A Thousand Firsts

Skrevet 23. april 2015 av labansen

I en alder av 26 år (i skrivende stund 27), fikk jeg meg egen leilighet. Jeg eier ikke. Ikke nåla i veggen. Men det er mitt okke som. Mitt sted å rote og rydde, mitt sted å trives eller mistrives. Mitt sted å trekke meg unna og slenge beina på bordet og gjøre akkurat som jeg vil.

image

Utdraget nedenfor skrev jeg andre kvelden jeg hadde her. Jeg hadde kjøpt seng, og jeg hadde en stekeovn. Det var alt som var her i tillegg til eskene og mengden ting som måtte gjøres:
«I skrivende stund sitter jeg med beina i kors på benken som er bygget i forlengelse av peisen min, i en internettløs leilighet og skriver. Jeg satt i samme stilling i går natt og spiste hamburger og så på YouTube-videoer på telefonen min og kontemplerte. Jeg har nemlig ingen ting. Og med det mener jeg selvsagt ikke at jeg ikke har noen verdens ting, for det har jeg, men jeg mangler en god del vesentlige ting. Som kjøleskap! Og sofa. Og  akkurat nå føles kanskje verden som et kaotisk sted, og jeg er et kaotisk vesen som flyter utover, men jeg bygges opp fra bunnen. Nei, jeg bygger meg selv opp fra bunnen! Og alle disse første-tingene er byggeklosser, og jeg leker lego med livet og finner de fineste klossene med de fineste fargene og jeg bygger og bygger.»

Det er ikke bare lek å bygge. Det er hardt arbeid. Jeg føler meg som et barn i en voksens verden, et klønete barn sådan, men barn lærer fort. Jeg ser på de andre voksne rundt meg, disse andre menneskene som kanskje også føler seg som barn, og jeg observerer dem, og prøver å lære av dem. Ikke minst snakker jeg med dem! Og til min store overraskelse er ikke jeg den eneste som føler meg liten noen ganger. Det er ikke bare meg som starter på nytt og synes det er litt tøft. Det er ikke bare meg som har følt at alt hoper seg opp og presser en ned. Jeg glemmer noen ganger at det er ikke bare meg her.     

Jeg har kommet lenger etter dette, men jeg fortsatt akkurat der. Det er ikke ferdig her. Men jeg er hjemme her. Jeg har kommet så langt at jeg har både internett og kjøleskap. Jeg har slikkepott og en kjele som er stor nok til spaghetti. Jeg har bestikk, og jeg har hele to tallerkener. Og flere kopper enn jeg gidder å telle. Jeg har pakket ut nesten alle eskene mine, og jeg føler meg som kongen på haugen, de dagene jeg ikke sammenligner meg med alle andre.

I denne skrivende stund, som er nesten 5 måneder etter skrivende stund sitert ovenfor, er jeg kommet hverken lenger eller kortere. Men jeg føler meg større. Jeg eier denne lille leide leiligheten, og jeg er fortsatt et barn. Et stort barn, med store legoklosser,  og med plass til å bygge med klossene mine. Jeg aner fortsatt ikke om andre har det som meg, men det aller beste er at jeg ikke trenger å vite om det er noen andre som tenker dette.

Vi er alle barn, vi lærer på veien, vi brenner oss, vi trekker oss, vi leker. Vi leker med følelser, og med sjanser. Jeg tok en råsjans, og jeg vet ikke enda utfallet. Det vet jeg ikke før det alt er slutt, og da håper jeg inderlig at jeg ikke bryr meg lenger.

Dette ble et dypt, lite innlegg. Det har ligget uredigert siden dagen etter jeg flyttet inn her, i slutten av juli – tidlig august, og det har ertet meg med sin ufullendthet. Jeg synes det er deilig å ha et sted å bo som er bare mitt, med alt det innebærer, og jeg savner denne bloggen. Så til neste gang – Bon Voyage.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

SF Masterworks – serieutgivelser å legge merke til!

Skrevet 20. januar 2015 av labansen

The Gods Themselves

The Gods Themselves

Denne boken ble anbefalt meg av en av mine nærmeste venner, som tilfeldigvis leser akkurat de samme bøkene som meg. Baksideteksten er dramatisk, forsiden er dramatisk, og jeg fikk forventninger om en bok med fart og spenning. Jeg mener, når du ser planeter sprenge kan det ikke bety annet enn space action! Så feil kan man ta.

