Evo Morales

Morales kommer fra en fattig familie av aymarafolket som drev selvbergingsjordbruk i Bolivias høyland. Av foreldrenes syv barn døde ett ved fødselen og tre overlevde ikke oppveksten.

Etter at værfenomenet El Niño ødela store deler av avlingene i hjemdistriktet Oruro i 1980, besluttet Morales' familie å flytte, og de endte opp i jungelområdet Chapare. Her begynte de å dyrke frukt, men gikk raskt over til kokaplanter, som i Bolivia har en rekke tradisjonelle bruksområder i tillegg til at de brukes til å lage kokain. Evo Morales engasjerte seg i en fagforening for kokadyrkere og ble senere leder der. I så måte utfordret han bolivianske myndigheter og USA, som jobbet for å stoppe kokadyrkingen grunnet plantens rolle i produksjon av kokain.

Uten å forlate vervet som leder for kokabøndenes fagforening, deltok Evo Morales på 1990-tallet i byggingen av det politiske partiet Movimiento al socialismo (MAS) (spansk for Bevegelsen for/i retning av sosialisme). Han ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i 1997.

Da tre politimenn ble drept under protester arrangert av kokabønder i 2002, ble Morales kastet ut av nasjonalforsamlingen, anklaget for å ha oppildnet til opptøyene. Han stilte til valg som president samme år og lovte en politikk som favoriserte landets urfolk. Han lovte å utvise USAs antinarkotikamyndighet Drug Enforcement Administration (DEA), og USA truet med å stoppe bistand dersom han ble president. Morales kom til slutt på andreplass, like bak valgvinner Gonzalo Sánchez de Lozada.

I første halvdel av 2000-årene pågikk flere konflikter knyttet til landets naturressurser, og Evo Morales ble en talsperson for demonstrantenes krav om at disse ressursene skulle komme folket til gode. I 2003 var det store opptøyer mot Sánchez de Lozadas gasspolitikk, og 64 personer ble drept etter at soldater åpnet ild mot demonstranter i El Alto. Evo Morales var en av dem som tok til orde for at presidenten skulle trekke seg, noe som til slutt også ble resultatet. Sánchez de Lozada fikk asyl i USA og overlot makten til visepresidenten Carlos Mesa. Han ga innrømmelser til Evo Morales, men ble tvunget til å skrive ut nyvalg i 2005.

Morales klarte å gi et valgpolitisk uttrykk for de mange kravene fra befolkningen, fikk rent flertall med 53 prosent av stemmene og ble innsatt som president i januar 2006.

Evo Morales var lenge en svært populær president, men også kontroversiell. Han styrte Bolivia uvanlig lenge (2006–2019), og perioden var helt frem til 2014 preget av vedvarende økonomisk vekst under finansminister Arce. Morales var en av de mest synlige statslederne i en «venstrebølge» som preget Latin-Amerika på 2000-tallet og han har blitt beskrevet med ord som populist, ressursnasjonalist, sosialist og til og med radikal sosialdemokrat.

Morales gikk i spissen for en folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling, og den nye grunnloven fra 2009 definerer Bolivia som en «flernasjonal stat» med vekt på urfolks rettigheter og sosial inkludering. Han tok et oppgjør med den nyliberale politikken som var ført i Bolivia og styrket statens rolle i økonomien. Han innførte flere nye velferdsordninger, og Bolivia opplevde en stor reduksjon i fattigdom og ulikhet i løpet av de første ti årene av Morales' styre. Den økonomiske veksten forklares med høyere råvarepriser på det globale markedet og utvinning av Bolivias naturressurser, ikke minst gass. Fra 2014 falt råvareprisene og tilfanget av naturressurser, og førte til en økonomisk krise som Arces regjering ikke har maktet å snu. Morales ble etter hvert en sterk kritiker av Arce og har med støtte fra deler av befolkningen insistert på å stille til valg i 2025. Motstanden mot ham har derimot vokst, styrket av hans rolle i protester og blokkeringer under Arce, og juridiske prosesser mot Morales med anklager om seksuell relasjon med mindreårige og maktovergrep.

Personfokuset var hele tiden påtakelig under Morales' tid som president. Han fremstod som svært aktiv og kunne sees på tv-skjermen fra reiser han foretok rundt om i landet, hvor han innviet alt fra veier og sykehus til fotballbaner. Men regjeringen brukte tydelig offentlige midler til å promotere hans person – det var aldri noen tvil om hvem man skulle takke for de mange nye godene – noe som har preget boliviansk politikk generelt og ofte omtales som «caudillo-lederstil».

For deler av internasjonal venstreside fremstod Morales lenge som et forbilde, med sin kritikk av USAs utenrikspolitikk, av kapitalismen og av ødeleggelsen av jord og natur. Han var en folkelig og til tider politisk ukorrekt leder. Morales kunne for eksempel uttrykke seg mannssjåvinistisk i noen sammenhenger, noe han ved en anledning spøkte bort ved å si at han var en feminist som likte machovitser. Han fremstod også som genuint opptatt av fotball og deltok gjerne i amatørkamper.

Morales var ofte å se sammen med visepresidenten, Álvaro García Linera, som er sosiolog av europeisk avstamning, tidligere geriljasoldat og en mye sitert ideolog på latinamerikansk venstreside. Presidenten selv var ugift, og hans eldre søster Esther Morales Ayma (1949–2020) fikk rollen som førstekvinne. Morales var et sterkt symbol og forkjemper for urfolks rettigheter, og som del av sine innsettelser ble det holdt en politisk og religiøs seremoni i Tiwanaku.

