ebola

Ebola forekommer i Sentral-Afrika og Vest-Afrika, men utbrudd har også blitt rapportert i Øst-Afrika, for eksempel i Uganda. Viruset er endemisk i regnskogområder, der flaggermus lever.

Små utbrudd oppstår ofte i mindre og lite tilgjengelige landsbyer og i jungelområder. Utbruddene går som regel raskt over når sykdommen identifiseres og smitteverntiltak, inkludert karantene, iverksettes.

Større og langvarige utbrudd forekommer særlig hvis smitte sprer seg til byer, som under ebolaepidemien i 2013–2016. Slike større utbrudd henger ofte sammen med høy menneskelig mobilitet og svake helsesystemer.

Ebolavirus et RNA-virus. Det tilhører familien Filoviridae, sammen med marburgvirus. Det finnes fire forskjellige ebolavirus (Orthoebolavirus) som kan forårsake ebola hos mennesker:

• ebolavirus (EBOV), tidligere kalt zaïrevirus
• bundibugyovirus (BDBV)
• sudanvirus (SUDV)
• Taï Forest-virus (TAFV)

Det finnes et femte ebolavirus, kalt restonvirus (RESTV), som forårsaker alvorlig sykdom hos aper, men ikke hos mennesker.

Ebola er en zoonose, det vil si en sykdom som kan spres fra dyr til mennesker. Flaggermus regnes som primært reservoar for ebolavirus. Viruset kan spres via flaggermusavføring på frukt som spises av ville dyr (aper og antiloper) og mennesker. Kjøtt fra ville dyr (bushmeat) er en viktig smittevei, spesielt når kjøttet ikke er tilstrekkelig varmebehandlet.

Tiden fra man blir smittet til man blir syk (inkubasjonstiden) er 4–21 dager, gjennomsnittlig 8–10 dager. Pasienter er ikke smittsomme under inkubasjonstiden, men kan smitte fra symptomdebut og inntil viruset er eliminert fra kroppen. Også døde kan være smitteførende.

Viruset smitter mellom mennesker ved direkte kontakt med kroppsvæsker fra syke og døde. Det kan være blod, spytt, svette, urin, avføring og diaré, oppkast, brystmelk og sæd. Viruset kan også smitte indirekte, via overflater som er kontaminert med kroppsvæsker, for eksempel sengetøy og medisinsk utstyr. Helsepersonell er særlig utsatt ved nålestikk eller mangel på personlig beskyttelsesutstyr (PPE).

Dråpesmitte, for eksempel ved hoste eller nysing, er usannsynlig, da ebolaviruset krever direkte kontakt med slimhinner eller sår for å infisere. Viruset smitter ikke gjennom luften under normale forhold. I kontrollerte laboratorieforhold kan viruset smitte gjennom mikroskopiske luftdråper (aeorosol).

Tidlige symptomer ved ebola (dag 1–3) inkluderer feber, hodepine, muskel- og leddsmerter, svimmelhet og slapphet. Disse symptomene er uspesifikke og kan forveksles med malaria, tyfoidfeber eller influensa i endemiske områder.

Omtrent halvparten av pasientene utvikler alvorlige symptomer i sen fase (dag 5–10). Kraftig diaré og oppkast kan føre til store væsketap, noe som kan påvirke blodvolumet (hypovolemi) i kroppen og føre til sirkulasjonssvikt.

I sen fase kan det også oppstå blødninger i huden, både i form av små prikker (petekkier) og større blåmerker (ekkymoser). Det kan også komme blødninger fra kroppsåpninger, som nesen, munnen og endetarmen, og fra innstikk i huden, for eksempel i forbindelse med blodprøvetaking.

Andre alvorlige kompliksjoner er nevrologiske symptomer som forvirring, agitasjon eller koma, og multiorgansvikt med blant annet leversvikt, nyresvikt og lungesvikt.

Diagnosen stilles ved påvisning av virusets arvestoff (RNA) i blodet med PCR-analyse. Det finnes også hurtigtester som kan påvise virusproteiner (antigener) i blodprøver eller pinneprøver.