Før jeg begynner med selve boka vil jeg fortelle litt om SF Masterworks. Det er rett og slett en serie bøker som blir utgitt på nytt, verker fra 1950-tallet og utover, med noen få unntak, som skaperne av serien, i samarbeid med forfattere fra sjangeren, mener er viktige bøker. Bøker som enten var forut for sin tid, eller som på en eller annen måte hadde stor innvirkning på sjangeren science fiction.

The Gods Themselves er ikke en bok med action, helter, fart og spenning. Det betyr ikke at den ikke er spennende, vel og merke! Den er stappfull med betraktninger og tankerekker som vekker interessen fra første side, og den er tankevekkende. Som mye science fiction setter den fokuset på ting vi vet lite eller ingenting om. Og som gjerne også skjer i denne sjangeren er det aliens med. Men på ingen måte slik man forventer, eller skulle tro. Dette føler jeg er en slags rød tråd i SF Masterworks sine utgivelser, uten at jeg med sikkerhet kan si dette, da jeg bare har lest en liten håndfull enda. Men de overrasker med sine underliggende temaer, med dype filosofiske spørsmål og med at det ikke er det mange forbinder med science fiction. Samtidig som den ikke kan  være noe annet enn en klassisk sci-fi.

Helt ærlig ser jeg ingen stor grunn til å legge ut så mye om selve handlingen i boka. Den er rett og slett for stor til det. Det holder å si at den er noe helt annet enn det man tror når man begynner, og at selv om den ikke er action-spekket, så er den fortsatt utrolig spennende. Jeg elsket at jeg ble blendet av coveret, uten å vite hva jeg gikk til i teksten mellom permene. Jeg elsket at boka fikk meg til å tenke over konsekvensene av å handle før vi vet, helt sikkert vet, hva det er vi driver med. Og ikke minst elsket jeg at det er en science fiction, for sjangeren er så undervurdert. Min forkjærlighet for både science fiction og fantasy kan ha farget mitt syn av denne boka, men jeg velger å tro at det er fordi den er velskrevet og forunderlig og tankevekkende at jeg falt sånn for den. Det, og at jeg jeg hadde lest to andre i serien før denne som ga meg akkurat samme opplevelsen; leseglede. Flowers for Algernon, som jeg har skrevet om tidligere, var den første boka i serien jeg kom over. Og det var ikke takket være meg selv. En nær venninne var i England og spurte meg hva jeg ønsket meg. Jeg ba henne gå inn i en bokhandel og spørre en av de ansatte om hva de likte best av sci-fi de hadde lest selv. Min venninne er en av de mest beleste personene jeg kjenner, men hennes felt er ikke sci-fi, og det var derfor jeg ga henne denne litt besynderlige forespørselen. Men det traff godt! Blinkskudd, rett og slett. Det er denne lille hendelsen som har fått meg til å åpne meg mer for andres opplevelser når det kommer til bøker. Jeg spør om hva den andre har likt aller best i en viss sjanger, og så langt har jeg nytt hver bok jeg har fått ut av det.

Jeg er hekta på SF Masterworks sine utgivelser, og jeg har til nå lest tre av bøkene i serien. En liten dråpe i havet av herlige bøker! Jeg oppfordrer alle til å gi disse bøkene en sjanse, og utvide (lese-)universet sitt med å gi en av disse bøkene en sjanse.

De tre jeg har lest så langt er:

  • The Gods Themselves – Isaac Asimov
  • Flowers for Algernon – Daniel Keyes
  • Rendezvous with Rama – Arthur C. Clarke

Publisert i Bokomtale | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Upside down

Skrevet 27. august 2014 av labansen

Det tok ti år, og tre forsøk, men nå er jeg ferdig med Wheel of Time-seriens 14. og siste bind!

image

Det føles litt rart å ha lest ut denne serien, den har vært en del av meg så lenge. Jeg er i mål. Eller heller, jeg har nådd et mål. Nå settes et nytt. Jeg er igjen fri til å plukke ut tilfeldige bøker i bokhyllene, jeg har ikke alltid denne mursteinen av en bok liggende på nattbordet og i bakhodet. Dette har vært et tøft leseprosjekt for meg, både på grunn av lengden på bøkene og serien, men også fordi jeg er en rastløs leser. Jeg leser aldri bare en bok av gangen.

