Irans atomprogram

Irans atomprogram ble grunnlagt på midten av 1950-tallet som ledd i et amerikansk-støttet initiativ under sjah Muhammad Reza Pahlavi, Irans eneveldige hersker. Den gang var programmet en del av «Atoms for Peace»-programmet.

Et program for sivil utnyttelse av kjerneenergi ble etablert allerede i 1957, blant annet med hjelp fra USA. Programmet tok sikte på å fremme bruk av atomteknologi til sivile formål som energiproduksjon og medisinsk forskning. Dermed var atomprogrammet under sjahen en del av den kalde krigen, da amerikanerne ønsket å styrke Iran som partner i oppdemmingen av Sovjetunionen og kommunismens innflytelse.

Atomprogrammet førte til etablering av et forskningssenter for kjernekraft i Teheran, og i 1967 ble en 5 MW forskningsreaktor for høyt anriket uran åpnet. Iran signerte Ikke-spredningsavtalen i 1968, som innebærer at landet må stille seg åpen for kontroll fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Med støtte fra vestlige regjeringer og selskaper startet arbeidet med å bygge landets to første kjernereaktorer i Bushehr i 1975, men dette arbeidet stoppet opp som følge av den iranske revolusjonen i 1979. Etableringen av det anti-vestlige regimet i form av Den islamske republikken Iran, gjorde programmet til et omstridt tema, særlig etter avsløringer om at Iran potensielt kunne utvikle kapasitet til produksjon av atomvåpen.

Konsekvensen av dette maktskiftet var at de vestlige samarbeidspartnerne trakk seg ut av landet. Anleggene ble derfor ikke sluttført, og de uferdige reaktorene ble dessuten ødelagt under krigen mot Irak i 1980–1988.

På 1990-tallet innledet Iran et samarbeid med Russland, som i 1992 resulterte i en avtale om å bygge en VVER-reaktor. For å utnytte infrastrukturen som allerede var installert i Bushehr, ble det nye kraftverket etablert på samme sted som de ødelagte reaktorene. Etter flere års forsinkelser var anlegget klar til drift i 2011, men ytterligere tekniske problemer gjorde at anlegget ikke kom i kommersiell drift før i 2012. Kraftverkets netto ytelse er 915 MWₑ og produksjonen i 2024 var på 6,4 TWh.

Iran ligger i et område utsatt for jordskjelv. I 2013 ble Bushehr-kraftverket rammet av jordskjelv med styrke 7,7 på Richters skala og et mindre jordskjelv noe senere. Jordskjelvet forårsaket sprekker i betongkonstruksjonen, men ingen skader av sikkerhetsmessig betydning ble konstatert. Bushehr-kraftverket er konstruert for å kunne tåle jordskjelv med en styrke på opptil 8.

I 2014 ble det inngått en avtale med Russland om å bygge to nye reaktorer ved Bushehr-anlegget. To avsaltingsanlegg inngikk også i dette prosjektet. Det russiske energiselskapet Rosatom fikk oppdraget, og foreslo en reaktor av typen VVER-1000, versjon AES-92. Denne reaktortypen har et innebygd system for passiv sikkerhet og er klassifisert til å være en generasjon III+ reaktor. Arbeidet med å bygge den første reaktoren (Busher 2) startet i 2019.

I 2023 utgjorde kjernekraften 1,6 prosent (6 TWh) av den totale kraftproduksjonen i Iran.

Iran har utviklet et omfattende program for anrikning av uran. Rundt år 2000 startet byggingen av et avansert anrikningsanlegg ved Natanz. Dette har Iran rett til siden de har undertegnet Ikke-spredningsavtalen. Programmet er likevel svært omstridt og har bidratt til at landet har ligget i konflikt med omverdenen i flere år. Internasjonale sanksjoner er også blitt iverksatt overfor Iran. Det pekes på at landet ikke har oppfylt sine forpliktelser overfor IAEA, blant annet ble anrikningsprogrammet holdt hemmelig i lang tid, og anrikningsanlegget ved Natanz ble først meldt til IAEA etter at anlegget ble identifisert av en dissidentgruppe og avslørt i 2002.

Anrikning er nødvendig for å kunne produsere et uranbasert kjernebrensel, men med et høyere anrikningsnivå kan man også produsere råmateriale til atomvåpen. Iran hevder selv at deres program for anrikning av uran er for sivile formål og at anrikningen ikke vil overskride 5 prosent, som samsvarer med krav til kjernebrensler for sivile kjernekraftverk. Dette er langt unna det som kreves for fremstilling av atomvåpen. Betydelige mengder uran er likevel anriket til nivåer over 5 prosent. I juni 2025 anslo IAEA at så mye som 440 kg uran var anriket med opp til 60 prosent ²³⁵U, som er nær opptil det som kreves for atomvåpen (over 85 prosent).

