Christian Frederiksen

Frederiksen vokste opp på det gamle handels- og gjestgiverstedet Melbu, som hans far hadde giftet seg til i begynnelsen av 1860-årene. Ved farens død i 1883 måtte han som 17-åring avbryte skolegangen i Bergen og bli handelsfullmektig i familiefirmaet.

Melbu hadde få naturgitte betingelser for å bli et moderne forretnings- og industristed, og Frederiksen hadde i utgangspunktet en ytterst spinkel kapitalbase. Hans største aktiva var arbeidskapasitet, forretningsteft og en sjelden evne til å få andre med på å realisere sine mange prosjekter.

Den gamle forretningen arbeidet tungt. Kreditorene gikk med på avvikling, og i 1892 kunne han begynne å bygge opp en ny handelsforretning med kreditt fra det gamle firmaets forbindelser. Skulle Melbu vokse, måtte det skapes ny virksomhet.

Frederiksen tok initiativet til Hadseløens Meieri (1891), og med margarinfabrikken Nora (1895) sikret han også meieriets videre eksistens. På nabogården Gullstad fant han vannkraft til en ullvarefabrikk, Nordlands Aktieuldspinderi (1892), et foretak som gikk så godt at nye ullvarefabrikker ble reist på Bertnes ved Bodø og i Gausvik utenfor Harstad for å komme mulige konkurrenter i forkjøpet, og konsernet A/S Nordlands forenede Uldvarefabrikker (1898) fikk hovedkontor på Melbu. To industriforetak til ble etablert på Melbu i 1890-årene: A/S Nordkap (1893) for produksjon av såpe, kaffetilsetning og blikkvarer, og Aktieolieklædefabriken Fram (1897), som produserte sjøhyre av linoljesmurt lerret. Alle disse tidlige industrietableringene hadde potensiale.

Et godt kontaktnett, litt industrispionasje og import av fagfolk var tilstrekkelig til å skape levedyktig industri i et fiskerbondesamfunn. Aksjeselskapet ble enerådende som organisasjonsform – en dyd av nødvendighet for å mobilisere kapital. Frederiksen selv måtte stadig pantsette sine aksjer for å kunne være med som aksjonær i sitt neste selskap. Han var selvskreven direksjonsformann i selskapene – ikke i egenskap av storaksjonær, men i kraft av sin dyktighet.

Symbiosen mellom forretningen og industriforetakene på stedet gav etter hvert Frederiksen større inntekter og friere armslag som gründer. Etter århundreskiftet vendte han sin interesse mot moderniseringen av fiskeriene. Fem nybygde fiskedampere gjorde Melbu til et foregangsdistrikt. Alle ble delfinansiert av havfiskefondene, men organisert i aksjeselskaper med deltakelse også av aktive fiskere. Aksjekapitalen var imidlertid fiktiv, og så vel byggekostnader som utrustning og drift ble lånefinansiert.

Etter få år sikret Frederiksen seg kontrollen med alle selskapene, og flåten ble utvidet med to eldre dampere før utbruddet av første verdenskrig. Fiskedamperne var ingen lukrativ forretning de første årene, men under krigen var resultatene meget gode.

I neste fase stod sildoljeindustrien i sentrum. A/S Neptun (1910) ble den første sildolje- og sildemelfabrikken i Norge som tok i bruk skrupressene fra American Process Co. Dette var opptakten til at den nordnorske industrien ble den teknologisk førende i bransjen. Fra hovedkontoret på Melbu ble det bygd og administrert flere moderne fabrikker: Ægir ved Akureyri på Island, Nimrod på Helgeland og Njord i Øksfjord i Finnmark. I tilknytning til disse fabrikkene ble det på Melbu innrettet et forskningslaboratorium for kvalitetssikring av produksjonen.

Melbu var skapt i Christian Frederiksens bilde. Som grunneier kontrollerte han all etablering på stedet, men i 1916 innførte han full næringsfrihet for å stimulere til enda raskere vekst, og samme år ble Melbu egen bygningskommune. Krigskonjunkturen og etterkrigsboomen utløste en bølge av nyetableringer og hektisk byggeaktivitet. Stedet fikk forretningsbank, hoteller, en lang rekke velassorterte spesialforretninger, avis og middelskole, og fra 1918 var børsen daglig møtested for Melbus forretningsmenn. I alt dette var Christian Frederiksen involvert.

Med vel 900 innbyggere i 1920 – en god tidobling siden 1890 – var ambisjonene store. En storfelt reguleringsplan var det visuelle uttrykk for drømmen: Melbu, byen i Vesterålen. Melbu og nabogården Gullstad skulle skilles ut som ladested. Drømmen ble knust av 1920-årenes økonomiske trykk. Istedenfor vekst ble det en lang, seig kamp for å overleve. I bedriftene spiste underskuddene opp alle reserver. Bare ved økt tilførsel av kreditt, først og fremst fra Vesteraalens Fiskeri- & Handelsbank, kunne de holde det gående. Den enes død ville uvegerlig også bli den andres – i sannhet et skjebnefellesskap. Det store bedriftsraset kom etter Frederiksens død i 1929.

Ved siden av sine forretninger fant Christian Frederiksen også tid til å delta i ulike kommunale verv. Han var dessuten styremedlem i Norsk Arbeidsgiverforening, Norges Handelsstands Fællesforening og Norges Industriforbund og medlem i flere viktige departementale utredningskomiteer under første verdenskrig. Fra 1892 til sin død var han formann i Vesteraalens Dampskibsselskabs direksjon.

• havfiske
• Melbu

• Hovland, Edgar: Christian Frederiksen i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.