Serien er god, det skal den ha. Robert Jordan la et sterkt grunnlag for seriens avslutnig før han døde, og Brandon Sanderson har gjort en helt fantastisk jobb med å fullføre verket til sin kollega og venn. Jeg var redd for at slutten skulle bli kjedelig, det gode vinner for det er det gode, men jeg tok heldigvis feil.
Det kommer frem en del filosofier om hva ondsap er, og hva mennesket er uten ondskap, og hvem har makten til å endre det, og om de kan endre noe så grunnleggende som fri vilje, er man da noe bedre enn ondskapen? Jeg likte slutten veldig godt, mer skal jeg ikke avsløre.

Det er veldig passende, og symbolsk, at jeg leser ut serien akkurat i disse dager. De siste ukene har hele livet mitt blitt snudd på hodet. Eller rettere sagt, jeg har snudd mitt eget liv på hodet. Jeg har gått fra samboer og hjem og starta med blanke ark helt for meg selv. Han jeg var sammen med har jeg kjent omtrent like lenge som jeg har lest denne bokserien, og nå er begge deler over. Jeg føler at jeg har kjempet den samme kampen, om enn mindre dødelig, som karakterene i boka. Lyset mot mørket. Og mørket mitt truet med å ta over, akkurat slik den gjør i boka. Mørket strekker seg utover sitt fengsel og prøver å få et holdepunkt i verden, prøver å sluke opp alt. Mens Lyset kjemper en tilsynelatende tapt kamp mot umulige odds. Mine umulige odds var å finne et sted å bo for meg selv midt i skolestarten. Det er hundrevis av studenter som leter etter et sted å bo nå, men jeg fikk meg et sted rett ved der jeg kommer fra og det er mer enn stort nok for meg alene. Så fra og med neste uke bor jeg 10 minutter fra min mor, og 15 minutter fra min aller beste venn. Lyset vant frem.

Samlivsbrudd er hardt. Selv når man er den som avslutter det og er den som går, er det hardt å gjennomgå. Jeg gikk fra trygghet og stabilitet med en person jeg har vært glad i i 10 år, fra hjem og møbler og gode naboer, fra venner og familie. Jeg står igjen med grunnfjellet mitt; meg selv. Jeg står igjen med styrken og vissheten om at jeg gjorde det som var rett for meg, og at jeg endelig er der jeg skal være, eller på vei dit jeg skal. Og jeg står igjen med en kjerne av venner som har vist hvor mye de bryr seg om meg, et knippe mennesker som gjør at jeg kan senke skuldrene og si – Det er greit om jeg ikke klarer alt, de støtter meg opp igjen. Jeg ser nå hvor utrolig heldig jeg er som har disse vennene, og hvor lite jeg skjønte av hva jeg har. Med det mener jeg at jeg før var blind for om jeg hadde en venn eller ikke. De var bare folk som var enten mye eller lite rundt meg, mye eller lite i livet mitt. Jeg har oppdaget, i andre og meg selv, hva vennskap kan bety, og hvor utrolig godt det er å ha en venn som tar deg imot når du virkelig trenger det.

Jeg avslutter slik boka gjør, med feiring for at vi lever, men med en sliten kropp etter en lang prøvelse. Det kommer sikkert til å ta en stund, men snart har jeg samlet meg sammen igjen, snart våkner jeg på mitt nye sted og føler meg hjemme. Snart føler jeg meg kanskje som meg selv, og ikke en skygge av henne.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Min søndag er lastet med

Skrevet 6. juli 2014 av labansen

image

For noen måneder siden fant jeg det kuleste puslespillet jeg har sett, nemlig verdenskartet i antikke farger. Jeg bar det stolt hjem og viste til samboern min, og hans første reaksjon var: 4000 biter?! Det viste seg fort at bordet ikke var stort nok, og vi ikke raske nok, til å legge dette herlige puslespillet uten at det kom til å ta over spisebordet helt. Siden i vinter har puslespillet bare ventet på å bli lagt, og nå er vi endelig i gang! For en uke siden fant vi nemlig løsningen. En puslematte som var stor nok! Det er opprinnelig ment til opptil 3000 biter, men det går akkurat med 4000 også, fant vi ut etter litt regning. Så nå er helgene fylt av sortering og leting og uendelige rekker med bord og flagg og stedsnavn jeg ikke kjenner igjen. Kun avbrutt av kaffe og Disneyfilmer.

