Kaare Aksnes

Aksnes vokste opp i Hardanger, og etter examen artium i 1956 fulgte han i to eldre brødres fotspor og begynte å studere realfag, først i Bergen, senere i Oslo. Der tok han cand.real.-eksamen i 1963 med hovedfag i astronomi. Etter eksamen var han i 1964–1965 vitenskapelig assistent ved Solobservatoriet på Harestua i Oppland, og dro deretter til USA, hvor han var forsker ved Smithsonian Astrophysical Observatory i Cambridge, Massachusetts fra 1965 til 1967 og ved Jet Propulsion Laboratory i Pasadena, California fra 1969 til 1971. I 1969 tok han Ph.D.-grad ved Yale University. I perioden 1971–1978 var han astronom (Celestial Mechanician) ved Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics i Cambridge, Massachusetts.

Aksnes kom tilbake til Norge som forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller, hvor han var ansatt i tiårsperioden 1978–1988. Fra 1980 til 1988 var han dessuten professor II i astrofysikk ved Universitetet i Tromsø. I 1988 ble han professor i astronomi ved Universitetet i Oslo.

Fra 1993 til 2008 var Aksnes leder for almanakkomiteen, med ansvar for Almanakk for Norge.

I perioden 1990–2006 var han president i arbeidsgruppen for Planetary System Nomenclature, og fra 2003 til 2006 for Astronomical Telegrams i Den internasjonale astronomiske union. Denne gruppen setter navn på legemer i solsystemet, det vil si planetenes måner og overflatedetaljer på disse. Navnene ble tidligere valgt fra gresk eller romersk mytologi, mens en i dag også velger fra andre kulturers mytologi – deriblant den norrøne. En vulkan på Jupiters måne Io heter for eksempel Laake, og Aasgaard og Valhalla finner vi på Jupiters måne Callisto. En del overflatedetaljer har dessuten fått navn etter kjente personer utenfor mytologien. To kratere på Månen har fått navnene Nansen og Rosseland, mens to av Merkurs kratere heter Ibsen og Undseth.

Aksnes regnes blant verdens fremste forskere innen baneberegning for kunstige satellitter, planetmåner, asteroider og kometer. Hans doktoravhandling, A Second-Order Solution for the Motion of an Artificial Earth Satellite based on an Intermediate Orbit, er blitt et standardverk innen feltet. Han bidro vesentlig i beregningene av den komplekse banen til romsonden Rosetta, som etter ti år som en «kosmisk biljardkule» i vårt solsystem nådde frem til og landet på kometen 67P/Churyumov-Gerasimenko den 12. november 2014.

Aksnes publiserte en rekke arbeider innen celest mekanikk og har bidratt med et stort antall populærvitenskapelige innlegg i dagspresse, radio og TV. I forbindelse med astronomiske begivenheter som stjerneskuddsvermer, asteroider, kometer, solformørkelser og måneformørkelser er Aksnes en velkjent formidler i media og blant publikum.

Aksnes var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1991. Han ble i 1969 tildelt Dirk Brouwer Memorial Prize for sitt doktorgradsarbeid, og i 1981 NASA Group Achievement Award for sine baneberegninger for Voyager-prosjektet. Hans sterke internasjonale anseelse understrekes blant annet ved at han i 1978 fikk asteroide nr. 2067 oppkalt etter seg.

I 2006 ble Aksnes tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.

• On the Dynamical Theory of a Near-Earth Satellite, i Astrophysica Norvegica 10:4, 1965, sidene 70–77 og 10:8, 1967, sidene 150–169
• A Second Order Solution of an Artificial Earth Satellite based on an Intermediate Orbit, doktoravhandling, 1969
• Hvordan får planeter og måner navn? i Astronomisk tidsskrift nr. 3/1987
• Ordbok for romvirksomhet, 1994

• astrofysikk
• astronomi
• navna i solsystemet
• romvirksomhet
• solsystemet

• Engvold, Oddbjørn (1999): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 1