ed – Lille norske leksikon

Ed er å påkalle gud for å love at det man sier er sant. Det blir også kalt å sverge på at noe er sant. Å påkalle betyr å prøve å få oppmerksomheten til noen, for eksempel ved å snakke eller rope til dem. Noen mener at man får oppmerksomhet fra gud hvis man sier ordet gud høyt.

Fra gammel tid brukte man ed for å forsikre seg om at det ble snakket sant i for eksempel rettssaker. Det var en veldig viktig og alvorlig handling. Det var vanlig å si «Så sant hjelpe meg Gud» i en ed. Man mente at ingen turte å lyve når Gud ble påkalt. Det var strenge straffer for ikke å snakke sant, etter at det var gitt en ed.

Ed og forsikring

Tidligere måtte folk som var vitner og eksperter i en rettssaker i Norge, avgi ed om at de ville snakke sant.

Fra 1986 ble eden i rettssaker erstattet med en forsikring. Det betyr at man lover å si det som er sant, uten å påkalle Gud. Dommeren ber vitner om å forsikre at det man sier i rettssaken er den «rene og fulle sannhet uten å legge skjul på noe». Vitnet må da svare: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet».

De som skal være meddommere i en rettssak må gi en forsikring om at de vil dømme «sannest og rettest etter loven og sakens bevis».

Ed i dag

Nå for tiden brukes ed bare i noen få spesielle situasjoner i Norge. Når en ny tronarving blir monark må hen avlegge ed. Med eden påkaller hen hjelp fra Gud, og lover å styre landet etter Norges lover. Regelen om denne eden står i Grunnloven.

Les mer i Lille norske leksikon

Faktasjekk av

Ivar Husby

Politihøgskolen