Serologiske tester kan påvise antistoffer kroppen danner mot viruset. Ved akutt infeksjon kan IgM påvises i blod fra dag 5–7 etter symptomdebut. IgG stiger fra dag 10–14 og kan brukes for å påvise en tidligere gjennomgått infeksjon.

På grunn av høy smitterisiko for laboratoriepersonell, må alle prøver håndteres med største forsiktighet og riktige smittevernstiltak.

Forebyggende tiltak inkluderer blant annet informasjon om smitteveier, grundig håndhygiene, samt å unngå kontakt med syke og avdøde mennesker og deres kroppsvæsker.

Foreløpig finnes det ingen direkte behandling mot alle typene ebolavirus. Behandlingen er støttende og går ut på å lindre symptomer, behandle smerte, sørge for tilstrekkelig væske- og næringsinntak og forebygge komplikasjoner. Avanserte tiltak inkluderer:

• væsketerapi for å opprettholde væske- og elektrolyttbalansen i kroppen og sikre tilstrekkelig blodsirkulasjon,
• oksygenbehandling ved lavt oksygennivå i blodet (hypoksi),
• transfusjon av plasma eller blodplater ved aktiv blødning eller blødningsforstyrrelser,
• kunstig ernæring via magesonde (enteralt) eller i en blodåre (parenteralt),
• antibiotika ved bakteriell infeksjon eller blodforgiftning,
• dialysebehandling ved nyresvikt,
• respiratorbehandling ved lungesvikt.

Dødeligheten ved ebola varierer. Det er anslått at dødeligheten er rundt 40–90 prosent ved ebolavirus (EBOV), rundt 50 prosent ved bundibugyovirus (BDBV) og rundt 50–70 prosent ved sudanvirus (SUDV).

Ved optimal støttebehandling, for eksempel på intensivavdeling, kan dødeligheten reduseres til omtrent 10–20 prosent. Men ved sen diagnose eller mangel på støtteterapi, øker dødeligheten til over 80 prosent.

Ebolavirus er klassifisert som et negativt, enstrenget RNA-virus. Viruspartiklene er trådformede og er synlige under elektronmikroskop. Viruset har et ikke-segmentert genom som koder for sju strukturelle proteiner:

• GP (glykoprotein) medierer virusets inngang i vertsceller;
• NP, VP30, VP35 og L danner ribonukleoprotein-komplekset (RNP) som beskytter virusets arvestoff og igangsetter transkripsjon og replikasjon;
• VP24 og VP40 spiller roller i virusreplikasjon og hvordan viruset unnslipper immunsystemet.

Virusets lipidmembran er hentet fra vertscellen. Membranen er sårbar for såpe, sprit og varme, og god håndhygiene og desinfeksjon er derfor effektive forebyggingstiltak.

Ebolaviruset ble oppdaget i 1976 under et utbrudd i flere landsbyer i Den demokratiske republikken Kongo. Under dette utbruddet ble 318 personer syke og 280 døde, det vil si at dødelighet lå på 88 prosent.

Sudanvirus ble oppdaget i 1976 i Sør-Sudan, nesten samtidig som ebolavirus. Taï Forest-virus ble oppdaget i 1994 og er oppkalt etter nasjonalparken Taï Forest i Elfenbenskysten. Bundibugyovirus ble oppdaget i Uganda under det første erkjente utbruddet, i 2007–2008.

Restonvirus ble oppdaget blant syke forsøksaper (krabbemakaker) i 1989 i Reston, Virginia (USA). Apene kom fra Filippinene og ble syke med blødningsfeber. Noen av dyrepasserne ble smittet, men ikke syke. Restonvirus forekommer i Asia, blant griser og noen flaggermus.

• virus
• vaksine
• immunitet

• Folkehelseinstituttet (FHI): ebolasykdom
• Verdens helseorganisasjon (WHO): ebolaviruset
• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om ebola