ghazi

Ghazi er en kriger; en person som særlig i islams tidligere ekspansjon, og i senere forsvar av islamske områder, deltok i seierrike angrep under militære felttog.

Spesielt i Det osmanske riket ble ghazi også brukt som en ærestittel for framstående ledere, eksempelvis omtales Osman 1 som Osman gazi. I moderne tyrkisk brukes ghazi om en (i militær sammenheng) veteran.

Ghazi er et arabisk ord som opprinnelig viste til en person som deltok i en ghazwa, som betyr 'felttog, angrep'. Ghazwa ligger til grunn for ordet rassia (italiensk razzia). Dette er betegnende for hvordan grupper av ghazi opererte: De dannet ikke store militære formasjoner, og var ikke sterke nok til å erobre og kontrollere landområder, men ble brukt til raid, for å plyndre og ødelegge landsbyer, spre frykt og demoralisere befolkningen før andre styrker rykket fram og sikret kontroll. En ghazi var ikke en lønnet soldat; ghaziene levde av hva de klarte å røve til seg, eller presset ut av befolkningen gjennom terror.

Ghazi-krigere er først og fremst knyttet til islams tidligste framvekst og territorielle ekspansjon, og felttog ledet av profeten Muhammed selv. Senere spilte ghazi en tilsvarende rolle da Det osmanske riket ble til gjennom militær erobring av nye landområder.

Ghazwa var både et felttog for erobring, og en hellig krig for å forsvare islam mot ytre fiender. Således ble begrepet brukt da islamske samfunn forsvarte seg mot Russland i Kaukasus på 1800-tall-tallet.

Ghazi og ghazwa eksisterte allerede i før-islamsk tid. Ghazwa som en begrenset form for krigføring, vesentlig med plyndringer, ble gjennomført av beduinfolk. Med framveksten av islam fikk ghazwa en ny betydning som hellig krig, og en ghazi som en forsvarer av islam; en hellig kriger, tilsvarende en mujahid ('en som kjmeper'), særlig brukt i Afghanistan.