Tollefsen var i 1916–1949 ansatt som stenograf og korrespondent i et firma i Kristiania (Oslo). Etter mange forgjeves forsøk og refusjoner fikk hun 50 år gammel antatt sin første diktsamling, Portrett i speil, i 1947.
Til hovedstaden kom hun «som en fordrømt og forlest småbyfrøken» med store ambisjoner. Ventetiden i ensomhet og med mange skuffende nederlag er tematikk i mange av diktene hennes. Naturen er så godt som fraværende. Hun er de myldrende gaters og halvtomme kafeers dikter og fremstår som en kvinnelig flanør, som på en flimrende og impresjonistisk måte formidler en ensom kvinnes erfaringer med den urbane moderniteten.
I 1947 ble Astrid Tollefsen kjent med Gunvor Hofmo, som hun følte seg beslektet med, samme hvor ulike de i grunnen var. De tok ut på flere reiser sammen, blant annet til Frankrike, hvor de i 1950 oppholdt seg drøyt et halvt års tid. Fra 1950 bodde de også sammen i et lite hus utenfor Tvedestrand, men forholdet ble stadig mer anstrengt, og i 1953 flyttet de fra hverandre. Etter dette bodde Tollefsen flere steder i Norge før hun i 1965 slo seg ned på Tingelstad i Brandbu.
Titlene på Tollefsens første samlinger – Portrett i speil, Reisenetter, Før brevet lukkes, Sang ved veikrysset, Ukjent gjest og Høstkveld på stamkaféen – sier en god del om de fremherskende motigovene i forfatterskapets første fase. Her møter leseren en ensom og resignert kvinne som flakker fra land til land, fra kafé til kafé, uten å oppnå dypere kontakt med noen. Ingen snakker til henne på toget, og ingen nærmer seg bordet hennes, der hun sitter med sitt vinglass og sine sigaretter.
Variasjonsbredden er ikke stor, og i sin helhet kan de første samlingene gi et noe monotont inntrykk. Men i flere av diktene fremstår hun som en skarp observatør, med åpne sanser og evne til å skape konkrete og pregnante bilder. Hennes åpenbare poetiske begavelse kommer først for alvor til utfoldelse i de senere diktsamlingene. Fra og med Et nytt vindu fra 1958 får tingene og omgivelsene tale mer for seg selv, formspråket blir mer komprimert, og diktene åpner seg mot nye erfaringsområder. I 1960-årene får landet og naturen også innpass i hennes dikt, samtidig som kritikken av det moderne bysamfunnet skjerpes. Sirenene som «uler / som hundene uler mot månen», og lyssignalene som «slokner hastig / som altfor trette øyne», opphøyes til symboler på en hovedstad som har tapt sitt store hjerte.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.