brudekrone

Det finnes en rekke varianter av brudehodeplagg brukt i Norge. Dette er eksempler på noen av begrepene som brukes for å beskrive brudehodeplagg og brudekrone:

• Brudekrone brukes både om bruderull, åpen krone av metall, og valk trukket med rødt ulltøy og prydet med perler.
• En valk er et underlag i stoff fylt med halm, stoff, hår eller annet, som danner et underlag for brudehodeplagget.
• Lad og laderull brukes om et avstivet underlag der en kan feste sølvet.
• Brurrull eller brurerull er navnet på brudehodeplagget flere steder, som i Vang, Slidre og Hemsedal.
• Brudekrans er et rektangulært stykke stoff pyntet med kunstige blomster og bånd. Det brukes sammen med brudekrona.
• Trønderkronene ble laget på en enklere måte. De er hele, men har utklipte eller avsagde partier og har ofte fin gravering. Hengene består gjerne av kuler eller drevne firkantformer.

Brudekrona består gjerne av flere typer materialer. Veldig ofte finner en ulltøy, gjerne i form av rødt klede, men også andre farger er brukt, for eksempel i form av en brudekrans som er en krans av tøyblomster i flere farger. Av andre tekstiler er silke mye brukt. Ofte er bånd av silke en del av krona. Skinn har også vært brukt.

Sølvet er en viktig del av brudekrona og finnes på de aller fleste kroner. På noen kroner er sølvet forgylt, mens andre kroner er en kombinasjon av sølv og messing. Sølvet kan enten være en del av konstruksjonen eller påsydd i form av løv, filigransarbeid, sølvknipling eller spenner. På en rekke brudekroner der hovedkonstruksjonen er i metall, finner vi ulike typer spir, engler og løvefigurer. Løvefigurene kan ha vært et uttrykk for lojalitet til kongehuset, selv om dette er vanskelig å fastslå sikkert.

Mange steder er brudekrona dekorert med broderier laget med glassperler og stavperler. På Voss finnes det for eksempel brudekroner der perlene danner mønster i form av åttebladroser. Slike vernetegn og symboler på brudesølvet var vanlig og hadde en funksjon ved at de beskyttet bruden mot onde makter og dermed sørget for at hun kom seg trygt frem til kirken. Det var en vanlig oppfatning at kvinner i forbindelse med overgangsriter som bryllup var ekstra sårbare og dermed hadde et særlig behov for vern. Dette er blant annet godt beskrevet i middelalderballaden Villemann og Magnhild, der Magnhild blir tatt av nøkken da hun var på vei til kirken for å gifte seg.

Det finnes også flere eksempler på dekor av brudekroner der filigransarbeid og perler er kombinert. Det er også kjent at det i nyere tid har blitt laget brudekroner i heltre eller tæger.

Det å bære krone uten å være fyrstelig eller adelig er en særpreget tradisjon. I europeisk sammenheng er det uvanlig, og bruk av krone er også vesentlig mer utbredt i Norge enn i andre nordiske land. Dette henger trolig sammen med at bøndene i Norge var selveiende.

Brudekronen ble tatt i bruk blant bønder og vanlige folk i Norden i nyere tid som følge av påvirkning fra adel og borgerskap. Selv om brudekronene har sitt opphav i byhåndverket, har brudekroner vært produsert både hos gull- og sølvsmeder i byene og på landsbygda. Brudekronene kunne være krevende å montere på bruden, og det var derfor vanlig å leie inn brudekoner til dette viktige arbeidet.

Ikke alle kunne bære brudekrone. Såkalte besovede bruder måtte nøye seg med ei enkel perlekrone eller ei simpel krone av halm eller kråkesølv. Var du enke og skulle gifte deg på nytt, var det heller ikke tale om å bruke krone.

I middelalderen var kronene eid av kirkene – såkalte kirkekroner. Enkelte klostre eide også kroner. Dette hadde sammenheng med katolisismens Maria-dyrkelse; Jomfru Maria-kulten vokste fram, og Maria blir kronet til himmeldronning. Det er antatt at middelalderens Maria-krone og kongekronen var den direkte bakgrunnen for tradisjonen med brudekroner.

På slutten av 1500-tallet begynte norske gullsmeder i Bergen å lage brudekroner på bestilling, og det økte på gjennom 1600- og 1700-tallet. Visse motiver går igjen i de fleste kroner, som Daniel i løvehulen, hanen (som vokter kyskheten hos bruden) og duen (det gamle møy-symbolet). Stilmessig kan man påvise trekk fra renessanse og rokokko.

De rikt utsmykkede og forseggjorte brudekronene i sølv var svært verdifulle, og det var derfor vanlig å leie denne brudepynten. Ofte ble brudekrona leiet ut sammen med brudekonene, som da kunne påse at monteringen skjedde korrekt. Utleier kunne være presten, og prestefrua sto gjerne for brudepyntingen. Kronene fulgte ofte presten dit han fikk kall. Det var svært lukrativt å leie ut brudekroner – det var ikke uvanlig å måtte betale opp mot hundre riksdaler for å leie ei krone.

Det ser ut til at brudekronene kom i privat eie først etter reformasjonen. Dette er naturlig, for i denne perioden kvittet man seg med elementer fra katolsk tid. Det var også i denne tidsepoken mye av kirkekunsten vår gikk tapt. Dermed er det nærliggende å tro at norske storbønder, som stadig var ute og kjøpte og solgte varer, fikk tak i kroner og annet brudesølv og tok det med hjem til storgården.

De eldste brudekronene vi kjenner her i landet, var satt sammen av flere deler og hengslet sammen. Slike kroner finner vi også på Island og i Tyskland, Sverige og Danmark. Disse kronene har tydelige elementer fra renessansen og middelalderen i seg. Kronene fra den tidligste perioden (rundt 1600) er både mest interessante og best håndverksmessig utført. Gullsmedene i Bergen gikk foran, og disse tidlige kronene ble for det meste laget der.

I dag er en stor del av brudekronene i museenes eie. Brudekrona og øvrig brudepynt ble tidligere oppbevart i en egen tine, ofte sveipet i tre. I Gloppen ble denne kalt Krunebombe. I Norge holdt skikken med brudekroner seg lenger enn ute i Europa, og praksisen med bruk av brudekrone i bryllup i Norge har holdt seg lengst på landsbygda. I andre halvpart av 1800-tallet overtok myrtekransen mer og mer som brudens hodepryd.

• brud
• bryllup
• gullsmed
• draktsølv
• smykker til folkedrakt og bunad

• Hodne, Bjarne | Hodne, Ørnulf | Grambo, Ronald (1985). Der stod seg et bryllup: Ekteskapet i Norge gjennom tidene. Oslo: Cappelen.
• Stewart, Linda (1996). Bryllup i Norge: Om bondebryllup og dagens bryllupsfeiring. Oslo: Teknologisk forlag.
• Grieg, Sigurd (1961). Strandebarmkronene. Artikkel i By og bygd, Norsk Folkemuseums årbok. Oslo: Johan Grundt Tanum.
• Noss, Aagot (1991). Lad og krone. Oslo: Universitetsforlaget.