surrogati

Surrogati velges i våre dager av både par og enslige, i de aller fleste tilfeller fordi deres medisinske eller sosiale forhold gjør det vanskelig å få barn på vanlig måte. Blant de intenderte foreldrene finner man heterofile par med fertilitetsproblemer, homofile par og enslige.

Manglende livmor, habituell abort, underlivskreft eller tilstander som kan gjøre et svangerskap risikofylt for mor og barn, er medisinske forhold som kan ligge bak valget om å bruke surrogati for å bli foreldre.

Surrogati er ikke lovlig i Norge, i den forstand at barneloven fastslår at: «avtale om å føde et barn for en annen kvinne er ikke bindende» (kapittel 2, paragraf 2).

I bioteknologiloven heter det at «Befruktede egg kan bare settes inn i livmoren til den kvinnen som skal være barnets mor.» (kapittel 2, 15). Gestasjonell surrogati er slik forbudt å praktisere for norsk helsepersonell.

Tradisjonell surrogati kan praktiseres innenfor rammene av norsk lov og det er kjent at dette har foregått i Norge. Disse surrogatipraksisene foregår uten at helsevesenet er involvert og partene vil selv stå for unnfangelsen, som altså skjer i surrogatens kropp med hennes egg. Ved fødsel vil surrogat oppgi intendert far som barnets juridiske far. Surrogaten vil bli registrert som barnets mor, men vil si fra seg foreldreskapet så raskt som mulig etter fødsel, og en eventuell partner av intendert far kan dermed adoptere barnet.

Slike arrangementer vil ikke bli registrert som surrogati, og omfanget av dem er vanskelig å anslå. Det er lite trolig at det har stor utbredelse. Private avtaler om at surrogatens rettigheter og plikter opphører ved fødselen, har ingen juridisk gyldighet, og arrangementet er dermed risikabelt for begge parter.

Sammenligning av ulike lands lovverk er vanskelig fordi svært få land i verden har en omfattende og spesifikk lovgivning rundt surrogati. Hellas og Sør-Afrika er blant unntakene, og i begge disse landene er kun gestasjonell, altruistisk surrogati tillatt under gitte omstendigheter.

I andre land er praksisen enten ikke regulert, eller – som i Norge, Tyskland og Sverige – delvis regulert gjennom for eksempel lov om assistert befruktning eller i barneloven. I disse landene er det ikke straffbart å inngå surrogatikontrakter, men slike kontrakter er ikke bindende, og det er forbudt for helsepersonell å bistå med IVF i denne sammenheng.

I blant annet Australia og Nederland er altruistisk surrogati tillatt, men ikke kommersiell. Det er heller ikke lov å bruke surrogatens egne egg til unnfangelsen (tradisjonell surrogati). Surrogati i alle former er tillatt i India, men ikke mot betaling og bare for landets egne borgere. Det er også tillatt i Ukraina, Russland, Thailand og flere stater i USA. I atter andre land er surrogatikontrakter eksplisitt forbudt, og det er straffbart å inngå dem. Dette gjelder for eksempel Italia.

Israel skiller seg ut som det eneste landet der surrogati er tilbudt og styrt av det offentlige. Loven begrenser imidlertid sterkt hvilke kvinner som kan være surrogater, og bare infertile heterofile par kan bruke surrogat.

De siste tiårene har såkalt transnasjonal surrogati, der parten som ønsker barn engasjerer en surrogat i et annet land enn sitt eget, fått stadig større omfang. Motivet for å reise utenlands er ikke bare å oppsøke mer liberal lovgivning, men også lavere priser. Mens surrogatiprosessen kan koste så mye som 1,5 millioner norske kroner i California, har de såkalte intenderte foreldrene ofte betalt mindre enn en tredjedel av dette i India.

• assistert befruktning
• graviditet
• befruktning hos mennesket
• ROPA-metoden
• bioteknologiloven
• eggdonasjon

• Tidsskrift for Den norske legeforening: Språkspalten – surrogat, surrogati og surrogatibarn
• Lov om barn og foreldre (barnelova). Kapittel 2
• Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven). Kapittel 2