Sonja Wigert

Sonja Hansen, som hun opprinnelig het, ble født på Notodden og oppvokst i Skien. Etter Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo praktiserte hun en tid ved Silkehuset og studerte senere språk og ballett i Sveits og Frankrike.

Sonja Wigert var søster av Knut Wigert. Hun bosatte seg Sverige og ble svensk statsborger da hun giftet seg med journalisten og filmmanusforfatteren Torsten Flodén. I 1945 giftet hun seg på nytt med den danske flyoffiseren og motstandsmannen Viggo Julius von Holstein-Rathlou.

Sonja Wigert debuterte ved Det Norske Teatret i 1934 etter å ha vunnet delt førsteplass i konkurransen «Finn Norges Garbo!». Etter hvert gjorde hun lykke i lystspill (Frøken Kirkemus og Vår i luften) på Det Nye Teater og revyer på Scala og Chat Noir. I radio lanserte hun den senere Gerd & Otto-slageren «Finnes det en liten gutt» i 1937. På Nationaltheatret (1938–1939) fikk hun et karaktergjennombrudd som Dyveke i Diktatorinnen av Kaj Munk.

Det var likevel filmen som skulle føre henne videre. Rollene i Bra mennesker, Fant (begge i 1937) og Eli Sjursdotter (i 1938) vakte interesse for henne i Sverige, og fra 1939 ble hun en av svensk films ledende stjerner. Hun fikk den daværende Charlie-statuetten for sitt spill i Räkna de lyckliga stunderna blott (i 1944). Andre populære filmer hvor hun medvirket i denne perioden, er Ombyte av tåg, Hennes lilla majestät og Fallet Ingegerd Bremssen. Hun beholdt posisjonen sin i svensk film langt ut på 1950-tallet, men hun vendte også hjem til norsk film i Den hemmelighetsfulle leiligheten (1948), og i Danmark medvirket hun i filmen Brevet fra afdøde (1946).

Parallelt med dette fortsatte hun teaterkarrieren, i Sverige blant annet med Kameliadamen, Agnes i Hustruskolen og Arsinoë i Misantropen. Hun spilte Blanche i En sporvogn til begjær på Trøndelag Teater, og hun viste naturlig sans for Noel Cowards vidd i Private Lives (Jag älskar dig, markatta) i Sverige og Blithe Spirit (Min kone spøger) på Det Ny Teater i København.

I 1960-årene trakk hun seg gradvis tilbake, men spilte i Ekteskapskarusellen på Edderkoppen i 1960, Iguananatten på Blancheteatern i Stockholm i 1962 og en nyoppsetting av Private Lives på Svenska Riksteatern i 1967. De siste årene av sitt liv var hun bosatt i Spania.

Under okkupasjonen var Wigert ofte i Norge. Hun kom tidlig i kontakt med norske motstandsfolk, og i 1942 ble hun rekruttert som agent for den svenske etterretningstjenesten. Oppdraget gikk ut på å søke kontakt med ledene representanter for den tyske okkupasjonsmakten og å tilby fortrolig informasjon i bytte mot løslatelse av hennes far, som var fange på Grini.

Wigert ble snart også tilknyttet amerikanske etterretningstjenesten. Wigert klarte å etablere et forhold til Reichskommissar Josef Terboven, og hun bidro til avsløre to ledende tyske spioner i Sverige. Disse to var obersturmbannführer August Finke, som arbeidet for utenlandsetterretningen ved den tyske legasjonen, samt baron Bernd von Gossler, som var sjef for det tyske turistkontoret i Stockholm. Den tyske sikkerhetstjenesten fattet etter hvert mistanke til Wigert og forsøkte å sverte henne ved lekkasjer til svenske aviser.

I den norske spillefilmen «Spionen» fra 2019, med Ingrid Bolsø Berdal i den bærende rollen som Sonja Wigert, formidles ikke bare denne meste spennende og dramatiske delen av Wigerts liv som filmstjerne og etterretningsagent, men den tematiserer også de sosiale belastninger som denne tilværelsen førte med seg.

• norsk teaterhistorie

• Kvalvik, Bent: Sonja Wigert Von Holstein-Rathlou i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.
• Theien, Iselin (2010): Sonja Wigert. Et dobbeltliv. Cappelen Damm. Oslo.