Otto Jensen

Jensen ble student fra Drammen latinskole i 1874 og tok teologisk embetseksamen ved universitetet i Kristiania (Universitetet i Oslo) i 1879. Etter en studiereise til Tyskland i 1880–1881 arbeidet han som lærer i Kristiania og adjunkt i Stavanger til han i 1889 ble utnevnt til residerende kapellan i Berg ved Halden.

I 1899–1905 var han sogneprest i St. Petri kirke i Stavanger og i 1905–1913 sogneprest i Skjeberg, avbrutt av knappe to år som kirkeminister i regjeringen Michelsen i 1906–1907. Jensen var stiftsprost i Kristiania i 1913–1917. Han ble utnevnt til biskop i Hamar 1917, men døde av hjerneslag allerede året etter, 61 år gammel.

I studietiden var Jensen sterkest influert av professor Fredrik Petersen, som kom til å bane veien for en ny teologi i Norge. Selv om hans teologiske standpunkt var overveiende konservativt, var Jensen likevel åpen for den moderne teologi som gjorde seg gjeldende i Tyskland. Han var en formidlingsteolog som ville bygge bro mellom konservativ og liberal teologi. Han holdt seg hele tiden faglig oppdatert og bidrog med artikler i teologiske og kirkelige tidsskrifter. I 1896 vikarierte han som professor i dogmatikk ved universitetet.

Det var særlig den kristne forsoningstanken Jensen arbeidet med, og i 1898 tok han den teologiske doktorgraden på avhandlingen Om Soning og Forsoning, hvor han gjennomførte en grundig bibelteologisk og dogmehistorisk undersøkelse av temaet: Fordi Gud er kjærlighet, trenger han ikke forsoning, men er den som forsoner mennesket med seg. Soningen er likevel nødvendig for at Gud skal kunne tilgi synden, og bare Guds egen sønn kan tilveiebringe en fyldestgjørende soning som stedfortredende gjør godt igjen det menneskeslekten har gjort galt. Gjennom dette standpunktet viste Jensen seg som en moderat representant for den moderne teologi. Fra konservativt hold i kirken ble han anklaget for å rokke ved grunnsannhetene i kristendommen, en anklage som saklig sett var ubegrunnet.

Otto Jensen kom til å engasjere seg i kirkestriden i begynnelsen av 1900-tallet. I to artikler om Professorsagen i Morgenbladet i januar 1906 støttet han liberalteologen Johannes Ordings kandidatur til det ledige professoratet i teologi ved universitetet, ut fra hensynet til forskningens frihet. I spørsmålet om sakramentlæren, som striden om Ording gjaldt, kunne Jensen dessuten uttale seg med faglig tyngde. I 1905 hadde han skrevet om emnet i Norsk Theologisk Tidsskrift og kommet frem til at Ording med sitt sakramentsyn ikke brøt med en reformatorisk oppfatning.

Dagen etter at den andre artikkelen i Morgenbladet stod på trykk, utnevnte regjeringen Ording til professor. Kirkeministeren, prost Christoffer Knudsen, som hadde varslet at han ville søke avskjed dersom utnevnelsen ble tvunget igjennom av hans regjeringskolleger, gikk av samme dag og ble etterfulgt av Otto Jensen, som dermed også overtok det moralske ansvaret for utnevnelsen av Ording. For dette måtte han tåle hard kritikk fra de konservative i kirken.

Som kirkeminister prøvde Jensen å bygge bro over motsetningene i kirkelivet. Våren 1906 utnevnte han to konservative teologer til professorer ved Det teologiske fakultet, og i forbindelse med den såkalte Konow-saken i Bergen i 1907 la han vekt på å finne frem til en kompromissløsning. Presten Carl Konow hadde vakt oppsikt ved å avvise syndefallet, treenighetsdogmet og forsoningen. Jensen oppfordret ham til å søke avskjed, men unnlot å gå til rettssak da Konow nektet å trekke seg. Løsningen på konflikten ble at Jensen lot menigheten få en ekstra prest. Som statsråd fikk han dessuten innført den nye rettskrivningen av 1907 og artiumsstilen på nynorsk, og han hadde ansvaret for opplegget i forbindelse med kroningen av kong Haakon og dronning Maud i Nidarosdomen i 1906.

Otto Jensens eldste sønn, Eivind, tok farmorens pikenavn Berggrav som slektsnavn. Han fulgte i farens fotspor og ble biskop og en av 1900-tallets mest sentrale kirkeledere.

• Om Soning og Forsoning. En theologisk Afhandling, 1898
• Lipsius’ og Ritschls Theologi. En Fremstilling og Kritik, i NTT 1901, s. 1–25
• Videnskab og Theologi, ibid., s. 145–161
• Hvorledes bør det kristologiske Problem videnskabelig formuleres?, i NTT 1902, s. 209–224
• Om Konfirmationsordningen, i Luthersk Kirketidende 1904, s. 306–311
• Kirkehistorie for Folke- og Middelskolen (sm.m. J. M. Platou), 1904
• Om Sakramentstridighederne, særlig Nadverstriden i første Halvdel af Reformations-Aarhundredet, i NTT 1905, s. 155–180 og 201–225
• Professorsagen, i Mgbl. 24.1. og 25.1.1906
• Hvad skylder Norge Christian Fredrik for 1814, i Ki&K 1914, s. 129–153
• Vore fædre 1814 – og vi, ibid., s. 452–462
• Fredssak og forsvarssak, i Ki&K 1915, s. 420–427
• Fædrelandet, ibid., s. 541–544
• Situationen i Den norske kirke, set i lys av dens historie og dens opgaver, i Ki&K 1917, s. 1–19

• kirkestriden
• kristendommens historie i Norge