Omtrent samtidig som jeg kjøpte puslespillet, kom Frozen på kino. Jeg var umiddelbart forelsket, og etter å ha sett filmen opptil flere ganger på rad, og hørt på filmmusikken til jeg kunne hver tone utenat, bestemte jeg for at nå skulle jeg se alle Disney-klassikerne. I rekkefølge fra Snøhvit til Frozen. Det er mitt største filmprosjekt noensinne. De gamle filmene er sjarmerende, men til tider litt trege og utdaterte. Spesielt de ble som ble laget under andre verdenskrig er ganske sære, da flere av hovedtegnerne til Disney var sendt ut i krigen, og de filmene som ble produsert er flere kortfilmer som tilsammen utgjør rundt en time. De er inspirert av Latin-Amerika og musikk, og er til tider en blanding av spillefilm og tegnefilm. Jeg må innrømme at jeg ikke synes disse filmene er blandt Disneys beste, men prosjektet mitt går ut på å se alle i rekkefølge, og da må disse også med. Jeg gleder meg til jeg kommer litt ut i rekka, til filmer som Jungelboken, Aristokattene og Tarzan. Det er lenge siden jeg har sett disse filmene.

Denne søndagen har jeg fått sett Bambi, og tre av disse filmene som ble laget under andre verdenskrig. Den ene var mer reiseskildring, den andre mer barne-tv med mye Donald, den tredje en serie musikkinnslag med varierende illustrasjoner til. Helt ærlig, hadde jeg ikke lovet meg selv å se alle i rekkefølge så hadde jeg nok ikke sett disse tre siste. Samtidig er det litt ålreit å endelig ha sett dem, selv om jeg ikke visste at de fantes før jeg slo opp en liste over alle Disneys klassikere i rekkefølge. Det ultiamte målet er å se Frozen igjen, etter å ha sett alt før det først, selvsagt. Det var Frozen, og en Disney-kassett hos mamma, som inspirerte meg til dette prosjektet.

På lesefronten er jeg så godt som på stedet hvil, det ble lite lesing denne uka. Bortsett fra Maskeblomstfamilien, som jeg slukte på to kvelder og et par bussturer, er jeg nesten like langt i The Wheel of Time som for en uke siden. Men hver setning er fremgang, og jeg gleder meg til å lese ferdig nå! Håper din søndag var like avslappet og innholdsløs som min. Jeg nyter virkelige å ikke jobbe helger lenger. Forhåpentligvis blir ikke alle mine helger like stillesittende og late, men det er veldig deilig nå og da.

image

God søndagskveld!

Publisert i Uncategorized | 9 kommentarer

Et 12 års leseprosjekt går mot slutten

Skrevet 3. juli 2014 av labansen

Mitt første innlegg på denne bloggen var om bokserien The Wheel of Time bok én. Nå, halvannet år senere, har jeg endelig lest meg frem til fjortende og siste bok i serien. Seiersfølelsen er stor, men det er også et vemod, fordi hele mitt voksne leseliv har jeg hatt disse bøkene i bakhodet. Og nå er reisen snart over.

image

Disse bøkene tar stor plass, både i bokhylla og i livet mitt. Første gang jeg begynte på denne serien var jeg 15 år gammel. Da pløyde jeg gjennom de første fire bøkene på rekordtid, men etter bok fem mistet jeg litt piffen, og til slutt ga jeg opp midt i bok 7. Jeg prøvde igjen noen år senere, og denne gangen kom jeg meg til bok 9, men atter en gang stoppet jeg opp. Siden har årene gått, og bøkene har stått i bokhylla, blitt med på utallige flyttelass, og veid ned bagasjer og tankene mine. Til slutt bestemte jeg meg for at det var nå eller aldri. Det var januar 2013, og noen måneder senere opprettet jeg denne bloggen, forå kartlegge reisen min. Jeg valgte fort å gå bort fra å blogge om hver bok i denne massive fantasy-serien, rett og slett fordi de er umulige å skrive kort om. Veien ble lang og kronglete, med mye innslag av andre bøker som pauselektyre. Blandt annet har jeg lest den vakre boken til Leif Enger Peace Like a River. Og Neil Gaimans The Ocean at the end of the Lane, som var både vakker og grusom og intens. Jeg har lest hardbarka science fiction med Iain M. Banks’ The Player of Games, og jeg har lest annen fantasy, blant annet den norske Siri Pettersens Odinsbarn. Av alt dette jeg har lest, klarte jeg bare å blogge om et par, og disse leseopplevelsen var også noe helt for seg selv. Siste innslag i pauselektyren er Lars Saabye Christensens Maskeblomstfamilien.

