjelper ham med arbeidet, enten det er hans egen sønn eller en annen. En enke eller en ufør bonde skal bare dra til tinget hvis de vil. Men alle andre bønder skal dra til tinget så snart det kommer budstikke hjem til dem, eller bøte 1 øre sølv i tingbot til kongen. Hvis budstikka kommer så seint til en bonde og veien til tinget er så lang at bonden ikke kan komme fram til middag, og han har to forstandige vitner på det, da kan han sitte hjemme sakesløst. Dersom flere enn én blir tiltalt i én sak om tingbot, kan de stevnes til tinget med budstikke hvis de er ilagt boten i vitners nærvær.

57. Om flytting av fattigfolk

Alle fattigfolk som ikke har frender som kan legge ut underholdsmidler for dem, og som selv ikke eier gods til å forsørge seg med og selv ikke er i stand til å flytte seg, de er enhver bonde pliktig til å flytte, einvirke som fullbonde²²⁷, for fattigfolk trenger Guds miskunn i like stor grad som den som eier mer. Alle skal flytte dem fra gården i samsvar med budstikkebæringen, først den som er først på budstikkeveien²²⁸, og han skal flytte dem til nærmeste gård. Og enhver som ikke flytter dem slik, er skyldig 1 øre sølv til kongen. Men hvis noen flytter en fattig til en ødegård eller dit hvor en fattig dør på grunn av hans flytting, eller skjønnsomme menn vurderer at han er årsak til det, og så også hvis noen viser bort en fattig og ikke vil huse ham, og den fattige dør på grunn av det. Den som blir skyldig i slikt som Gud ikke måtte la noen bli skyld i, skal bøte full rettsbot for den personen til den dødes arving i samsvar med skjønnsomme menns dom etter omstendighetene, og dessuten bot til kongen for drap på fri undersått. Dommerne skal nøye akte på hvordan de dømmer om slikt, så slike illgjerninger ikke altfor ofte må gjøres til vane. Dersom den som den fattige er ført til, ikke vil ta imot ham eller la ham ta inn, skal den som flyttet den fattige, oppnevne vitner på det, og deretter legge ansvaret på den som skulle ta imot den fattige. Siden er den som flyttet den fattige, fri for ansvaret. Hvis det seinere hender den fattige noe, enten han dør av frost eller dyr eller hunder biter ham i hjel, da er det ansvaret til den bonden som lot ham ligge ute. Fattigfolk skal ikke flyttes etter solnedgang. Solen skal råde for tiden om sommeren, og dagen om vinteren. Og de som flytter seg selv, skal ha rett til hus om vinteren fra fôringstid for dyrene om kvelden, ellers er man skyldig 2 øre sølv til kongen, med mindre den fattige dør ute. Da ligger det under lovlig dom, med mindre noen selv har vist bort sin umyndige fra seg, da er han ansvarlig for alt hvis han har underholdsmidler til å fø ham. Det er også særlig påbudt at hvis en fattig blir sjuk og ber om prest, da er bonden pliktig til å dra etter prest, og den sjuke skal ikke flyttes fra oppholdsstedet sitt før presten kommer til ham. Bonden er skyldig 3 øre sølv til kongen hvis han ikke drar etter prest, med mindre tvingende grunn hindrer ham. Og hvis presten ikke vil dra, skal presten gis ansvaret i vitners nærvær. Fattigfolk skal huses om nettene og ikke kastes ut etter solnedgang. Og hvis noen bryter denne ordningen om fattigfolk, da er han skyldig det som før er sagt, og skal gå til skriftemål og gjøre bot overfor Gud fordi han ikke vil hjelpe et kristent menneske.

