Hopp til innhold

Trelasthandel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Image
Arendal med sine uthavner var en viktig by i Norge under trelasthandelen, med kort vei til Europa og store mengder skog, samt flere vassdrag for transport av tømmer og plank ned til havet. Handelen førte til at Arendal fikk kjøpstadsrettigheter i 1723, og byen utviklet seg til å bli en markant by innen skipshandel og sjøfart

Trelasthandel er handel med trelast, og var spesielt viktig i Europa1500-tallet, grunnet befolkningsvekst, bygging av skip, kolonisering, utenrikshandel og krig. Nederland og England hadde hugget ned det meste av skogene sine, og behovet for trelast var akutt. Man hadde to muligheter for å hente trelast, Baltikum og Norge. Baltikum var lengre borte, og man måtte også igjennom Øresundstollen til den dansk-norske kongen for å hente trelast der. Norge ble dermed det naturlige valget.

Trelasthandelen i Norge

[rediger | rediger kilde]

Oppgangssagene kom i bruk i Norge på midten av 1500-tallet, og dette førte til at bøndene kunne produsere plank selv. Sagene var raske å bruke, utnyttet tømmeret godt, og nøyaktige. Dette gjorde at en fikk mer penger for tømmeret, da man slapp å betale et større sagbruk for å kappe tømmeret til plank. Dette førte til bedre økonomiske tider for bøndene. Tømmeret og plank ble fløtet ned elvene til havet, hvor de ble lastet på skip og seilt avgårde. Bøndene betalte skatten sagtiende for tømmeret, og de kunne selv handle direkte med utenlandske handelsmenn.

Kjøpstadsrettigheter ble innført i 1662, som besto i at kun borgere i byer med disse rettighetene kunne drive med handel av blant annet tømmer og plank. Dette førte til at det kom flere ledd imellom bonden og sluttbrukeren av tømmeret, og bøndene led økonomisk av dette, mens borgerskapet i kjøpestadene tjente mer penger, og det vokste frem et handelspatrisiat i flere norske byer. Sagbrukeierne ønsket selv å behandle tømmeret, og argumenterte mot kongen at skogene begynte å bli nedhugget, så han innførte Sagbruksregulativet i 1688 hvor det sattes krav til en viss mengde behandling av tømmer for å kunne drive sag. Dette førte til at i Sør-Norge måtte det legges ned 550 sager, og det var de private småsagbrukene til bøndene som ble rammet. Dette førte til at tømmeret igjen måtte innom de store sagene som borgerskapet eide, og den økonomiske gevinsten på dette falt dem til gode, og bøndene fikk totalt mindre igjen for tømmeret. De rike ble rikere og de fattige ble fattigere. Økt aktivitet ved de store sagene gjorde allikevel noe godt for de dårligst økonomisk stilte i landet, da det trengtes arbeidskraft, og mange ble ansatt ved sagbrukene. Kongen tok også inn gode penger i eksporttoll.

Den økte eksporten av tømmer førte til et økt behov for skipsfart for frakt av tømmer og plank, og etter at England innførte Navigasjonsakten i 1651, ble det enda større behov for skipstransport, og en gyllen mulighet for norske redere å gjøre det økonomisk bra. Navigasjonsakten gjorde at kun engelskmenn og de engelskmennene handlet med, kunne stå for transporten til England. Kongen senket eksportollen i tillegg, og det ble en gullalder for norsk skipsfart fra 1690-tallet. Handelsmenn og redere gjorde gode penger, som igjen kom byene til gode da mye gikk til utbygginger og investeringer i lokale forhold.

