Rembrandt

Rembrandt hadde en uvanlig stor produksjon av selvportrettter, det finnes i underkant av hundre tegninger, raderinger og malerier med ham selv som modell. Han portretterte seg selv gjennom hele karrieren, så man kan si at selvportrettene utgjør en visuell dagbok gjennom de ulike stadiene i livet, fra han begynner karrieren som ambisiøs og dedikert ung kunstner, gjennom sorg og tap, og mot en mer åndelig orientering mot slutten av livet.

Rembrandt brøt opp i konvensjonene for sjangeren, hvor man frem til da gjerne hadde fremstilt seg selv noe opphøyet og idealisert, med en mest mulig ærefull fremtreden. Rembrandts fremstillinger var realistiske og ærlige, uten forfengelighet eller noen forskjønnende grep, og fremstod dermed ekte og levende, og ikke minst dypt menneskelige. Det betyr imidlertid ikke at kunstneren nødvendigvis var nøktern: i flere portretter er Rembrandt kledd opp i luksuriøse plagg, med flamboyante hatter og eksotisk tilbehør. Rembrandt demonstrerer med dette hvor godt han evner å gjengi ulike tekstiler og stoffkvaliteter, noe som er krevende og fordrer svært gode malertekniske ferdigheter.

Rembrandt portretterte seg selv ved hjelp av speil, så i malerier og tegninger er fremstillingen speilvendt. Etsningene er laget ved trykkteknikk, og er dermed snudd en gang til – så disse viser Rembrandt slik han fremstod i virkeligheten.

Til forskjell fra i det katolske Italia, der kirkeutsmykning og religiøse fremstillinger kunne sikre en betydelig oppdragsmengde, var kunstnerne i det protestantiske Nederland tjent med å velge motiver som ikke kom i konflikt med protestantisk nøkternhet eller kalvinistenes billedforbud. Kalvinistene hadde en svært restriktiv holdning til avbildning av religiøse motiver og utsmykning av kirkerommet. Dette var for å unngå tilbedelse av bildene, som ble sett på som avgudsdyrkelse.

Portrettmaling kom ikke i konflikt med disse begrensningene, og ble svært populært. Rike handelsfolk ville gjerne foreviges, og ulike laug bestilte gruppeportretter – ofte til utsmykning av offentlige bygg. Her var utfordringen å skildre mange mennesker uten at resultatet ble stivt og kunstig, noe Rembrandt mestret revolusjonerende godt.

Et tidlig hovedverk er gruppeportrettet Dr. Tulps anatomiforelesning (1632), som Rembrandt malte 26 år gammel. Maleriet, som ble laget på oppdrag fra kirurgenes laug, ble fullført kort tid etter at han flyttet til Amsterdam. Komposisjonen utgjør en triangel men avviker fra konvensjonen da personene ikke er sentrert, men samlet til venstre i bildet. Fokus er på den døde kroppen i forgrunnen. Rembrandt har her benyttet forkortning, og har – for å skape dynamikk i motivet – plassert disseksjonsobjektet diagonalt, til forskjell fra den horisontale orienteringen som tradisjonelt var brukt innen portrettsjangeren. Hver av kirurgene er portrettert med stor grad av individualitet, både i fysisk fremtreden men også når det gjelder grad av engasjement og hvor den enkelte retter oppmerksomheten.

Maleriet er et godt eksempel på Rembrandts bruk av teknikken chiaroscuro, da man ser hvordan han ved hjelp av kontrasteringen mellom lys og skygge effektfullt fremhever den døde kroppen, samt ansiktene til Dr. Tulp og kirurgene som bivåner disseksjonen. De som står nærmest er sterkest opplyst, mens de som er lenger unna står noe mer i skyggen. Spillet mellom lys og skygge brukes for å fokusere oppmerksomheten mot den sentrale scenen, som i et teater.

I de religiøse verkene utvikler Rembrandt chiaroscuro-teknikken videre. I et tidlig verk som Blindingen av Samson (1636) kan man se innflytelsen fra Rubens og Caravaggio, men Rembrandt går etterhvert bort fra den skarpe kontrasteringen man kjenner fra Caravaggio, til en mer nyansert gradering i overgangene mellom skygge og lys. Dette er nærere opptil hvordan øyet oppfatter lyset, og fremstår dermed mer naturtro og realistisk.

I de religiøse verkene kan man snakke om en lysets psykologi: lys og skygge glir over i hverandre og skaper en meditativ stemning, nærmest en visualisering av stillhet. Rembrandt viste stor inderlighet og andakt i fremstillinger som Manoahs offer (1641). Motivene har psykologisk dybde, uten at det behøver skje så mye i bildet. Følelser formidles mer subtilt, som ved kroppsholdning, slik man se i et av Rembrandts siste verk, Den hjemvendte sønn, ferdigstilt bare måneder før han gikk bort i 1669.

Rembrandts kanskje mest berømte maleri er et dynamisk gruppeportrett: Kaptein Frans Banning Cocqs kompani, bedre kjent under navnet Nattevakten (1642). Denne tittelen er først dokumentert brukt i 1797, og er noe misvisende, da det ikke er snakk om en nattscene. Maleriet fremstod dunkelt på grunn av de mange fernisslagene som hadde mørknet betydelig med tiden, før verket ble renset i 1947.