Den siste tiden har brakt med seg store endringer, både i arbeidslivet og i privarlivet. Jeg er ikke lenger bokhandler. Det er et slags vemod over dette også, å forlate bokbransjen for kontorlivet, men jeg måtte ta et valg. Ville jeg jobbe med noe som var nære mine interesser og være blakk, eller ville jeg gjøre noe som var lenger unna interessene men som ga meg mer frihet til å følge interessene på fritiden? Jeg valgte den siste. Og interessant nok så leser jeg mer nå enn jeg noen gang gjorde mens jeg jobbet med bøker.

Jeg har blitt en pendler. Hver dag tar jeg to busser til jobb, og tilsammen regner jeg halvannen time hver vei. Noen vil kanskje synes dette er urimelig mye tid på å bruke til jobb, men jeg må si jeg nesten liker det. I alle fall tiden på den første bussen inn til Oslo.  Den kjører E6 inn, og det er såpass rette strekker at jeg ikke blir reisesjuk av å lese. Hver morgen får jeg lest ganske mange sider, om jeg ikke sovner med boka i fanget da. På det tidligste går jeg hjemmefra kl 06:05. Jeg går til bussen i morgenkvitring og soloppgangen, 17 minutter med vakker norsk bondeidyll. Ei byjente med sine slitte Dr.Martens-sko og skinnjakke, med metal på øra og en gigantisk bok som veier ned sekken sammen med termokoppen og vannflaska, og nøttene jeg har med for å kunne knaske på, og notatboka jeg noterer mine innerste tanker i. Jeg burde sikkert bruke en mer ergonomisk riktig sekk.

Og med hver setning jeg leser i den siste Robert Jordan-boka, medforfattet på slutten av Brandon Sanderson etter Jordans død, nærmer jeg meg slutten på lesereisen min. Og jeg trekker i det, og haseleser, for jeg vil vite slutten på denne massive fortellingen om kampen mellom lyset og mørket. Mellom menneskets natur og det onde som kan lokke oss til seg. Og jeg tenker at det er en litt banal fortelling, litt uskyldig, men det er også det som gjør den så spennende. Den tar opp det grunnleggende, det som driver oss. Samtidig som den er så enkel. Det er lett å tro at den ikke er enkel, men på mange måter er den faktisk nesten komisk enkel. Den oppfyller alle krav til karakterbygging, story progression og hva helten må lære før han er klar for å ofre seg selv, enten bokstavlig eller billedlig, til slutt. Krigen som kjempes er mellom the Light og the Dark One. Terminologien i serien underbygger dette, banneordene er begreper om lys og mørke, de onde er kledd i svart, på slutten dør hele verden langsomt, som en evig høst som ikke avtar. Hadde serien vært kortere hadde denne banaliteten blitt for mye, og jeg ville nok aldri klart å ta serien alvorlig. Men detaljene som er lagt inn i handlingen, alle de politiske strømningene, all planleggingen, det er det som gjør disse bøkene så imponerende. Det er et massivt verk. 14 bøker, alle på over 900 sider hver. Det er over 12600 sider det! Og her sitter jeg og har, tilsammen, lest dette to ganger. Jeg tenker på hvor mye tid jeg har brukt på disse bøkene opp gjennom årene.