Trelastbyene

[rediger | rediger kilde]

På 1500-tallet var det stor trelasthandel fra Vestlandet og Bergen. Nederland var hovedmarkedet i denne perioden.[1]

Drammen var Norges største trelastby på 1600–1700-tallet. Hvert år ble millioner av stokker transportert i Drammensvassdraget og ned til Drammenselva og mye av tømmeret ble eksportert fra Bragernes og Strømsø, først var det England mesteparten av eksporten gikk til, men senere ble hollendere og frieslendere dominerende. Men eksporten gikk også i mindre skala til andre kontinenter som Australia, Nord- og Sør-Amerika. Alt tømmeret førte til at Drammen ble Norges største havn for eksport av trevirke.[2][3]

På 1800‑tallet var det Fredrikstad som var størst innen trelasteksporten. Eksporten gikk særlig til England, Nederland og Tyskland, hvor trelast ble brukt til skipsbygging, husbygging og industri. De første handelshus her ble etablert av drammensere.[4][5]

Larvik, Arendal, Skien og Porsgrunn var andre viktige eksporthavner.[1]

Trelasthandlerne

[rediger | rediger kilde]

Det var mange trelasthandlere som ble meget rike. Ved alle vassdragene var det familier som slo seg opp på trelasthandel. For eksempel ble trelasthandler Hans Iversen (1617–1668) «sin tids rikeste mand i Skien». At det var stor fortjeneste førte også til at flere utenlandske handelsmenn flyttet til Norge. Midt på 1600-tallet flyttet brødrene Selius Marselis (1600–1663) og Gabriel Marselis (1609–1673) til Christiania. De kom fra en nederlandsk handelsfamilie og hadde et stort handelshus i Amsterdam.

Jacob Stockfleth (1607–1652) var født i Danmark men familien var flyttet til Bragernes, han drev som fogd og trelasthandler i Christiania og Bragernes. Andre trelasthandlere fra området rundt utløpet av Drammensvassdraget var Gustavus Blom (1713–1777) fra Strømsø, Jacob Fegth (1761–1834) fra Tangen og Dansk-Norske Peter Nicolai Arbo (1768–1827) som holdt til på Gulskogen gård.

Flere av trelasthandlerne var i tillegg skipsredere og også politikk var de fleste involvert i. Niels Gabrielsen Omsted (1769–1852) fra Bragernes, Hans Andersen Kiær (1795–1867) fra Strømsø, Johan Fredrik Thorne (1801-1854) fra Bragernes, Georg Peter Leganger (1801–1870) fra Fredrikshald, Thomas Andersen Stang (1802–1875) fra Fredrikshald, Martin Hansen (1810–1853) fra Fredrikshald og Zacharias Backer (1867–1940) fra Fredrikstad var alle stortingsrepresentanter.

Av andre kan nevnes eidsvollsmennene Didrich von Cappelen (1761–1828) fra Skien som var stor innen trelasthandel og skipsfart, de eksporterte trelast til Europa, og brødrene Niels Aall (1769–1854), Jørgen Aall (1771–1833) og Jacob Aall (1773–1844) som alle drev omfattende trelasthandel i Telemark. Carsten Tank (1766–1832) en godseier fra Fredrikshald drev trelasthandler, skipsfart og han var med på Stormannsmøtet på Eidsvoll.

Videre har vi Abraham Falck (1634–1700), en norsk skipsreder og trelasthandler i Risør og Aanen Paus (1727–1805) som var trelasthandler, skipsreder og vinhandler i Fredrikstad. Svend Haug (1832–1891) fra Sigdal bygget feriehus sitt, Villa Fridheim, i 1892 for noe av sine store inntekter fra trelast i Drammen og Julius Herman Jakhelln (1832–1919) var trelasthandler i Bindal i Nordland, for å nevne et lite utvalg.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 «Trelasthandel - Historie (vg2) - NDLA». ndla.no. Besøkt 27. november 2025.
  2. «Våre historiske milepæler». Drammen Havn. Besøkt 27. november 2025.
  3. «Næringsliv». drammenshistorie.no. Besøkt 27. november 2025.
  4. «Fredrikstad | Drammen Byleksikon». byleksikon.drmk.no. Besøkt 27. november 2025.
  5. Birkeland, Camilla (26. mai 2020). «Oppgangssagas tidsalder». Sagbruksmuseet. Besøkt 27. november 2025.
Autoritetsdata