The Pogues ble kjent for sine konserter, som ofte kunne være kaotiske og preget av alkoholbruk. Gruppa ble etter det kritikerroste debutalbumet Red Roses For Me (1984) utvidet med Philip Chevron (1957—2013; gitar, mandolin, vokal). Etter storselgeren Rum Sodomy & The Lash (1985) sluttet O'Riordan. Nye medlemmer ble bassisten Darryl Hunt (født 1950) og veteranen Terry Woods (født 1947; eks Steeleye Span), som blant annet trakterer banjo, mandolin, bouzouki, dulcimer, trekkspill og gitar. Dulcimer er et strengeinstrument som ligner på siter.
If I Should Fall From Grace With God (1988) ble en ny stor suksess, mens Peace And Love (1989) og Hell's Ditch (1990) fikk dårligere mottakelse. MacGowans alkoholproblemer bidro til at han fikk sparken i 1991, hvorpå han dannet Shane MacGowan and the Popes. Joe Strummer (tidligere The Clash) var The Pogues' vokalist til han ble avløst av Spider Stacy i 1992. Etter Waiting For Herb (1993) sluttet også Fearnley og Woods, og Pogue Mahone (1995) ble The Pogues' siste album.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.