psykoterapi

I Norge kan fastlegen tilby behandling for lettere psykiske lidelser og henvise til spesialisthelsetjenesten ved mer alvorlige tilstander. Flere fastleger har etterutdanning i psykoterapi og kan ha høy kompetanse i for eksempel kognitiv terapi.

I spesialisthelsetjenesten (psykisk helsevern) gis psykoterapi som regel ved en poliklinikk på et distriktspsykiatrisk senter (DPS), men det finnes også offentlige sykehuspoliklinikker utenfor DPS som tilbyr spesialisert psykoterapi for bestemte lidelser. Spesialister i klinisk psykologi eller psykiatere som har avtale med det offentlige (private avtalespesialister) er en del av spesialisthelsetjenesten, og kan tilby psykoterapi til henviste pasienter.

Det finnes også spesialister uten avtale med Helfo (ikke avtalespesialister) som driver helt privat praksis. For å motta behandling hos disse trengs ikke henvisning fra lege, og behandlingen må i sin helhet betales av pasienten/klienten selv.

Flere grupper av helsepersonell kan være behandler eller terapeut i det offentlige helsevesenet. Psykoterapiutdanning er del av spesialiseringen og etterutdanning til både kliniske psykologspesialister og psykiatere (leger). Høyskoleutdannede grupper som sykepleiere og sosionomer kan også få klinisk spesialisering og fordype seg i enkelte terapiformer.

«Psykoterapeut» er ikke en beskyttet tittel. Det er bare autorisert helsepersonell med spesialisering i psykoterapi som har kvalitetssikret kompetanse innen psykoterapi.

I individualterapi foregår samtalen kun mellom terapeut og pasient/klient.

I gruppeterapi vil flere personer med samme type problem få behandling som del av en gruppe. Det finnes forskjellige retninger for gruppepsykoterapeutisk praksis. Behandlingsformen er vanlig ved offentlige poliklinikker. Det finnes også pasient- eller brukerdrevne grupper uten terapeut, samt gruppeterapi som kan brukes som tilleggsbehandling ved enkelte kroppslige sykdommer.

Ved familieterapi rettes behandlingen mot problemer i familier eller parforhold. Det finnes ulike retninger og teknikker. Familieterapeuter ser på familien som en enhet og fokuserer på å forstå samspill og mønstre mellom familiemedlemmer, endre negative mønstre, bedre kommunikasjon og styrke båndene i familien.

Barn har begrenset abstraksjonsevne, og man benytter derfor ulike terapeutiske tilnærminger, for eksempel leketerapi. Forståelsen av leken kan være basert på ulike teoretiske tilnærminger, for eksempel psykodynamisk, kognitiv eller behavioristisk teori.

Den enkleste formen for psykoterapi er råd og veiledning, helst knyttet til konkrete, avgrensede problemer. Ved støtteterapi søker man å gi pasienten psykologisk støtte til å øke mestringsfølelsen og styrke selvbildet. Rådgivning og støtte kan kombineres med annen behandling i alle faser av et behandlingsforløp.

«Kognitiv» betyr «det som har med tankeprosesser å gjøre». Bak denne terapiformen ligger en teori om at tankeprosesser kan bli fastlåste og uhensiktsmessige og føre til plager og sykdom. I kognitiv terapi arbeider man typisk med å identifisere og endre skadelige tankemønstre.

Atferdsterapi overfører samme type teori og praksis til fastlåste og uhensiktsmessige atferdsmønstre. Oftest gis kognitiv terapi i kombinasjon med atferdsterapi, såkalt kognitiv atferdsterapi. Disse terapiformene innebærer som regel en avgrenset mengde behandlingstimer med stor vekt på egenaktivitet hos pasienten mellom timene.

Kognitiv atferdsterapi har vist seg spesielt effektiv mot angst- og tvangslidelser. Identifisering og utfordring av fastlåste tanker og atferd og trygg eksponering mot det man frykter eller unngår, er viktige elementer i den virksomme terapien. Effekten av disse terapiformene har sterk støtte fra forskning.

Psykodynamisk terapi bygger på psykoanalysen slik den har blitt utviklet av Sigmund Freud og hans etterfølgere. Sentralt i denne terapiformen er at forstyrrelser i spesifikke utviklingsfaser gjennom ubevisste mentale prosesser har stor betydning for utformingen av psykiske plager.

Innen psykodynamisk terapi er psykoanalysen den mest kjente og gjennomgripende metoden. Den vanligste formen er likevel korttids psykodynamisk terapi.

Interpersonlig terapi har som mål å bedre kommunikasjonen (og relasjonen) med andre mennesker, spesielt rundt pasientens følelser og behov. Terapien bygger både på kognitiv og psykodynamisk teori og praksis.

Mentaliseringsbasert terapi (MBT) bygger på en teori om at svikt i evnen til å mentalisere (å forstå andres tenkning og intensjoner) gir opphav til følelsesmessig instabilitet og problemer med egen identitet. MBT er mest brukt i behandling av personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Dialektisk atferdsterapi (DBT) er en variant av kognitiv atferdsterapi som brukes i behandling av kronisk suicidalitet, selvskading og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Teorien legger til grunn at svikt i å regulere egne følelser gir atferdsproblemer.

Alternative psykologiske behandlingsformer praktiseres oftest av terapeuter som ikke er utdannede psykologer eller leger og er i svært liten grad tilbud i den offentlige helsetjenesten i Norge. Eksempler er gestaltterapi og tankefeltterapi.

Uansett teknikk eller teoretisk tilnærming ser det ut til at visse grunnleggende forutsetninger må være oppfylt for at terapien skal være virksom. En god relasjon mellom terapeut og pasient er sentralt:

• Forholdet mellom terapeut og pasient må være preget av trygghet, åpenhet og aksept.
• Terapeuten må rette oppmerksomheten mot og anerkjenne tegn på bedring og endring.
• Pasienten må oppleve at forståelsen og innsikten i egne problemer styrkes gjennom terapien.

Disse faktorene bidrar til å gi pasienten håp og tro på endring.