Uten endring skjer det ikke noe. Uten endring lærer vi ikke noe. Og uten endring hadde jeg ikke klart å lese disse bøkene ferdig. Etter Jordans død ble Brandon Sanderson spurt om å fullføre serien. Hans skrivestil er ganske annerledes fra Jordans, og jeg synes han gjør bøkene en stor rettferd. Karakterene fikk litt mer liv, litt mer dybde. Det kommer mer humor med, og handlingen drives litt fortere frem. Jordans øye for detaljer var det som felte meg begge de første forsøkene på å lese serien. Det ble rett og slett for mye detaljer for meg. Jeg er veldig spent på hvordan serien til slutt ender, om Jordan valgte å la alle overleve, om helten faktisk ofrer seg, om den onde overvinnes helt eller om det kommer en tvist. Jeg vet faktisk ikke hva jeg håper mest på. Det vil siste side vise.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hekleglede og inspirasjon

Skrevet 20. januar 2014 av labansen
Prosjekt pledd!

Prosjekt pledd!

Det blir mindre lesing, og mer hekling for tiden, men det er ikke nødvendigvis feil. Trenden den siste tiden har vist seg for meg å være håndarbeid, og mindre lesning resulterer i færre bøker å blogge om.

Siden bloggnavnet mitt er såpass åpent leker jeg med tanken om å gjenskape hele bloggen til mer enn bøker og skriving, og inkludere andre ting jeg gjør i hverdagen min, uten at dette skal bli en dagbokblogg. Jeg gleder meg til å ha mer å skrive om, kanskje det vil gi meg mer inspirasjon til å komme med flere innlegg, og forhåpentligvis får jeg et gjennomgående tema etterhvert som jeg lærer bloggen å kjenne!

Pleddet dere ser over er et restegarnspledd fra den nyeste boka til Arne og Carlos, Håndarbeid fra hagen. Det er et massivt arbeid, men også helt genialt å ha som puslearbeid. Jeg lager mellom 3 og 10 ruter dagen, avhengig av humør og tid. Oppskriften en enkel, og det gjør at det er så mye lettere å sette seg ned å bare legge på noen ruter til (ja, de er ruter selv om de runde).

Vi får se hvor lang tid det kommer til å ta, siden jeg trenger over 500 hele ruter, og en god del halve, ikke medregnet kanten rundt til slutt! Jeg har allerede måttet gå til innkjøp av mer «restegarn» for å få nok, for nå. Men jeg gleder meg som en unge til jul å se pleddet ferdig! Uanett hvor lang tid det tar å lage det.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Bokomtale – Odinsbarn

Skrevet 7. januar 2014 av labansen

Da jeg fikk jobben på Eldorado lovte jeg meg selv å lese bredere og være åpen for andre sjangre, samtidig som jeg skulle ta vare på styrken min i fantasy og science fiction. Jeg har foreløpig ikke klart å holde dette løftet!

Den første boken etasjelederen min anbefalte meg var Odinsbarn av Siri Pettersen. Aldri hadde jeg trodd at å plukke opp den boka skulle bety så mye for meg! Etter å ha lest deler av den, og kommet frem til at jeg likte den godt og at denne kunne jeg lett anbefale videre, skrev jeg en anbefaler-lapp og hengte den på boka og satte den synlig i ungdomstrappa vår. Deretter fikk boka en pause for meg, rett og slett fordi jeg fortsatt jobber meg gjennom Wheel of Time, og jeg prøver å unngå for mange distraksjoner, slik at jeg kanskje klarer å fullføre denne 14 bok lange serien en vakker dag. Steinen begynner å rulle.

En dag kommer jeg på jobb og en av Nora’ene kommer opp til meg (vi har tre Nora’er). Hun skal hilse og si at anbefalingen min av Odinsbarn har nådd forfatteren og at hun er så takknemlig. Noen har sett min lille lapp på boka, tatt bilde av den og tagget Siri Pettersen på Instagram. Min første reaksjon er å bli stolt og glad! Så får jeg litt panikk. Jeg har jo ikke lest ferdig boka enda! Jeg logger på Instagram, finner bildet, og blir både opprømt og stolt og litt rørt. Under selve bildet står det: «Hvis noen kjenner Maria hos Eldorado, så klem henne fra meg! RG @avenannenverden: Maria hos #Eldorado anbefaler #Odinsbarn av @siripettersen«. Dette varmer et leserhjerte, om ikke like mye som et forfatterhjerte. Jeg bestemte meg for å sette WoT på pause igjen, og på bussen på vei hjem fra jobb den dagen bladde jeg meg opp på siden jeg var på i Odinsbarn, og sluttet ikke før tre dager senere, utmattet, sulten, og i panikk for at jeg hadde lest den for fort, og at den egentlig aldri burde sluttet.

