Alex Johnson

Johnson ble født på Madagaskar, som den yngste i en stor barneflokk, og vokste opp i et hjem preget av misjonsiver, grundtvigiansk kristendomssyn og kulturbevissthet. Familien flyttet hjem til Norge da han var ett år gammel, og faren døde før Alex hadde fylt seks.

I 1928 begynte Johnson å studere teologi ved Universitetet i Oslo. Her kom han raskt i opposisjon til liberalteologiske anskuelser hos sine lærere. Han tok også et oppgjør med erfaringsteologien, som var dominerende i den pietistiske vekkelsesfromhet.

I likhet med flere av sine studiekamerater tilegnet Alex Johnson seg en nyortodoks grunnposisjon. Han godtok kirkens gamle dogmer uten å underkjenne verdien av den historisk-kritiske bibelforskningen. Gjennom en vekkelse blant teologiske studenter på universitetet i 1933 og sin nære kontakt med sogneprest og senere professor Hans Ording, oppdaget Johnson skriftemålets betydning og utviklet en fornyet interesse for kirken.

Etter teologisk embetseksamen i 1933 og praktisk-teologisk eksamen året etter fikk Johnson stipend for å studere nytestamentlig teologi i utlandet. Han opplevde professor Rudolf Bultmann i Marburg som en inspirerende lærer, men tilegnet seg ikke hans eksistensteologi. Under oppholdet i Tyskland i 1934–1935 ble han sterkt engasjert av de aktuelle politiske begivenheter og fulgte oppmerksomt med i Bekjennelseskirkens kamp mot nazismen.

I 1935 ble Johnson ordinert til stillingen som landssekretær i Norges Kristelige Studenterbevegelse, en stilling han hadde til 1939. I denne tiden mottok han vesentlige impulser fra Oxford-vekkelsen, som understreket betydningen av å bekjenne sine synder. Gjennom Studenterbevegelsens internasjonale nettverk kom han i kontakt med fremtredende økumener og utviklet en grunnfestet økumenisk holdning.

I 1939–1946 var Johnson hjelpeprest i Uranienborg menighet i Oslo. Der formidlet han videre noen av sine idealer fra Oxford-vekkelsen. Under andre verdenskrig fikk han bruk for inntrykkene fra den tyske kirkekampen, og han så styrken i godt samarbeid og fellesskap i kirken. Inspirert av biskop Eivind Berggrav og hans ledelse av kirkekampen gikk Johnson aktivt inn i motstandsbevegelsen. Han var med både i Koordinasjonskomiteen (KK) og i Hjemmefrontens ledelse, og han ble dermed en brobygger mellom kirken og den øvrige motstandsbevegelsen.

Etter krigen var Johnson residerende kapellan i Elverum i sju år. Her lærte han en landsmenighet å kjenne. Han gjorde seg bemerket som en ordets mester både i skrift og tale. Han redigerte blant annet kirkesiden i avisen Østlendingen og var medlem av Hamar bispedømmeråd og Presteforeningens landsstyre. I 1953 vendte han tilbake til Oslo som residerende kapellan i Frogner menighet. Der fikk han flere aktive og rike år, og han påtok seg vervet som formann i Oslo Indremisjon (1954–1964).

I 1960 ble han den første offisielle studentprest i Oslo. I 1961 etterfulgte han sin eldre bror, Jon Anton Johnson, som rektor ved Det praktisk-teologiske seminar, en stilling deres far også hadde innehatt.

I 1964 ble Alex Johnson utnevnt til biskop i Hamar bispedømme. Han gikk inn i bispegjerningen med stor entusiasme og la særlig vekt på å få i stand et fruktbart samarbeid mellom folkekirken og vekkelsestradisjonen, mellom «Hellig Olavs kirke» og «Hans Nielsen Hauges kirke». Selv om Johnson ikke ga seg ut for å være pietist, slo hans friske og sentrale forkynnelse godt an også i mange bedehusmiljøer.

Som biskop var han opptatt av å lege sårene etter helvetesdebatten i 1950-årene. Han gjenvant snart et godt forhold til sin forgjenger, biskop Kristian Schjelderup, som han hadde kritisert offentlig for tåketale i synet på fortapelsen. Johnson var tilhenger av statskirkeordningen, men hadde lite til overs for kirkepolitikk og kirkemakt.

Etter 10 år i bispestolen med opptil 240 reisedager i året sviktet helsen, og Alex Johnson søkte avskjed i 1974, 64 år gammel. Han flyttet tilbake til Oslo, hvor han døde i 1989.

• Mann og kvinne skapte han dem, 1939
• Ugift ungdom, Kristen hjelp 3, 1940
• Brevet til filipperne, Vi leser Bibelen 2, 1955 (8. opplag 1977)
• Eivind Berggrav. Spenningens mann, 1959
• Menighetsbladet. Råd og vink for redaktører og utgivere (sammen med Sigurd Lunde og Egil Tannæs), 1965
• Veien er klar, 1984

• kirkekampen

• Austad, Torleiv: Alex Johnson i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.