isfiske

Isfiske var opprinnelig viktig for matauk rundt hele nordkalotten og arkeologer antar at mennesker har fanget fisk gjennom hull i isen helt siden bronsealderen. Isfiske som rekreasjon vant særlig popularitet på slutten av 1800-tallet samtidig med framveksten av annet sportsfiske. Det var særlig i Sverige, Finland og Russland at moderne isfiske ble utviklet, men også i Norge ble isfiske som rekreasjonsfiske og sportsfiske mer utbredt på denne tiden.

Etter andre verdenskrig vokste det norske friluftslivet raskt. I etterkrigsårene økte velstanden og mulighetene til å ha ferie. Ikke minst ønsket stadig flere å oppleve den frie naturen som et avbrekk fra det hektiske livet i byene. Sportsfiske, og da ikke minst isfiske, ble en viktig del av mange nordmenns fritid og friluftsliv. Isfiske var en billig og lett tilgjengelig fiskeform også om man bodde midt i byen eller høyt til fjells.

Isfiske er særlig populært på Østlandet, i Trøndelag og lengst nord i landet. Dette skyldes først og fremst at dette er områder med kalde og stabile vintre hvor isen ligger tykk nok i flere måneder vinterstid. I høyfjellet og i Troms og Finnmark kan isen ligge i mer enn halve året, fra oktober/november og helt ut i mai. Isfiske er i disse områdene den viktigste formen for sportsfiske. I lavlandet i sør og vest er kuldeperiodene kortere og isforholdene derfor mer ustabile.

Utstyret for isfiske kan være veldig enkelt, men også svært spesialisert. I tillegg til isboret for å lage hull i isen er en isøse nyttig. Isøsen benyttes til å fjerne is og sørpe fra hullet etter at det er boret opp. Mye sørpe i hullet gjør det vanskeligere å fiske og det øker faren for å miste fisk. De fleste foretrekker også å ha noe å sitte på mens man fisker, gjerne en stolsekk eller ei sittekasse hvor man også kan oppbevare utstyret og fangsten. I noen tilfeller kan det være praktisk å ligge på isen for å kunne se ned i hullet, da er et liggeunderlag eller et reinskinn gode løsninger.

I ferskvann foregår isfiske som oftest med ei kort pilkestikke med en myk og kort stangtupp med håndtak og ei integrert snelle. Stadig flere benytter korte fiskesneller med en liten haspelsnelle eller multiplikatorsnelle. Det finnes en lang rekke spesialiserte pilkestikker til eksempelvis mormysjkafiske eller varpestikker til konkurransefiske.

Ved ismeite etter større fisk som gjedde og lake eller ved sjøisfiske på større dyp vil de fleste benytte kortere stenger med mer solide sneller, gjerne av samme typer man ville benytte til båtfiske. Enkelte isfiskere foretrekker også eldre typer isfiskeutsyr som snørevinner eller håndsnøre, men det er kanskje mer av nostalgi enn av hva som er hensiktsmessig.

Den tradisjonelle måten å fiske på isen er med pilk, i ferskvann ofte med små pilker ned til noen få centimeters lengde, mens man på sjøisen etter torsk kan benytte store pilker tilsvarende de man ville benytte fra båt. Pilken er en slank metallkropp med en krok i enden, som en sluk. Selve pilkingen innebærer at pilken løftes eller rykkes opp og ned gjennom vannet for å skape liv og bevegelse som lokker fisken til hugg. Pilking har tradisjonelt vært så vanlig på isfiske at mange omtaler alle former for isfiske som ispilking eller bare pilking, og utstyret kalles som nevnt gjerne pilkestikke. Likevel omfatter pilking på isen mange ulike metoder som ofte ikke innebærer at man aktivt pilker med redskapen.

Til abborfiske på isen brukes ofte en blank og slank pilk med en liten trippelkrok i enden. Trippelkroken er gjerne utstyrt med farget garn eller lim og kalles da lyskrok. I mange tilfeller agnes kroken med maggot. Pilken løftes opp med kjappe og korte drag og senkes ned igjen. Mange kaller denne metoden pimpelfiske fra det svenske «pimpla» og pilken kalles da en pimpel.

Lokkemeite er en metode som også kan foregå med den samme slanke pilken, men hvor lyskroken er byttet ut med en kort fortom ned til en liten krok, da gjerne en enkeltkrok. Kroken kan agnes med maggot, meitemark, veamakk, fjærmygglarver eller andre agn. Lokkemeite regnes som en mer følsom metode som særlig er egnet når fisket er tregere. Til røyefiske benyttes ofte den samme teknikken med fortom og agnet enkeltkrok, men i stedet for den slanke pilken til abborfiske benyttes en bredere røyeblink som gir mer liv og bevegelse i vannet. Mange benytter også røyeblinker med kunstig lys som gir en enda større lokkeeffekt på de nysgjerrige røyene. I tillegg til abbor og røye er lokkemeite eller fiske med røyeblink ofte gode metoder til både ørret, sik, harr, mort og andre karpefisker.

Mormysjka er en svært liten pilk som har sitt opphav i Russland og er særlig godt egnet når fisken er treg og forsiktig, typisk midtvinters. Mormysjkaen er en liten krok som henger horisontalt i vannet hvor det er støpt fast en liten metallkropp rundt øyet på kroken. Bly er det vanligste metallet, men i noen tilfeller benyttes også wolfram ettersom dette er enda tyngre enn bly og dermed gir noe mer vekt når mormysjkaen skal være ekstra liten eller man skal fiske dypere. Mormysjka agnes med maggot eller fjærmygglarver. Ved mormysjkafiske beveges agnet sakte opp og ned i vannet, ofte bare med forsiktige vibrasjoner. Nappene kan være tilsvarende forsiktige og derfor benyttes en ekstra myk tupp på pilkestikka som man kan se selv de aller mest forsiktige nappene, ofte drag på under en centimeter på den følsomme tuppen.