OdinsbarnSiri Pettersen er et visuelt menneske. Hun har vunnet en pris for den ene tegneserien sin, Anti-klimaks, og hun jobber vel med grafikk og design, hvis jeg har fortstått det rett. Odinsbarn tok det henne ti år å få ferdig til utgivelse! Og jeg kan se for meg at noe grunnen kan ha vært å få det visuelt riktig for henne gjennom ordene og settingen. Men for en jobb hun har gjort! Som et veldig lite visuelt menneske kan jeg bare bøye meg i støvet. Jeg har sjeldent lest noe som får meg til å visualisere som å se en film i hodet, stort sett ser jeg ordene svart på hvitt på papiret. Jeg vet hva de betyr, hva de representerer, men inni hodet mitt er det svart. Ikke med denne boka!

Noe av bakteppet i boka er basert på, eller inspirert av, norrøn mytologi, men bare i små doser slik at vi ser for oss hvorfor noen reaksjoner er så sterke som de er, eller for å sette stemningen i den verdenen boka er i. Det er veldig subtilt, og samtidig effektivt, gjort. Disse små dryssene, som tittelen i seg selv, gir en sinnstemning, og en forventing, som beriker inntrykket av at dette er en paralell til vår egen verden, kanskje i norrøn tid, kanskje ikke. Vi skjønner fort at folka i denne historien ikke er mennesker, de har hale og er i veldig nære kontakt med naturens krefter gjennom Evna. Ordet odinsbarn er et skjelsord, å være barn av Odin er å være menneske, det usleste. Selv om ingen egentlig tror på at mennesker finnes. De er en skummel myte.

En av grunnene til at det er så lett å visualisere handlingen og personene er hovedpersonen Hirka. Jeg vil ikke gå i detalj om handling, eller bakgrunnshistorien til Hirka, men jeg kan si at denne jenta er så livaktig fremstilt at det er vanskelig å tro at hun ikke står rett ved siden av deg. Dybden i karakteren, i alle karakterene for så vidt, må ha tatt lang tid å bli kjent med. For Pettersen virker utrolig kjent med alle karakterene sine. De er ikke flate figurer plassert et sted for å svinge handlingen i den retningen hun måtte ønske. De er komplekse, og troverdige, og til å bli sinte på, og elske, og ikke forstå seg på.

Når jeg først kom meg rundt og fikk lest ferdig boka, led jeg samme skjebne som Nemi (Lise Myhre laget en stripe der Nemi leser Ravneringene): jeg leste for fort, og så plutselig var boka over! Sad face. Jeg kan nesten ikke vente til de to neste bøkene i serien kommer! Bok to er planlagt til høsten 2014, og det er selvsagt altfor lenge til! Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Til slutt en liten hilsen til forfatteren, som jeg har vært så heldig å få møte to ganger, og fått den fantastiske klemmen hun lovte på instagram fra. Jeg husker vi møttes på åpningen av Eldorado i september i fjor. Vi snakka om lokalet, og jeg lærte at du du var forfatter, og det var slik jeg først lærte om boka. Takk for en helt perfekt leseropplevelse! Jeg gleder meg til neglebiting og våkenetter med neste boka di!

Jeg legger ved et interju som ble gjort av Bokelskerinnen og lagt ut i september 2013 for dere som vil lese litt grundigere om Siri Pettersen og hennes tanker rundt boka si, og andre fine ting.

Publisert i Bokomtale | Merket med , , , , , , , | 4 kommentarer

En smakebit på søndag – Gjensynsglede

Skrevet 6. januar 2014 av labansen

I jula kom den andre Hobbiten-filmen på kino, og gjensynet med Legolas og Gandalf sendte bølger av lengsel etter Ringenes Herre-bøkene gjennom meg. Noe av det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å gå i bokhylla og hente The Fellowship of the Ring, sette på soundtracket til filmene og begynne å lese. Og jo mer jeg leser, jo mer kjenner jeg at jeg har savnet dette. Å være skikkelig fan av noe.

