glassforming

I løpet av århundrene har ingrediensene i glassmassen blitt forandret for å tilpasses nye produksjonsmåter. De aller fleste som jobber med glassforming, bruker et glass som allerede har vært utviklet, smeltet og avkjølt på fabrikker, da blanding av glassoppskrifter og smelting av råstoffene er en komplisert prosess.

Glassblåseren anvender en glassblåserpipe av stål. Ved glassblåsing samler glassblåseren glass på enden av røret ved å dyppe det i og snurre på det smeltede glasset. Ved å blåse, rotere, svinge på røret, og ved hjelp av verktøy kan glassblåseren kontrollere glassets fasong.

Glasskunstneren bruker glassplater som skjæres til, for så å smeltes lagvis sammen til flate mønster og figurer. Disse kan igjen forsiktig smeltes eller slumpes ned i enkle, keramiske former hvor glasset akkurat når smeltepunkt. Ved smeltepunktet holder glasset fasong, samtidig om det legger seg ned i formene som kan skape produkter som fat, skåler og telysholdere.

Casting er en form for glasstøping. Glasskunstneren lager gjerne først en skulptur i leire eller voks. Ved å legge gips rundt voksskulpturen kan kunstneren dampe ut voksen for å få et negativt rom i gipsen etter skulpturen. Gipsen blir så snudd og fylt med glass tilpasset mengden som kreves for å fylle hulrommet etter voksskulpturen. Gipsformen settes inn i en glassovn som gradvis tas opp til rundt 900°C hvor glasset smelter ned i gipsen og tar form etter de indre veggene. Glasset kjøles kontrollert ned til romtemperatur for å ikke få spenninger i glasset før gipsen fjernes for å få frem den ferdige glasskulpturen.

Lampeteknikk eller lampworking kommer av at de første gassbrennerne som ble brukt til denne teknikken var utviklet fra oljelampen. Glasskunstneren bruker en gassbrenner til å smelte glasstenger og mindre mengder glass. Ut fra størrelsen på gassbrenneren kan man lage alt fra små glassperler til vinglass.

Glasshåndverkeren bruker borosilikatglass som smeltes med presisjon og ved bruk av en spesiell gassbrenner. Teknikken brukes til å skape intrikat laboratorieutstyr og annet i glass som tåler høyere temperatursvingninger enn normalt glass.

Å slipe glass er en helt egen teknikk som krever spesielle maskiner. Glassliperen må være bevisst på hvordan de håndterer glasstøv og vite hvordan de skal slipe glasset for å ikke skape spenninger i glasset.

Flasker, emballasjeglass, lyspærer og billige, masseproduserte glassvarer fremstilles i helautomatiske maskiner. En saks klipper av passe store glassklumper ved utløpet av glasswannen. På sin vandring gjennom maskinen presses og blåses glasset til riktig form før det rekker å bli kaldt, men når det forlater maskinen er det likevel så avkjølt at produktet beholder formen.

Plateglass, det vil si vindusglass og lignende, ble opprinnelig fremstilt ved at man blåste opp glasskuler. Den ble åpnet opp i ene enden og deretter drevet ut til en plan flate. Metoden ga et vindusglass som ble kalt kronglass. Det kjennetegnes av en noe buet form. Neste skritt i utviklingen var sylindermetoden. Store glassylindere ble blåst opp. Etterpå ble de klippet opp og glasset ble flatet ut. Sistnevnte metode ble brukt på Drammens Glassverk til 1928. Moderne plateglass, maskinglass, produseres ved å trekke smeltet glass vinkelrett opp ved hjelp av valser, som først berører glasset når det er stivt. En annen metode går ut på å la det forvalsede, men ennå myke glass flyte ut på et bad av en smeltet metallegering (floatglass). Glasset får på denne måten bedre overflate enn ved trekking, men prosessen forutsetter meget store produksjonsenheter. Speilglass er et plateglass som er slipt og polert for å bli så plant at man ikke får uregelmessige reflekser eller brytning av lysstrålene.

Isolerglass er plateglass i to eller flere lag, med tørr luft eller gassblanding imellom, montert sammen i en lufttett ramme av stål eller lettmetall. Glasset kan være utstyrt med spesialbelegg som ytterligere reduserer solinnstråling, støy eller varmetap, se også energiglass.

I Norge foregår det ikke lenger industriproduksjon av plateglass, flasker eller annen glassemballasje, men Hadeland Glassverk og Magnor Glassverk produserer finere husholdningsglass og glasskunst.

Felles for alle formingsprosesser er at glass vil sprekke, eller bli meget svakt på grunn av indre spenninger, dersom det kjøles for brått. Nedkjøling og fjerning av indre spenninger skjer derfor i en kjølekanal eller avspenningsovn hvor glasset først gjenoppvarmes til ca. 500 °C og så kjøles ned i alt fra i løpet av noen timer til dager på tykkere glass.

• glass
• glasskunst
• drikkeglass

• Hansen, Bjørn Glenn & Per Arne Steffensen (1998). Ordbok for glassbransjen, Norsk kompetanseforlag
• Helseth, Helle (red.) (2001). Glass, Gyldendal yrkesopplæring