58. Om bjn, ulv og fellefangst

Bjørn og ulv kan den som vil, jakte i enhvers skog, bare unntatt når en bjørn har gått i hi. Det skal kunngjøres foran mange mennesker at det er hans kvarv²²⁹. Hvis noen andre jakter bjørnen, da jakter de for den som eide kvarvet, og skal bøte for eiendomsovergrep til jordeieren. Dersom naboer eier gildremarker²³⁰ sammen, skal den som vil skifte og drive fellefangst, kreve skifte med vitner, og hvis de ikke vil skifte, skal den som vil, drive fellefangst og nyte fangsten sin. Hvis noen driver fellefangst og ikke har krevd skifte, da eier alle fangsten som eier marka sammen, og skal fordele den etter jordeiendom. Dersom noen driver fellefangst der han eier, eller der hvor han har lov til det, og andre stjeler fellen hans eller hogger den ned, kalles det skadeverk. Hvis det blir bevist, skal det bøtes ½ mark sølv til kongen, og skaden skal erstattes til den som eide fellen, etter seks skjønnsomme menns vurdering, og det skal bøtes for vond vilje etter lovlig dom. Dersom noen stjeler dyr fra en annens felle og det blir bevist, da er han skyldig 1 mark sølv til kongen for tjuveri og skal betale dobbelt for fangsten til den det ble stjålet fra. Hvis noen driver fellefangst i egen utmark, skal han løse ut fellene om dagen og sette dem opp om natten. Og hvis det går buskap i en felle om dagen, skal den som eide snaren, ha det feet og erstatte den som eide buskapen, med jevngodt fe, etter seks menns dom. Dersom noen driver fellefangst utenfor egen utmark og legger ut selvskudd for bjørn eller andre dyr, da skal han kunngjøre ved herredskirken eller på tinget hvor det er lagt ut. Og hvis folk seinere går i det og får skade av det, skal enhver være ansvarlig for seg selv. Men hvis det ikke er kunngjort og noen får bane av det, da skal det bøtes 5 mark sølv til den dødes arvinger for det, men frendebøter og kongens rettsbot faller bort. Og hvis han friskner til, skal det bøtes sårbøter til ham etter seks skjønnsomme menns vurdering, tre fra hver av partene, men kongen har ikke krav på noe av det. Ingen skal drive fellefangst på andres eiendom. Dersom noen gjør det, skal han bøte for eiendomsovergrep til jordeieren og drive fangst for den som eier eiendommen.

59. Om dyrejakt

Når folk drar på dyrejakt²³¹, skal enhver dra dit hvor han eier utmark, og drive hunder mot dyr. Den som jager det opp, eier dyret, så lenge han vil fare etter det, selv om en annen feller det. Hvis dyret kommer på svøm, da eier den skuddbogen som feller det, og skal løse den ut med skinnet eller skjære den ut av skinnet. Dersom dyret løper ut av jaktstien²³² og andre feller det, da eier den halvparten som feller det, og den halvparten som jaget det opp. Hvis folk drar i andres skog eller utmark for der å drive hunder mot dyr, da jakter de dyr for den som eier utmarka, unntatt om de jakter bjørn og ulv.

60. Om elgjakt²³³

Hvis noen drar over andres eiendom langs rette veier, da kan han skyte ekorn som han ser at hundene har ferten av. Men hvis noen lager andre jaktstier over andres eiendom der det er ekornskog, skal det bøtes 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som eier jorden, og bot for eiendomsovergrep i tillegg. Men en skogsbu som noen eier, og som er tømret i fire stokkers høyde, den har dobbelt så dyr bot for eiendomsovergrep. Dersom noen går i andres elgskog eller setter feller etter tiur og oter, skal det bøtes etter lovlig dom. All elg skal få være i fred for folk som går på ski innenfor eiendomsgrensene til den som eier jordeiendommen. Og hvis noen skyter elg eller jakter utenfor eiendomsgrensene, da er det bøtefritt overfor kongen, og det samme hvis de driver fangst med gjerder eller feller. Enhver som går på ski for å jakte elg uten lov fra den som eier jordeiendommen, skal bøte etter lovlig dom. Skytteren skal ha halvparten av hvert dyr, og den som eier jordeiendommen, skal ha den andre halvparten. Østmenn²³⁴ skal straffes på samme måte som de som bor i Norges konges rike, hvis de skyter eller feller noe i riket til den norske kongen. Denne fredningen skal gjelde i hele dette lovområdet og så langt øst som Norges konges rike når.

61. Om allmenninger

Nå skal allmenninger være som de har vært fra gammelt av, både til fjells og langs kysten. Dersom folk er uenige og én kaller den sin eiendom, og en annen kaller den allmenning, da skal den som kaller den sin, fredlyse eiendommen og stevne til ting dit hvor folk er pliktige til å avgjøre en slik sak, og han skal ha fremmet innkallingen til ting innen fem dager. Hvis han ikke gjør dette, er fredlysningen hans ugyldig for den gangen. På tinget skal det oppnevnes tolv haulder, eller de beste bønder hvis det ikke finnes haulder, seks fra hver av partene i tingkretsen deres, og to av de tolv skal legge fram saken og sverge om eiendommen tilhører den som kaller den sin, eller om den er allmenning. Og på det tinget skal den som kaller den sin eiendom, fastsette femtedagsstevne på åstedet, og skal der føre fram de vitnene som var oppnevnt på tinget. Men hvis den femte dagen faller på en helligdag, skal stevnet holdes den første dagen etter som ikke er helligdag, og man kan da føre vitnene sine fram like godt som på femtedagsstevnet. Og slik skal de to vitnene hver for seg sverge den eden at det har han hørt, at der skiller grensemerket mellom bondeeiendom og allmenning, og ikke vet jeg noe annet å være sannere overfor Gud i den saken. Deretter skal det settes femtedagsstevne, og enhver tildømmes det han skal ha. Hvis kongens ombudsmann beskylder noen for å være innehaver av en jordeiendom som ligger i allmenning, og som nå er bebygget uten tillatelse fra kongen, og innehaveren svarer slik: «Denne jorden har jeg hatt, og de som var før meg, har eid den i 60 vintre eller mer», og ombudsmannen tviler på dette, da skal innehaveren føre fram sine vitner slik det før er sagt om tvister mellom privateiendom og allmenning.