Balansepilk er en pilk som henger horisontalt i vannet og etterligner en liten fisk. Balansepilken har ofte kroker både foran og bak og under, i tillegg har den små styrevinger i halen som gjør at pilken skjærer ut sidelengs når man pilker den. Balansepilk er et agn til særlig litt større rovfisk som stor abbor, ørret og gjedde, men kan også fungere godt i sjøen til sjøørret, torsk med fler. Gummiagn som jigger og shads benyttes også mer og mer som et alternativt agn til balansepilk. Disse henger også horisontalt i vannet og kan være effektive til jaktende rovfisk.

Ismeite er isfiske med kun naturlige agn, uten attraktorer, for eksempel fiskefileter, hel død agnfisk, kokte reker, mark eller lignende. I ferskvann benyttes ismeite særlig til gjedde, lake og ørret, men kan fungere til nesten alle arter, ikke minst karpefisk. Som oftest vil man legge stanga på isen eller i stangstativ med en eller annen form for nappvarsling når fisken biter.

Ismeite er også en mye brukt metode på sjøisfiske og fungerer til omtrent alle fiskearter, fra sjøørret og makrell til torsk, hvitting og skater. Her benyttes rigger og oppsett på samme måte som fiske med naturlige agn fra båt, enten det er med et agn på en enkeltkrok eller det er hekler med flere agnede kroker.

Den mest tradisjonsrike metoden i sjøisfiske er pilking med større metallpilker, på samme måte som pilking fra båt. Målet er da gjerne torsk. Isfiske etter gytevandrende stor torsk har hatt lange tradisjoner blant annet i Oslofjorden, men dette er nå mer eller mindre uaktuelt ettersom torskebestanden er svært svak i Oslofjorden og det derfor både er innført torskefredning i fjorden og totalfredning i deler av fjorden, ikke minst i de indre delene av fjorden hvor isfiske tradisjonelt har stått sterkest.

Pilking på sjøisen kan også foregår med hekler av fluer eller gummimark, både små sildehekler og større hekler til makrell, sei og torsk. Mange steder er det en populær tradisjon å fiske etter sild og makrell fra sjøisen ettersom disse artene ofte kan overvintre i store stimer langt inne i fjordene og dermed er lett tilgjengelig fra isen.

Isfiske er godt egnet for konkurranser og hver vinter arrangeres det en lang rekke isfiskekonkurranser, fra lokale mesterskap, til fylkesmesterskap, cuper og Norgesmesterskap. Det arrangeres også Nordisk mesterskap og Verdensmesterskap. De fleste konkurranser i Norge arrangeres i regi av lokale Jeger- og fiskerforeninger, ofte med støtte fra Norges Jeger og Fiskerforbund (NJFF) sentralt. På et større vann er det plass til mange fiskere og fisket framstår som rettferdig fordi alle deltakerne kan velge hvor de fisker på isen. Abbor er uten tvil den mest populære arten for konkurransefiske, den er normalt svært tallrik og bestandene tåler godt hard beskatning fra en konkurranse. Mort, røye, sik og ørret kan også være vanlige arter i fangstene.

Tidligere ble det arrangert isfiskekonkurranser med store premier, både pengepremier og til og med bil som førstepremie. Gjennom 1980- og 90-tallet avtok interessen for de store konkurransene med overdådige premier og i dag er premieringen mer nøktern. For de fleste konkurransefiskere er det prestisjen og mestringen i å få den største fangsten i konkurranse med andre dyktige fiskere som teller mest. I de fleste konkurranser er det totalvekten som avgjør, men det finnes konkurranser med avvikende regler hvor også antall fisk teller.

Konkurransefiske på sjøis er i liten grad organisert og er stort sett begrenset til lokale arrangementer. En hovedårsak til dette er at sjøisen de fleste steder er langt mer usikker enn tidligere år og det er få steder hvor isen med sikkerhet legger seg tykk nok hver vinter til at man kan planlegge større arrangementer.

• Les mer om klimaendringer

Isfiske kan være forbundet med fare. Isen kan mange steder være lunefull med råker, strømsatte partier med tynnere is eller varmehull som oppstår metangass lekker ut fra bunnen eller varmere vann kommer opp fra dypere partier. Det er ofte særlig forundet med risiko å bevege seg på isen den første tiden etter islegging når isen er tynn, eller på vårisen når isen svekkes. Våris kan være svært tykk, men likevel være svak og ha lav bæreevne.

Ispigger og ikke minst kunnskap om hvordan ispiggene benyttes, bør være obligatorisk for alle isfiskere. Faller man gjennom isen har man da langt bedre sjanser til å dra seg opp på tryggere is. Stadig flere isfiskere benytter flytedress under isfiske, slike dresser hjelper fiskeren med å holde seg flytende dersom man går gjennom isen, i tillegg er de varme og vindtette.

En kanskje større, men ikke like farlig risiko med isfiske er faren for forfrysning på kalde vinterdager. Overvann og sørpe på isen, kombinert med å stå på den kalde isen gjør at føttene er særlig utsatt. Støvlene bør derfor både være varme og vanntette, helst til godt opp på leggene. Er isen bar vil mange også foretrekke å ha brodder på støvlene. Varme vanter eller hansker og varme luer er også nyttig på kalde dager.

• fritidsfiske