Når det gjaldt kokaplanten, valgte Morales en pragmatisk linje og lot hver bonde dyrke opptil en viss mengde koka. Han angrep stadig USAs politikk verbalt, utviste DEA og USAs ambassadør i 2008 og senere også bistandsorganisasjonen USAID i 2013.

Evo Morales var populær svært lenge, men en del av befolkningen var hele tiden sterkt kritisk til ham. Ikke minst hadde denne opposisjonen styrke i de østlige, rikere delene av landet. Morales ble likevel gjenvalgt med 64 prosent av stemmene i 2009 og 60 prosent i 2014. Han er dermed én av bare tre statsoverhoder i Bolivia som har vunnet valg med rent flertall, og han gjorde det tre ganger.

I oktober 2019 ble det holdt presidentvalg i Bolivia. Valget var på forhånd kontroversielt ettersom det ble holdt i strid med grunnloven fra 2009 og i strid med resultatet av en folkeavstemning i 2016. Morales ønsket å endre grunnloven for å åpne for å kunne bli gjenvalgt en tredje gang (valget i 2006 talte ikke, siden det ble holdt før landet fikk ny grunnlov). I folkeavstemningen sa 51,3 prosent «nei». Morales og MAS tok da saken videre til grunnlovsdomstolen, som konkluderte med at det var i strid med Morales' individuelle rettigheter å ikke få stille igjen. Motstanden mot Morales og kritikken mot en politisk styrt domstol økte.

Da presidentvalget fant sted i oktober 2019, ble opptellingssystemet stanset på et punkt der det så ut til at Morales ikke vant over nærmeste konkurrent Carlos Mesa i første valgrunde. Da systemet ble startet igjen, viste opptellingen at Morales så vidt fikk de nødvendige 40 prosent av stemmene og 10 prosent mer enn Mesa og dermed vant i første valgrunde. Både opposisjonen og Organisasjonen av amerikanske stater — som hadde et stort korps av valgobservatører til stede — stilte raskt spørsmål ved valgprosessen. OAS la etter tre dager frem en midlertidig rapport hvor de konkluderte med at det var usannsynlig at Morales hadde vunnet med tilstrekkelig margin til å unngå en andre valgrunde. Den politiske opposisjonen og sosiale bevegelser med tilslutning i byene hadde lenge advart om risiko for fusk, og dermed eksploderte Bolivia i en bølge av protester mot Morales. Etter tre uker med demonstrasjoner og sammenstøt mellom tilhengere og motstandere av presidenten, ba politiet og de militære 10. november 2019 presidenten om å tre av. Slik valget er omstridt, er også anklagene om juks omstridt. Noen land (for eksempel Mexico og Argentina) har kritisert OAS' rolle, og enkelte valgforskere mener å kunne tilbakevise sentrale påstander i rapportene fra OAS. Den konservative parlamentarikeren Jeanine Añez ble innsatt som midlertidig president etter en kontroversiell prosess.

Motstanden mot Evo Morales begynte lenge før 2016, og noe av den har bakgrunn i dype motsetninger som ligger tilbake i tid. Blant noen motstandere var det utvilsomt et element av rasisme eller manglende vilje til å dele privilegier med landets urbefolkning.

Men det meste av kritikken som ble fremmet, gikk på politiske uenigheter eller på hans person og lederstil. Morales ville innføre sosialisme, og ikke alle var enige i dette. Mange bolivianere fryktet den utenrikspolitiske dreiningen mot Cuba, Venezuela og andre land som lå i konflikt med USA. Selv om Bolivia hele tiden var et demokrati, hevdet opposisjonslederne ofte at Morales kunne lede landet i retning av et autoritært styre. Disse påstandene fikk økt vind i seilene etter at resultatene av folkeavstemningen i 2016 ikke ble respektert.

En del av Morales' opprinnelige tilhengere brøt også med ham av ulike grunner, noen fordi de mente han var for lite radikal og blant annet anklaget ham for å ikke bryte med moderniteten og kapitalismens vekstlogikk. Morales tok til orde for et nytt forhold til jorda og naturen, i tråd med urfolkenes tenkning, men han valgte ofte vekst og fattigdomsbekjempelse fremfor naturvern når han ble stilt overfor dilemmaet. Flere konflikter med ulike urfolksgrupper og miljøforkjempere, ikke minst knyttet til bygging av motorvei gjennom urfolksområdet og naturreservatet TIPNIS, førte til kritikk fra og brudd med tidligere støttespillere. Morales ble også kritisert for å innskrenke ytringsfriheten til mediene og sivilsamfunnsorganisasjoner.

Flere personer i Morales' krets ble dømt for korrupsjon i løpet av hans regjeringstid. Samtidig ble det hevdet ved gjentatte anledninger at Morales selv hadde fjernet seg fra folket, blant annet i forbindelse med innkjøp av et nytt presidentfly og byggingen av et moderne regjeringsbygg med en romslig leilighet til presidenten, sistnevnte var dog neppe spesielt luksuriøs sammenliknet med andre presidentboliger. Etter Morales' avgang har han blitt anklaget for og rettsforfulgt for seksuell omgang med mindreårige og menneskehandel.

Da Evo Morales var i Norge i 2010, besøkte han Sametinget i Karasjok. Han er en av få statsledere som har gjort det.

• Bolivias samtidshistorie
• Bolivias politiske system