idealisme

Den første store teorien innen idealismen ble utviklet av Platon, som videreførte idealistiske tankebaner fra noen av naturfilosofene, i første rekke Pytagoras og Parmenides. Platon hevdet at alt vi sanser, alt det materielle, bare er fattige gjenskinn av sjelens høyerestående ideer. Han mente ideene er eviggyldige og at de eksisterer i en egen virkelighet hinsides vår forgjengelige sanseverden. Slik gjorde Platon ideene ikke bare til målestokk for de materielle tingenes sanne natur, men også til et etisk ideal for en livsførsel basert på visdom, selvinnsikt og redelighet.

Platons idealisme forstås vanligvis som dualistisk fordi virkeligheten er delt mellom den kroppslige, sansbare verden og ideenes sjelelige verden. Idealismen hans er dessuten objektiv fordi den forutsetter at ideene faktisk eksisterer uavhengig av all bevissthet og erfaring.

Plotin, den fremste nyplatonistiske tenkeren i romersk tid, drev Platons idealisme i en mer mystisk retning. Plotin innførte tanken om det Ene, som han omtalte som urgrunnen til alt, og som all eksistens stammer fra og er underordnet. Han mente det Ene er ubegripelig for den menneskelige tanken og bare kan fattes ved mystisk ekstase. Snarere enn å legge til rette for en livsførsel basert på visdom, slik som hos Platon, mente Plotin at vår sjel lengter etter sjelelig gjenforening med det Ene for slik å fri seg fra det jordlige. Plotin kan sies å utvikle en monistisk idealisme, for alt som eksisterer er bare sjelelige værensgrader av det Ene.

Augustin forente Platon og nyplatonismen med kristen teologi. Han utviklet en teistisk idealisme, altså en idealisme sentrert om en aktiv Gud, som i likhet med Platons idealisme er objektiv og dualistisk. Augustin hevdet at hva Platon kalte sjelelige ideer egentlig er Guds tanker, og at mennesket bare kan vinne innsikt i dem (eller opplyses) gjennom Guds kjærlighet. Augustins filosofi var rådende gjennom middelalderen.

Med den moderne naturvitenskapens fremvekst på 1600- og 1700-tallet oppsto nye diskusjoner i filosofien som gjerne innordnes i to overordnede posisjoner, nemlig rasjonalisme og empirisme. Rasjonalismen vektlegger fornuftens grunnleggende rolle i all virkelighetsoppfatning, mens empirismen hevder all kunnskap stammer fra sanseerfaring. Idealismen fikk fotfeste i begge strømningene.

Gottfried Wilhelm Leibniz’ filosofi regnes av mange som rasjonalistisk idealisme, skjønt han kanskje står nærmere spiritualismen. Ifølge Leibniz finnes bare monader, som er sjelelige eller spirituelle vesener som strekker seg fra livløs natur til Gud, den høyeste monaden. Videre mente han at alle monadene er harmonisk knyttet sammen i Guds rasjonelle plan for skaperverket. Leibniz er kjent for å ha hevdet at vår verden er den beste av alle mulige verdener.

George Berkeley utviklet på sin side en empiristisk idealisme. Hans berømte tese er «esse est percipi», altså at det eneste som eksisterer er det som erfares av en menneskelig eller guddommelig bevissthet. Følgelig mente Berkeley at det ikke kan finnes tankeuavhengige ting. Et slikt syn kalles gjerne subjektiv idealisme fordi det fremholder at virkeligheten ikke finnes utenfor erfaringen, noe som senere også vil bli omtalt som ikke-realistisk (se filosofisk realisme).

Både Leibniz' og Berkeleys idealisme kan sies å være metafysisk, monistisk og subjektiv. Også franskmannen Nicolas Malebranche, som var sterkt inspirert av René Descartes, anses som en idealistisk filosof fra denne tiden.

Opplysningstenkeren Immanuel Kant var trolig den første som på programmatisk vis omtalte egen filosofi som idealistisk. Hos Kant finner vi et omslag til en epistemologisk idealisme, altså ikke en teori om virkeligheten som sådan (ontologisk idealisme), men om virkeligheten slik den nødvendigvis fremstår for oss menneskelige fornuftsvesener. Dette kalte Kant for transcendental idealisme, som han mente svarte på tilkortkommelser ved både rasjonalismen og empirismen.

Kant hevdet at vår grunnleggende erfaring av verden inneholder en rekke kognitive betingelser, og at vi følgelig aldri kan ha en «ren» erfaring av den ytre virkeligheten ettersom den alltid på forhånd er «ordnet» av vår tanke. Vi kan altså ikke erfare «ting i seg selv», mente Kant, bare ting slik de fremstår for oss. Den transcendentale idealismen utforsker derfor mulighetsbetingelsene for all erfaring slik de ligger nedfelt i vår fornuft.

Kants transcendentale idealisme ble enormt innflytelsesrik i videre filosofiske debatter, og innledet hva man senere har kalt den tyske idealismen. Dette var en filosofisk tankestrømning i Tyskland på begynnelsen av 1800-tallet som videreutviklet Kants filosofi i nye retninger. Til denne tradisjonen regnes i første rekke Johann Gottlieb Fichte, Friedrich von Schelling og Georg Wilhelm Friedrich Hegel. De utviklet en form for idealisme som gjerne omtales som absolutt eller dynamisk.

Fichte, Schelling og Hegel avviste Kants uoverstigelige skille mellom ting i seg selv og deres fremtredelse for oss, og hevdet det heller måtte ligge ett prinsipp til grunn for både virkeligheten og erkjennelsen. Grunntanken deres er at den erkjennbare verden og det erkjennende subjektet inngår i en gjensidig dannelsesprosess slik at de til slutt nærmest smelter sammen.

Ifølge Hegel er verden et resultat av fornuftens gradvise virkeliggjøring gitt at fornuften ikke ville utvikle seg uten å omskape verden i sitt bilde. Hegel anså verdenshistorien som en dialektisk prosess hvor konfliktfull samfunnsutvikling og store omveltninger gradvis ville bringe fornuften og verden videre til et endelig sammenfall, altså til en historiens ende. I motsetning til Kants transcendentale idealisme, omtales Hegels idealisme som dynamisk, altså noe som utvikles gjennom en rekke etapper, og absolutt, fordi den innkapsles av et endelig sammenfall mellom ytterligheter. Den absolutte idealismen er med andre ord å forstå som et koherent og altomfattende system hvor fornuft og verden er ett og det samme.

Den tyske idealismen, i første rekke Hegels tenkning, ble oversatt og fikk stor innflytelse i britisk-amerikansk filosofi i andre halvdel av 1800-tallet og inn på 1900-tallet. De britiske og amerikanske idealistene ønsket å imøtegå empirismen nedarvet fra David Hume, John Locke og John Stuart Mill. Ledende tenkere i den britiske idealistiske tradisjonen var Thomas Hill Green, Francis Herbert Bradley og Bernard Bosanquet. Charles Sanders Peirce, en av grunnleggerne av amerikansk pragmatisme på slutten av 1800-tallet, omtalte sin tenkning som «objektiv idealisme». Josiah Royce videreutviklet Peirces tanker og regnes som grunnleggeren av amerikansk idealisme hvor også Brand Blanshard er en sentral tenker.

Også i fransk filosofi ble den tyske idealismen en viktig inspirasjonskilde i andre halvdel av 1800-tallet, med en vektlegging av etiske problemstillinger. Blant viktige franske idealister på denne tiden regnes Léon Brunschvicg og Victor Cousin. Den mest kjente franske idealisten er trolig Henri Bergson i første halvdel av 1900-tallet.