Striden om programmet har i stor grad dreid seg om mangelfull rapportering til IAEA, om blant annet anriknings- og opparbeidingsteknikker. Dessuten mangler programmet en kommersiell begrunnelse siden anriket uran er tilgjengelig på det internasjonale markedet, og Iran har fått tilbud om å kjøpe nødvendig brensel. Blant land med kjernekraft i drift, er Iran det eneste som ikke er part i IAEAs Convention on Nuclear Safety.

Selv uten et faktisk atomvåpen regnes Iran, på grunn av det avanserte urananrikningsprogrammet, som en såkalt terskelmakt – altså en nasjon som potensielt kan fremstille atomvåpen.

Avsløringen av de iranske urananrikningsanleggene i 2002 utløste flere runder med FN-sanksjoner, samt sanksjoner fra enkelte vestlige land mot Iran. Det iranske atomprogrammet ble underlagt grundige undersøkelser fra IAEA.

Forhandlinger mellom Iran og de permanente medlemmene av FNs sikkerhetsråd samt EU (P5+1) resulterte i 2015 i den historiske atomavtalen kjent som Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA).

Avtalen begrenset Irans atomaktiviteter, særlig urananrikning, mot en gradvis opphevelse av økonomiske sanksjoner mot landet. Formålet var å sikre at Iran ikke kunne utvikle kjernevåpen, samtidig som landet fortsatt hadde rett til fredelig atomenergi.

I 2018 trakk USA seg imidlertid ensidig fra avtalen under president Donald Trump, noe som førte til en gjeninnføring av sanksjoner, nå i enda mer omfattende form. Samtidig begynte Iran gradvis å oppheve sine forpliktelser i henhold til avtalens bestemmelser.

Forhandlinger om å gjenopplive atomavtalen har stått på dagsordenen i både USA og EU, men fremgangen har vært begrenset. Konflikten mellom Israel og palestinerne, Libanon og andre land og grupper i regionen har ytterligere bidratt til spenninger og bekymring for om Iran har planer om og mulighet til å bruke urananrikning til militære formål.

Særlig Israel har siden 1990-tallet uttrykt bekymring for og motstand mot Irans atomprogram. I perioden 2010–2020 ble fem høytstående iranske atomfysikere drept i attentater i Iran, og det anses som mest sannsynlig at Israel sto bak. I tillegg har Irans atomprogram flere ganger vært mål for cyberangrep, blant annet Stuxnet-viruset, som journalister avslørte var utviklet i samarbeid mellom Israel og USA.

Siden USAs president Trump trakk USA ut av atomavtalen, har det vært økende spenninger mellom Iran og Vesten, og atomprogrammet har fortsatt å skape usikkerhet både i regionen og globalt.

12. juni 2025 erklærte IAEA formelt at Iran brøt sine ikke-spredningsforpliktelser. Dagen etter startet Israel en militæroperasjon rettet mot Irans atom- og militæranlegg. En rekke skader ble i ettertid påvist av IAEA. I Natanz ble de overjordiske delene av anlegget, som anriker uran opptil 60 prosent, ødelagt. Satellittbilder indikerte at også de underjordiske anrikningsanleggene var blitt påvirket.

I Fordow ble Khondab tungtvannsreaktor utenfor Arak angrepet. Reaktoren er under oppføring, og det ble ikke påvist radiologiske konsekvenser for miljøet utenfor. Det store kjernefysiske komplekset i Isfahan ble også rammet. Angrepet førte til store skader på produksjonsanlegg for blant annet sentrifuger og kjernebrensel samt annet kjernefysisk utstyr.

Natten mellom 21. og 22. juni gjennomførte USA en rekke luftangrep mot områdene ved Fordow, Natanz og Isfahan. IAEA rapporterte om ytterligere skader på bakken i Isfahan, men at omfanget av skadene på urananrikningsanlegget i Fordow var vanskelig å stadfeste, da anlegget ligger dypt nede i bakken.

Etter at nye samtaler om Irans atomprogram ifølge USA kjørte seg fast tidlig i 2026, angrep Israel og USA iranske mål på nytt fra slutten av februar. Det er foreløpig ikke kjent hvor stort omfanget av skadene på Irans gjenværende anrikningsanlegg er. Anleggsområdet til Bushehr kjernekraftverk ble også truffet, men IAEA har fått bekreftet at selve reaktoren ikke ble skadet.

• kjernekraft
• kjernekraft i verden
• Iran
• Økonomi og næringsliv i Iran