Storm var en utpreget kjølig, kritisk intelligens, med et skarpt, kanskje noe nærsynt blikk for detaljer, og med spesielle evner i retning av historisk-filologisk tekstanalyse og sammenligning. Disse forskeregenskaper avspeiles klart i hans litterære produksjon, som nesten utelukkende består av kritiske, til dels polemiske spesialstudier. Av mer omfattende fremstillinger finner man vesentlig hans lærebøker for skolen. Disse er velordnede, nøyaktige og saklige i faktisk henseende, knappe og stoffrike, men gir lite av allmenne problemstillinger og sammenfattende synspunkter, og kan vel av den grunn virke noe «tørre».
Gustav Storm var i privatlivet venstremann, men det skal godt gjøres å finne noen spor av det i hans forskning. Den eneste lidenskapen som der trer frem, er trangen til å finne de sikre data bak kildenes forvirring og motsigelser, oppløse falske tradisjonsdannelser og slå fast hva vår viten i siste omgang bygger på. Hans historiske program var fremfor alt å foreta en «kritisk Prøvelse» av kildene etter faste metodiske regler. Her var han preget av impulser fra de nye kritisk-vitenskapelige og sterkt metodisk bevisste strømninger i europeisk historieforskning, på samme måte som den litt yngre danske historiker Kristian Erslev. Direkte forbindelse med denne retningen hadde Storm blant annet fått gjennom sitt besøk ved universitetet i Berlin i 1875.
Bortsett fra den betydningen Storm tillegger det kritiske arbeidet med kildene som ledd i løsningen av egentlig historiske problemer, har han en umiddelbar interesse for rent tekstkritiske og litterær-historiske undersøkelser i og for seg. En rekke av hans studier er av denne art, blant annet doktoravhandlingen og boken om Snorre Sturlassøns Historieskrivning, der han begrunnet at Snorre var forfatteren av Heimskringla. I den forbindelse må også nevnes hans plan om å skrive en samlet fremstilling av den norrøne litteraturs historie, som imidlertid ikke ble realisert. Den kritiske behandlingen av kildene var grunnleggende i Storms historiske forskning, men han hadde også en sterk interesse for de gamle tekster som litterære dokumenter i seg selv. Dette var en viktig del av grunnlaget for hans omfattende arbeid med utgivelse av slike skrifter. Sentralt i denne sammenhengen står hans kritiske arbeid med Snorre Sturlasons historieskriving, og hans oversettelse av Heimskringla som ble grunnlaget for den store folkeutgaven av dette verket.
En vesentlig del av sin innsats gjorde Storm i universitetsundervisningen. Her var han den solide, sikre veileder til kritisk fundert historisk kunnskap og til metodisk forskning. Han var den første som la historieundervisningen ved universitetet på en virkelig vitenskapelig grunn. I undervisningen sin innførte han trekk fra den seminarformen som særlig var utviklet ved tyske universiteter, og som Erslev videreførte i Danmark.
Ved siden av europeiske impulser formidlet Storm først og fremst tradisjonen fra den norske historiske skoles forskning, og da i første rekke fra Peter Andreas Munch. Storms kritiske orientering innebærer bare i liten utstrekning noen motsetning til Munch. I hovedsak betyr hans forskning en videreføring av Munchs kritiske arbeid, etter samme metodiske hovedlinjer, men med større fasthet og konsekvens.
På denne tiden stod vikingtidens problemer i forgrunnen i den historiske debatten, der Storm spilte en ledende rolle. En stor del av hans bidrag her har tilknytning til hans opposisjon mot synsmåter hos danske historikere. En viktig gruppe problemer samlet seg om den nordiske erobring av Normandie omkring år 900. Her var den danske oppfatningen at erobringen og koloniseringen vesentlig utgikk fra Danmark. I norrøne kilder omtales den norske jarlesønn Gange-Rolv som erobrer av Normandie, og norske historikere ville identifisere ham med den «Rollo» som opptrer i frankiske og normanniske kilder. Storm tok opp et energisk forsvar for den norrøne tradisjonens troverdighet på dette punktet og søkte i detalj å vise at sagatradisjonen på flere punkter fikk bekreftelse av normanniske og engelske kilder.
Et sentralt problemkompleks i sagatidens historie gjaldt aristokratiets stilling. I dette komplekset valgte Gustav Storm ut et karakteristisk aspekt i sin studie Om Lendermandsklassens Talrighed i 12. og 13. Aarhundrede. Han forkastet i sitt utgangspunkt Snorres lære om Harald Hårfagres administrasjonsordning og de beregninger som hvilte på dette grunnlaget. I sin videre undersøkelse foretok han en detaljert opptelling av alle lendmenn som nevnes i kildene på de forskjellige tidspunkter og kom i resultatet til at antallet må reduseres ganske betraktelig i forhold til vanlige forestillinger. Han antar også at det foregikk en stadig økende sosial splittelse innenfor stormennenes krets, «en Adskillelse mellem et Rigsaristokrati og et Bygdearistokrati».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.