Verket var bestilt for å utsmykke det nyoppførte praktbygget Kloveniersdoelen, oversatt til Musketeers Hall, hovedkvarter for Amsterdams militærlaug, militsen som voktet byen mot angrep. Motivet skal vise kompaniet idet de mottar marsjordre. Rembrandt viser altså de portretterte i bevegelse, idet noe er iferd med å skje, noe som bryter med den tradisjonelt statiske portrettsjangeren. Et eksempel på dette er hvordan man ser et skudd bli avfyrt ved å fremstilles i tre stadier: Til venstre ser man noen lade et våpen, i midten at skuddet blir avfyrt, og til høyre renses våpenet etter bruk.

Da verket i 1715 ble flyttet til Amsterdams rådhus, ble maleriet beskåret på alle fire sider for å passe mellom to dører. På den ene siden ble det kuttet hele 60 cm. Verket er fortsatt stort, det måler 379 x 453 cm, og er Rembrandts største. De avskårne delene er aldri blitt funnet, men det finnes en omtrent samtidig kopi i mindre format, tilskrevet Gerrit Lundens. Både dette og Rembrandts original henger i dag i Rijksmuseum, Amsterdam. Takket være kopien har museet ved hjelp av AI gjenskapt de manglende delene, og kunnet gi publikum opplevelsen av hvordan verket opprinnelig så ut.

Nattevakten ble angrepet med kniv i 1911, og igjen i 1975 da det fikk tolv flenger. I 1990 forsøkte en mann å spraye syre på verket, men ble raskt stanset, så kun fernisseringen på overflaten ble skadet.

Rembrandt var også en fremragende raderer. Han utførte omkring 300 etsninger, en form for dyptrykk der en kobberplate dekkes med syrebestandig voks, hvor motivet så risses inn i voksen før platen dyppes i syre. Linjene etses dermed inn i platen der voksen er fjernet.

Blant Rembrandts viktigste grafiske verker er Landskap med de tre trær (1643), det religiøse arbeidet Hundregyldenbladet (1642-1645) samt Faust (1652). Rembrandt henter også realistiske motiver fra dagliglivet. I etsningen Tigger sittende på en benk (1630) er tiggeren fremstilt med Rembrandts eget ansikt. Også helt basale funksjoner fremstilles i de mer ukonvensjonelle motivvalgene Mann som urinerer og Kvinne som urinerer og defecterer (begge 1631).

Rembrandt etterlot seg også en mengde tegninger, minst 1400 som med sikkerhet er tilskrevet ham ifølge Otto Benesch' Catalogue Raissonné fra 1973. Mange av tegningene utmerker seg ved sin knappe form. Eksempelvis er Lignelsen om den utro tjener (ca. 1655) enkelt tegnet opp, men svært uttrykksfullt da betrakteren lett oppfatter forløpet i scenen som utspiller seg.

Under enkle forhold utviklet Rembrandt en kunstnerisk fordypning i retning mot større alvor, stillhet og innadvendthet i bildene. Blant arbeidene fra denne perioden kan nevnes mytologiske og bibelske bilder, for eksempel Kristus i Emmaus (1648), landskapet Møllen (1645/48) og en rekke portretter fra begynnelsen av 1650-årene av blant andre Nicolaes Bruyningh (1652) og borgermester Jan Six (1654).

Sentrale malerier fra den siste perioden er Jakob velsigner sine sønnesønner (1656) og Batavernes edsavleggelse til Claudius Civilis (1661–1662). Andre hovedverker er De staalmesters (1662), et høydepunkt i det nederlandske korporasjonsportrettets historie, med skarpt karakteriserte ansikter. Isaak og Rebekka, også kjent som Den jødiske bruden, (1665/1669) viser hvordan Rembrandt mestret det å male hender og tekstiler, og man kan legge merke til parets flotte og forseggjorte klær, som antagelig er inspirert av importerte luksusvarer, slik man ser i flere av Rembrandts malerier.

Rembrandts verker oppnår svært høye priser, men er lite tilgjengelige på markedet. De fleste befinner seg i museumssamlinger. Selvportrett med pipekrage og svart hatt (1632) er ett av kun tre av Rembrandts selvportretter som er i privat eie. I 2020 ble det solgt på auksjon hos Sotheby's London for 14,7 millioner pund, tilsvarende 173 millioner kroner.

Maleriet Stormen på Genesaretsjøen (1633), der Rembrandt har malt inn sitt eget portrett hos en av disiplene, er hans eneste kjente maritime motiv. Det ble stjålet fra Isabella Stewart Gardner Museum i Boston i 1990 og er ikke kommet til rette. I museet henger fortsatt de tomme rammene etter verkene som ble stjålet.

Lille julaften år 2000 ble Rembrandts Selvportrett (1630) – malt da han var 24 år gammel – stjålet fra Nationalmuseum Stockholm, av bevæpnede ranere. Portrettet er i et lite format, det måler bare 15,5 x 12 cm uten ramme. Verket ble gjenfunnet etter fem år, i København, i forbindelse med at det ble forsøkt solgt.