LotR 1Til bursdagen min for noen år siden fikk jeg av mamma 50-årsjubileumsutgaven av The lord of the Rings. Det er de mest dyrebare bøkene jeg har i hylla mi. Mitt første møte med denne verdenen var da jeg var 11 år og mamma leste høyt for meg. Jeg var nok litt ung, jeg syntes det var skummelt, men jeg ville så gjerne høre hvordan det endte. Ringenes herre er nok den største grunnen til at jeg er så glad i fantasy-sjangeren, og jeg har lest den om igjen mange ganger. Men nå må det være i alle fall 5 år siden sist, og det er for lenge!

Dagens utdrag er kanskje ikke det mest minneverdige i boka, men det er noe mange vil kjenne igjen fra filmene, og som fikk meg til å le, både i leseform og i filmform. Disse bøkene ligger meg så nærme hjertet at gitt muligheten hadde jeg bare kopiert hele boka inn i her (det er faktisk bare én bok, delt i seks deler og tre bind).

«My dear Bagginses and Boffins, he (Bilbo) began again, and my dear Tooks and Brandybucks, and Grubbs, and Chubbs, and Burrowses, and Hornblowers, and Bolgers, Bracegirdles, Goodbodies, Brockhouses and Proudfoots.

‘PROUDFEET!’ shouted an elderly hobbit from the back of the pavilion. His name, of course,was Proudfoot, and well merited; his feet were large, exceptionally furry, and both were on the table.»

6473057481_ce462009e6_o

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | 7 kommentarer

Som å si farvell til en kjær venn

Skrevet 29. november 2013 av labansen
Cover of "Peace Like a River"

Cover of Peace Like a River

Jeg leste akkurat Leif Engers Peace like a river. Det har tatt meg mange måneder, og mye reisesjuke, og mange blyantstreker og mange setninger lest om og om igjen. Og nå ligger boka ved siden av meg, sliten i permen og uten bokmerke, og jeg føler meg litt alene, litt ensom, som å si farvell til en god venn jeg har savnet og som dro igjen for fort.

Det er ikke ofte jeg sitter igjen med en slik følelse av savn etter å ha lest en bok. Disse kan telles på én hånd. En av de var Neil Gaimans The Ocean at the end of the Lane. Jeg liker det ikke. Å sitte igjen med sorg etter en bok. Jeg misliker det faktisk! Når en bok setter spor er det ubehagelig, og det er ikke noe jeg oppsøker. Jeg vet at for mange høres dette skrudd ut, paradoksalt til og med. Men for meg er lesing å oppsøke glede, spenning og moro, ikke sorg og tårer og opprevne følelser. Selv om Peace like a river er en vakker bok, med mye glede, og masse spenning, så er det nesten ikke nok til å veie opp for bokdepresjonen. Det blir for ekte! Det er bøker som dette som får meg til å flykte inn i fantasy-bøker med drager og magi, og plot som er halsbrekkende spennende og totalt ikke til å tro på.

Jeg kommer til å bruke lang tid på å skrive en omtale, og jeg er ikke sikker på om jeg klarer å skrive noe som gjør boka rettferd (kan man si det på norsk?! – does the book justice). Leif Engers språk er totalt oppslukende, poetisk og flytende og vakkert og jeg blir samtidig inspirert og lammet. Hver setning lokker meg til å ta frem blyanten og sette en strek under for senere gjenlesing. Altfor mange sider i boken er brettet inn for lett å kunne finne frem til disse understrekede setningene, og jeg måtte gi meg både med blyantstreker og sidebretting, for boka ble ødelagt!

Leif Enger er helt klart en sterk forfatter, og jeg håper å inspirere flere til å lese boka. Allerede har jeg tvunget den på kunder og venner, og mamma skal få min nå slitne engelske utgave, for dette er en tekst som fortjener et publikum, og dette er en historie det er umulig å ikke bli revet med i.

Nok etter-midtnatt-grublerier og tastetrykking, jeg kommer ikke lenger uten å begynne å lese boka en gang til, og det orker jeg ikke. Jeg er utmattet, og forelsket, og inspirert og klar for litt ekte virkelighetsfjern fantasy.

Publisert i Bokomtale | Merket med , , | Legg igjen en kommentar