62. Om rydningsplass i allmenning

Kongen kan bygsle bort allmenning hvor han vil. Og den som leier, skal i løpet av de første tolv månedene sette opp gjerde rundt og har ikke adgang til å flytte gjerdet oftere. Leietakeren skal ha et løvknivkast fra gjerdet i alle retninger til vedlikehold av gjerdet. Alle slåtter i allmenning skal den som først bruker ljåen sin der, ha i tolv måneder. Enhver som vil ha sommertilhold der, skal ha seter i allmenningen. Men hvis noen sår i en allmenning og ikke har leid av kongens ombudsmann, da eier kongen både korn og høy, dersom det er slått høy. Hvis noen brenner seter i allmenning, smier, virke til tjærebrenning, fangstboder eller andre menneskeskapte ting, hva det enn er, da er han skyldig 3 mark sølv til kongen og skal bøte etter lovlig dom til den som eide det, med mindre det er vådeverk. Men han skal likevel erstatte skaden til den som eide det, etter seks skjønnsomme menns vurdering. Dersom to personer går samtidig i en slått, skal begge ha det de slår. Hvis de blir uenige om hvem av dem som først arbeidet der, skal den vinne saken som bekrefter det med sin enmannsed, med mindre den andre har flere vitner imot. Alle har like stor rett til alle fiskevann i allmenninger. Tømmer og fjølved kan ligge så lenge det trengs i allmenning, inntil tolv måneder. Men av alt annet skal det bare hogges så mye at det kan føres bort i løpet av kvelden. Hvis ikke har alle like stor rett til det. Men hvis det trevirket som før er sagt at kunne ligge der, blir tatt av noen innen tolv måneder, da er den som tar det, skyldig 6 øre sølv til kongen, og den som eide det, skal erstattes verdien av det samt motta bot for vond vilje etter lovlig dom.

63. Om dyregraver og dyregjerder

Dyregjerder eller dyregraver skal enhver som vil, lage i allmenning, men slik at ikke andres fangstutsikter blir ødelagt, på den måten som før er sagt om fellefangst og dyrejakt. Ingen skal lage den nærmere enn at man ikke kan høre hogg til nærmeste dyregjerde som står fra før, eller til de tuftene som folk vil bygge dyregjerde på. Det kan settes opp gjerde fra enden på et annet gjerde, hvis man vil. Dersom et revegjerde, et spydgjerde, dyregraver, ulvehus eller bjørnebåser ligger ubrukt i mer enn ti år, da kan den som vil, bygge dem opp og bruke selv så lenge han vedlikeholder dem.

