Johan Herman Wessel

Kildene forteller lite om Wessels første år i København, men det er grunn til å tro at han fulgte interessert med i tidens litterære liv og øvde seg i diktekunsten. 1760- og 1770-årene var en litterært sett livlig epoke. Moderne engelsk og tysk litteratur brakte nye, følsomme toner inn i diktningen og utfordret den rådende konservative, fransk-klassiske litterære smaken.

I dette klimaet oppstod det hos de patriotisk innstilte myndighetene et ønske om en hjemlig diktning som kunne måle seg med andre lands prestasjoner. Dette var også programmet for den litterære og patriotiske klubben Norske Selskab, hvor Johan Herman Wessel kom til å spille en viktig rolle.

Med sine tre bind Poetiske Samlinger udgivne af et Selskab (1775, 1783, 1793) ønsket nordmennene å bevise at morsmålet dugde som dikterspråk i de ulike sjangrene. Wessel bidrog til det første bindet med det klassiserende lærediktet «Nøysomhed» og oden «Søvnen». Diktet om søvnen, hvor døden skildres som søvnens tvillingbror, står i en særstilling i forfatterskapet; det viser at Wessel også kunne dikte om alvorlige emner.

Den litterære kunst i tvillingrikene Danmark-Norge var på denne tiden først og fremst knyttet til teateret, og særlig ble tragedier høyt verdsatt. 1771 utlyste den norske teaterdirektøren Niels Krog Bredal en konkurranse om «den første danske Original-Tragoedie». Johan Nordal Brun vant med Zarine, en ikke altfor gripende verstragedie i fransk-klassisk stil.

Konkurransen lokket også frem Wessels tragedieparodi Kjærlighet uten strømper (originaltittel Kierlighed uden Strømper). Stykket ble lagt ut for salg i september 1772, vakte oppsikt og ble 26. mars 1773 oppført på Det Kongelige Theater med smektende musikk av den italienske komponisten Paolo Scalibrini. Oppførelsen ble en enestående suksess, og Wessel, som hittil hadde levd helt upåaktet, ble med ett slag byens mest berømte dikter.

Kjærlighet uten strømper er blitt ansett som et mesterverk, «kanskje det mest vellykkede i sin genre i hele den europeiske litteraturs historie», mente litteraturforskeren Daniel Haakonsen. Innenfor den klassiske tragediens ramme og med suveren beherskelse av dens versemål, aleksandrineren, skildret Wessel et knippe hverdagsmennesker og deres patetiske forsøk på å spille helteroller. Dermed satte han hele det heroiske helteapparatet og de høye sjangerenes konvensjoner i et komisk lys. Det er imidlertid lite trolig at Wessel, som det tidligere er blitt hevdet, hadde til hensikt å angripe tragedien som kunstform. Heller ikke har det lykkes å finne én bestemt skyteskive for parodien. Teksten spiller på flere forskjellige tragedier – av Pierre Corneille, Voltaire, Johan Nordahl Brun og Fasting. Det har da også vist seg mer fruktbart å betrakte parodien som en lek heller enn et angrep, «en lek med alle tidens teaterkonvensjoner, både tragediens og syngespillets», som litteraturforskeren Kjell Heggelund skriver.

Med Kierlighed uden Strømper hadde Wessel vunnet ry som dikter av komiske skuespill, men han falt igjennom med sine to prosakomedier, Lykken bedre end Forstanden og Anno 7603. Den første er en blanding av den klassiske komedien i Ludvig Holberg-tradisjonen og det borgerlige, sentimentale lystspillet. Her er innslag av satire, men den komiske effekten uteblir. Stykket ble oppført på teateret og møtt med store forventninger, men tatt av etter fire kvelder. Anno 7603 er en «kjønnsrollekomedie» med opphav i Holbergs roman Niels Klims reise til den underjordiske verden, men stykket mangler driv og nerve og ble ikke oppført på teateret.

Større lykke gjorde Wessel med sine småvers og improvisasjoner. De sprang gjerne ut av muntre sammenkomster i Norske Selskab og ble nedtegnet i selskapets protokoll, men ble snart kjent over hele byen. I flere av dem priser han vinbordets gleder:

Afholdenhed! Du Vises Dyd,
Som jevn og seig, men varig Fryd
I et langvarigt Liv os byder!
Du tager det vel ille op,
At jeg dog heller i Galop,
I kort, men heftig Lyst mig fryder.

Vinen ble servert av selskapets trofaste tjenestepike:

Du lille vakre Karen Bach!
For hvert et mødigt Sting, du stak
Paa en mig høist nødvendig Frak,
Som sprak,
Tak!

Wessels laget også en rekke absurdistiske vers hvor han demonstrerte formsikkerhet og vidd. Epigrammet Kierlighed og Smørrebrød er et av de mest kjente.

At Smørrebrød er ikke Mad,
Og Kierlighed er ikke Had,
Det er for Tiden hvad jeg veed
Om Smørrebrød og Kierlighed.

Komiske gravskrifter var en annen av Wessels spesialiteter:

Her ligger Walt,
Han gjorde Malt,
Og det var Alt.

Wessel hadde også suksess med sine komiske versfortellinger som hadde en slentrende form, inspirert av den franske dikteren Jean de La Fontaine. Styrken i dem ligger i Wessels rene ordkomikk og de velturnerte uttrykkene, om ikke akkurat i deres moral.

Jeg lovede vel i Fortalen
At ikke røre ved Moralen;
Dog Loven, siger man, er ærlig,
Men Holden er besværlig.

(Hundemordet)

Litteraturforskeren Kjell Heggelund har påpekt at versfortellingene hadde et forbilde i rokokkoen og denne periodens spirituelle samtale med dens hentydninger, overraskende vendinger, ironi og omskrivninger. Her drives maskering og demaskering på en gang, som i Kjærlighet uten strømper. De første ble trykt i aviser i 1770-årene (Gaffelen, Herremanden).

I 1784 bestemte Wessel seg for å utgi sitt eget ukeblad, Votre Serviteur Otiosis (Deres tjener, dere som har tid til overs), med bare versfortellinger. Bladet begynte bra med fortellinger som siden er blitt folkelesning, som Mosters Pølser og Smeden og Bageren; «å rette baker for smed» er en av de wesselske talemåtene som har gått inn i det norske språket.

Men ikke alle versfortellingene i ukebladet var av samme kvalitet. Votre Serviteur Otiosis manglet etterhvert stoff og ideer og ble en poetisk og økonomisk fiasko. Samtidig tæret alkohol og sykdom på dikterens skaperkraft, og han kom mer og mer til å leve opp til den gravskrift han hadde laget over seg selv:

Han aad og drak, var aldrig glad,
Hans Støvlehæle gik han skieve;
Han ingen Ting bestille gad,
Tilsidst han gad ei heller leve.

Johan Herman Wessel døde av tyfoidfeber 29. desember 1785. Dikterne skrev elegier over ham, og teateret oppførte Kierlighed uden Strømper til inntekt for hans sønn. Under et oppbud av sørgende venner og dikterkolleger ble han gravlagt på Trinitatis kirkegård i København 6. januar 1786.

• En samling manuskripter, regnskaps- og dagbøker finnes i Det Kongelige Bibliotek i København (Ny kongelig Samling).