Bak skapet står øksen kom ikke ut før høsten 1945, grunnet forfatterboikotten av naziststyrte forlag, men det var kanskje heldig. Etter flommen av heroiserende krigslitteratur som kom fra sommeren 1945, fikk hun kritikerros både for sin antiheroisme, sin dristighet i skildringen av tyskerjentene og sin beherskelse av novellesjangeren.
Stigmatiseringen av kvinnene som hadde forhold til tyske menn rammet som kjent også deres barn. Høsten 1945 var Nedreaas en av dem som tok til orde offentlig (en annen var Tarjei Vesaas) mot en statlig kommisjon som foreslo å «løse problemet» med tyskerjentenes barn med å sende dem ut av landet. Hun skrev i kommunistavisen Arbeidet i Bergen og spurte ironisk, men med stort sinne, hva som hadde skjedd: Hadde norske myndigheter brukt krigen til å lære av nazistene at uønskede mennesker kunne deporteres og dermed forsvinne?
De første etterkrigsårene på Stord var hun både politisk aktivist, studieleder i marxisme og anmelder og skribent i en kommunistisk avis, Sunnhordland Arbeiderblad, som hun var med på å starte. Hun fikk likevel tid til å dra både til Bergen og Oslo, ivrig etter å delta i forfattermiljøet.
Gjennom det politiske arbeidet fikk hun også en annen inngangsbillett til hovedstadsmiljøet. Hun traff den tidligere motdagisten, nå kommunisten, Aksel Bull Njå, på et møte i Leirvik på Stord, og i 1947 giftet de seg og bosatte seg på Nesodden i Oslo.
Nedreaas var kommunist og fortsatte å være det etter at den kalde krigen hadde satt inn, selv om hun og mannen ble ekskludert av kommunistpartiet sammen med noen av lederne i partiet i forbindelse med den såkalte Furubotn-saken i 1949. Kretsen av ekskluderte ble hennes viktigste fellesskap ved siden av forfattermiljøet, som hun alltid dyrket.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.