64. Om hauld og hvalfunn

En hauld eller en bedre mann enn hauld er eneeier av funnet hval som er 18 alen lang eller mindre. En hauld er en som har tatt odelsjord i arv etter både far og mor, de odelsjorder som hans forfedre har eid før dem, og som ikke er andres odelsjorder, slike som er tilkommet ved kjøp eller arv eller er andres odelsjord. Men enhver annen person er eneeier til en funnet hval som er halvparten så lang. Hvis noen finner en hval som han kan beholde aleine, skal han skjære den opp foran vitner eller la ryggen ligge igjen hengende sammen med hode og spord, og da skal dét bære vitne for ham dersom han ikke har vitner på det. Hvalen skal flyttes til land dit hvor han vil, og skjæres opp og bæres opp på land. Dersom jordeieren klager på at de skadet enten åker eller eng, skal den skaden erstattes etter seks skjønnsomme menns vurdering. Og det skal i tillegg bøtes for eiendomsovergrep til den som eier åker eller eng. Men hvis en hval legges i fjære eller på steingrunn, der hvor den ikke er til skade, kan den flyttes bort sakesløst. Hvis en hval reker i land på noens jordeiendom, enten den reker i land på innmark eller utmark, da skal kongen ha halvparten, unntatt finnerspekket, enten hvalen er større eller mindre. Hvis en hval reker inn i en fjord, slik at man kan skyte med piler ut over den fra begge landsider, da skal begge landsider ha hvalen. Men dersom en hval står på grunn før folk blir oppmerksomme på den, og selv om det er langgrunt eller den reker i land på en holme, da skal jordeieren ha hvalen, og den skal deles slik det før er sagt. Dersom en hval reker i land på grensen mellom to eiendommer, da skal enhver ha det av hvalen som ligger på hans jordeiendom. Folk kan fange hval hvor de vil, unntatt sildehval²³⁵ under sildefisket. Hvis noen skyter en sildehval under sildefisket og på den måten driver bort Guds gaver²³⁶, er han skyldig 13 mark sølv og 8 ørtuger til kongen. Hvis noen jakter en hval og den dør på dypet, da skal han ha hvalen enten den er større eller mindre. Dersom noen jakter en hval og driver den, eller den reker opp på land, da skal den som jakter, ha halvparten, og den som eier jordeiendommen, den andre halvparten. Hvis noen skyter en hval med merket spyd og andre finner den på dypet, da skal den som skjøt, ha halvparten, hvis han har vitner på skuddet sitt, og de som finner den og siden berger den, skal ha den andre halvparten. Dersom noen på en fiskeplass finner en større hval enn noen kan beholde aleine, da skal finneren ha finnerspekket. Finneren skal først skjære av merkestykket, og dra og fortelle det til kongens ombudsmann, da har han rett til å få finnerspekket av den hvalen, to favner hver vei i firkant. Hvis noen finner en hval på land, eller nær land, slik at ingen trenger å flytte den, skal han skjære av festeremser og feste hvalen med dem, og skal ha finnerspekket en favn hver vei. Og dersom han trenger å flytte den litt for å feste den, da skal han ha finnerspekket to favner hver vei. Men hvis hvalen reker ut igjen og festene ligger på land, da er han sakesløs. Og hvis hvalen gjenfinnes, skal han ha finnerspekket av den som før. Men hvis det ikke er noe igjen etter festet på land, da er hvalen vanrøktet og det skal bøtes 4 mark sølv til kongen. Hvis noen finner en hval på land, enten den er større eller mindre, og ikke fester den og sier det til jordeieren, da skal han ha finnerspekket en halv favn hver vei. Finnerspekk skal skjæres nedover fra ryggfinnen og bakover i siden, helt til beinet. Hvis noen som ikke eier i hvalen, skjærer den løs fra festet om natten, er de skyldig 13 mark sølv og 8 ørtuger til kongen, og de som eier den, skal ha hvalen. Dersom noen driver en hval inn i en annens hvalvåg og stenger for den uten tillatelse fra den som eier vågen, da skal den som eier vågen, ha hvalen, men skal la den andre få for sitt arbeid etter seks skjønnsomme menns vurdering, og som de synes å være rett. Hvis noen driver en hval inn i en våg som ikke er en hvalvåg, da skal den som jakter den, ha halvparten, og den som eier vågen, den andre halvparten. Dersom noen finner en hval ute på fiskestedene, slik at den ikke kan flyttes til land, skal han skjære av den det han kan, men ikke skjære hull i den, og skal siden la den reke. Hvis en hval reker i allmenning, da skal kongen ha halvparten i den, og bøndene som eier den allmenningen sammen med kongen, halvparten.

65. Om selfangst

Dersom noen finner garn i sel-værene sine og det er sel i, da skal han ha garnet og selen, inntil eieren løser det ut med bot for eiendomsovergrep. Folk kan skyte sel fra skip hvis de ror i rett ferdselsvei langs kysten, enten den er i vann eller på land, med mindre selen ligger i et selvær der feller er satt opp. Da jakter han for den som eier selværet. Hvis noen skyter en sel fra land og det ikke er satt opp feller, da skal den ha selen som eier selværet. Dersom det er satt opp feller, skal den som eier fellene, ha selen og bot for eiendoms-overgrep i tillegg. Hvis noen harpunerer en sel og andre finner den, da skal finneren ha halvparten, og den som harpunerte, skal ha den andre halvparten. Og den som skjøt, skal ha harpunen sin, hvis harpunen følger med. Dersom noen finner sel, nise eller andre fisker, unntatt hval, utenfor marbakken²³⁷ og fører det til eieren, skal han ha en tredjedel hvis funnet er gjort i utmark, og en fjerdedel hvis funnet er gjort i innmark, men jordeieren skal ha de andre to tredjedelene av funnet i utmark, og tre fjerdedelene av funnet i innmark. Og hvis noen fører det bort, skal det føres tilbake og bøtes for eiendomsovergrep i tillegg. Dersom noen finner et dødt dyr på land, skal finneren ha halvparten og jordeieren halvparten, hvilket dyr det enn er.