Rosettasteinen

Teksten på Rosettasteinen er gjengitt på tre språk og med tre ulike skriftsystemer. Den ene versjonen er på gresk skrevet med det greske alfabetet, den andre versjonen er på demotisk-egyptisk skrevet med den demotiske skriften, mens den tredje versjonen er på klassisk mellomegyptisk skrevet med hieroglyfer. De tre versjonene av teksten er nesten helt like, og dette gjør at de kan sammenlignes.

Toppen av stelen mangler, og dessverre er bare de siste linjene av den hieroglyfiske teksten intakt. Det er likevel mulig å rekonstruere store deler av de manglende linjene med hieroglyfer ved hjelp av en senere og noe forkortet kopi av den hieroglyfiske teksten, gjengitt på den såkalte Nubayrah-stelen.

Det er den demotiske teksten som er best bevart, og dermed blir denne versjonen ofte gjengitt i oversettelser.

Stelen ble funnet under Napoleons felttog i Egypt i 1799 av Pierre-François Bouchard, en løytnant i troppestyrkene ledet av kavalerigeneral Jean-Joseph Ange d'Hautpoul.

Bouchard ble satt til å utbedre et falleferdig fort ved landsbyen Rosetta i Nildeltaet, og Rosettasteinen ble oppdaget da en vegg i fortet ble revet. Stelen hadde blitt flyttet til fortet og brukt som byggemateriale, trolig av mamlukene. Det er uklart hvor Rosettasteinen opprinnelig ble reist, men den kan ha stått i et tempel i oldtidsbyen Saïs.

Etter at Lord Nelson hadde beseiret Napoleons flåte i slaget ved Abukir, kunne britene gjøre som de ville med den franske ekspedisjonen og skattene de hadde med seg. Slik havnet Rosettasteinen, og en rekke andre antikviteter fra Napoleons felttog, i British Museum i 1802.

I kjølvannet av Napoleons ekspedisjon startet et kappløp blant forskere i Europa om å løse hieroglyfenes gåte. Her skulle Rosettasteinen, med sin trespråklige innskrift, komme til å spille en nøkkelrolle.

Den engelske legen Thomas Young kom veldig nær å kunne lese hieroglyfene. Young forstod at kongenavn ble skrevet i en oval ramme, eller kartusj, i den hieroglyfiske teksten. I 1819 gjenkjente han navnet på kong Ptolemaios, og påviste lydverdien til hieroglyfene i navnet (stavet p-t-w-l-m-y-s med hieroglyfer).

Young trodde imidlertid at hieroglyfer som gjenga en enkelt konsonant, bare ble benyttet for å stave ikke-egyptiske navn, slik som det greske navnet Ptolemaios. Young så for seg at resten av hieroglyfskriften bestod av billedtegn, der hieroglyfen gjengir det den faktisk representerer.

Selv om Young ikke kom helt i mål med å tolke hieroglyfene, var arbeidet hans med Rosettasteinen et viktig bidrag for å forstå den demotiske skriften.

Det var til slutt franskmannen Jean-François Champollion som lyktes med å knekke koden til hieroglyfene. Champollion gikk et steg videre og studerte andre hieroglyfiske tekster, blant annet en tekst på en obelisk fra tempelet på Philae som var skrevet både på gresk og på egyptisk med hieroglyfer. Her klarte han å identifisere en kartusj med navnet Kleopatra (stavet q-l-j-w-p-3-d-r-3-t, der lyden 3 minner om alef på hebraisk). På denne måten fant Champollion lydverdien til enda flere tegn.

Et viktig gjennombrudd for Champollion var forståelsen av at hieroglyfskriften består både av billedtegn og lydbærende tegn. Han oppdaget at hieroglyfer som gjenga en enkelt konsonant, også kunne bli brukt til å skrive egyptiske ord og navn. Champollion forstod også at noen hieroglyfer kan gjengi to eller tre konsonanter. Dette gjorde at han klarte å lese klassiske egyptiske kongenavn, slik som Ramses og Thutmosis.

En stor fordel for Champollion var at kunne koptisk, den siste fasen av det egyptiske språket. Gjennom koptisk kunne han rekonstruere lydverdien til både billedtegn og lydbærende tegn.

I 1822 kunne Champollion endelig publisere oppdagelsen sin, og dette gjorde at Champollion regnes som egyptologiens far. Rosettasteinen ble dermed nøkkelen til vår kunnskap om den gammelegyptiske verden.

Teksten på Rosettasteinen er et dekret eller en bestemmelse som ble utstedt av en synode (samling) av det egyptiske presteskapet i Memfis i 196 fvt. I dekretet framhevet prestene kongens velgjerninger, slik som å innføre enkelte skatteunntak og å sørge for kulten til guddommer som Apis-oksen. Til gjengjeld vedtok prestene å reise statuer for kongen og gjennomføre religiøse feiringer i hans ære.

En av kongens bragder som er beskrevet på Rosettasteinen, var at han slo ned opprørene som hadde herjet Egypt siden forgjengeren hans, Ptolemaios 4. Slik sett er Rosettasteinen en viktig kilde som forteller om forholdene innad i Egypt under Ptolemaios 5.

Dekretet på Rosettasteinen ble avsluttet med en instruksjon om at teksten måtte hugges inn på steler og reises i landets templer, og at teksten skulle skrives med hieroglyfer (kalt «skriften til gudenes ord»), demotisk (kalt «skriften for dokumenter») og gresk (kalt «skriften til øyboerne»). På denne måten kunne budskapet nå ut til hele befolkningen.

Under de ptolemeiske herskerne, fra Ptolemaios 3. til Ptolemaios 6., utstedte det egyptiske presteskapet ved flere anledninger trespråklige dekreter. Ptolemeerne var gresktalende og av makedonsk avstamming. For dem var det derfor svært viktig å oppnå lojalitet hos de egyptiske prestene.

Rosettasteinen føyer seg dermed inn i en rekke av lignende dekreter. Et annet kjent trespråklig dekret er Kanoposdekretet. Kanoposdekretet er mer eller mindre komplett bevart, og flere kopier er funnet. Dette fikk stor betydning for språkforskerne, ettersom flere av hypotesene om hieroglyfskriften og det egyptiske språket ble styrket.

• Det gamle Egypt
• egyptologi
• Kanoposdekretet

• Google Arts & Culture: Artikkel om Rosettasteinen fra British Museum.
• The British Museum: Blogg om Rosettasteinen.
• Attalus: Oversettelse til engelsk av de hieroglyfiske og demotiske versjonene av dekretet på Rosettasteinen.
• Attalus: Oversettelse til engelsk av den greske versjonen av dekretet på Rosettasteinen.

• Bettum, Anders (2021). Nytt blikk på Det gamle Egypt. Oslo: Pax Forlag A/S.
• Adkins, Lesley & Roy Adkins (2001). Nøklene til Egypt: kappløpet om å løse hieroglyfenes gåte. Oslo: Cappelen Damm AS.
• Hölbl, Günther (2001). A history of the Ptolemaic Empire. London og New York: Routledge.
• Parkinson, Richard (1999). Cracking Codes. The Rosetta Stone and Decipherment. Berkley og Los Angeles: University of California Press.
• Quirke, Stephen & Carol Andrews (1988). The Rosetta stone: facsimile drawing / with introduction and translations. London: British Museum.