Rosemaling er en tradisjonell malerstil som kommer fra norsk folkekunst. Folkekunst er kunst som ble laget av vanlige folk, ikke profesjonelle kunstnere. Ofte var folkekunsten vanligst på landsbygda. Rosemaling brukes til å pynte ting, møbler og hus, og var først vanlig i kirker.
rosemaling
Dette skapet fra Orkdal i Trøndelag ble malt mellom 1800 og 1850. Rosemalingen er inspirert av rokokko-stilens bruk av roser og skjell som motiv og av bladene på planten akantus som vokser i Sør-Europa.
Kjennetegn
Rosemaling har ofte fargerike mønstre med buer og sirkler. Disse ligner ofte på blader og blomster. Av og til er motivet mennesker, dyr eller hus, men dette er mer uvanlig.
Rosemalerne lagde ofte malingen selv, av ting fra naturen eller noe de hadde hjemme. Maling var dyrt, og på denne måten kunne de spare penger.
Rosemaling er inspirert av forskjellige tider i kunsthistorie, som middelalderen, renessansen og barokken.
Historie
På 1700- og 1800-tallet ble det populært å ha rosemalte ting hjemme hos seg. Denne bollen er brukt til øl, og ble malt i 1829.
De tidligste eksemplene på norsk rosemaling finnes i kirker fra 1600-tallet. På 1700- og 1800-tallet var det populært med rosemaling i hjemmene til folk.
Det var håndverkere på landsbygda som først drev med rosemaling. De hadde ingen formell utdanning, som betyr at de ikke gikk på skole for å lære rosemaling. I stedet lærte rosemalerne av hverandre og reiste rundt til kirker og rike familier. Der malte de for eksempel fat, stoler, senger, dører, vegger og tak.
Tradisjonen dukket først opp på Østlandet i Norge. Forskjellige områder hadde sin unike stil og uttrykk. Den mest kjente og typiske stilen utviklet seg i Hallingdal og Telemark, men også i Numedal, Setesdal og Vest-Agder.
På 1800- og 1900-tallet flyttet mange rosemalere til USA. De tok med seg tradisjonen og fortsatte i det nye landet.
