Kraken er et gigantisk havuhyre fra norsk folketro. Den blir beskrevet i memorater, sagn og i eldre sakprosa. I noen beretninger blir den beskrevet som en stor fisk, i andre som en diger blekksprut. Lignende vesener har blitt omtalt som gigantiske hvaler eller skilpadder.
Kraken viser seg når den stiger opp til overflaten. Da er det bare ryggen av vesenet som vises, og den kan ligne på en øy. Kraken er kjent for å dra båter og skip ned i havdypet.
Kraken har blitt tillagt ulike navn og varierende beskrivelser. Felles for alle beskrivelsene og historiene er at den karakteriseres som et gigantisk og farlig sjømonster, som sjelden viser seg for folk.
Kraken ble beskrevet i det norske pedagogisk-filosofiske skriftet Kongespeilet fra midten av 1200-tallet. I dette skriftet kalles vesenet havguven (hafgufa). Det står at vesenet ligner mer på et land enn på en fisk, og at munnen var like stor som en fjord. Når kraken dykker ned oppstår det en voldsom malstrøm som kunne trekke skip ned i havet.
Ifølge noen beskrivelser fra 1600- og 1700-tallet kunne kraken lokke til seg fisk. Mange fiskere ble angivelig fristet til å utnytte det gode fisket rundt kraken. Amtmann Hans Hansen Lilienskiold fortalte på slutten av 1600-tallet at fiskere advarte andre mot å fiske for lenge rundt kraken, fordi den brått kunne stige opp.
Boken Norges Naturlige Historie fra 1752–1753, skrevet av presten og naturhistorikeren Erik Pontoppidan, beskriver planter og dyr man finner i Norge. Ett av kapitlene er viet havmonstre og er basert på opplysninger som Pontoppidan fikk fra fiskere. Ifølge fiskerne kunne kraken også kalles kraks, sjøhorv, sjødraug og havstramb. Pontoppidan kaller vesenet kraken eller krabben. Kraken kunne ifølge fiskerne dukke opp på varme sommerdager, og den kunne ligne på skjær eller holmer. Særlig dersom fiskerne merket at det plutselig ble grunnere under dem, kunne dette bety at kraken var i ferd med å heve seg. Når kraken hevet seg, kunne man se mastehøye spisser komme opp av vannet. Spissene spiddet båter og dro dem under vannet. Etter kort tid ville kraken begynne å synke igjen. Dette etterlot seg en farlig malstrøm.
Ifølge Pontoppidan tømmer kraken ut ekskrementer som gjør vannet grumsete og illeluktende og tiltrekker seg sultne fisker. Når det har samlet seg masse fisk rundt kraken, åpner den gapet sitt og sluker all fisken den har lokket til seg.
Fra og med slutten av 1700-tallet ble kraken ofte beskrevet som en kjempeblekksprut.
Tradisjonen om kraken levde nesten uforandret videre inn på 1900-tallet i form av sagn blant kystfolk, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge. Sagnene forteller at kraken sjelden viser seg for folk. Uhyret stiger bare opp fra havet under hundedagene, på midtsommeren eller på klare, stille og varme sommerdager.
De vanligste sagnene forteller om fiskere som var ute på sjøen og plutselig merket at det ble grunnere under dem. Dette var et tegn på at kraken var på vei opp, og de rodde derfor raskt inn til land igjen. Noen sagn forteller at det kunne gå ille dersom man ikke kom seg unna kraken i tide.
Sjøfolk kunne forveksle ryggen til kraken med en øy, noen ganger et helt øyrike med holmer og skjær. I noen beretninger legger sjøfolk til land på kraken. Spissene på krakens rygg minner om avbarkede trær. Mennesker som uvitende la i land på kraken kunne gå seg vill i «skogen». Andre opplevde at kraken våknet og at skogen beveget seg og knuste båten de hadde fortøyd til ett av «trærne».
Monstre som minner om kraken skrives om i flere eldre tekster.
Plinius den eldre skrev om en hundre meter lang fisk, og hvaler som var like store som et lite stykke land. Ifølge ham viste slike skapninger seg særlig rundt sommersolverv.
I det greske verket Physiologus, skrevet i Syria på 300-tallet, beskrives en enorm skilpadde. I likhet med kraken forveksles også dette vesenet med en øy. Uhyret åpner opp gapet sitt og skiller ut en fristende lukt. Lukten lokker til seg store mengder fisk som deretter blir slukt. Beskrivelsen av skilpadden blir gjentatt i middelalderens bestiarier. Vesenet blir beskrevet som et symbol på djevelen som lokker lettlurte mennesker inn i fordervelsen.
I en legende om den irske helgenen Brendan sjøfareren fra rundt 1100, legger munker til land på en kjempefisk eller hval for å feire påske. Når de tenner opp bål våkner vesenet. Brendan og munkene rekker så vidt å komme seg tilbake i båten og overlever.
The Kraken (1830) er et kjent dikt av den engelske poeten Alfred Tennyson. Her beskrives kraken som et mystisk monster som sover i havdypet. Diktet har siden inspirert forfattere og musikere.
I nyere tid opptrer kraken i tegneserier, dataspill, bøker og filmer. Eventyrfilmene Pirates of the Caribbean: Dead Man's Chest (2006) og Pirates of the Caribbean: At World's End (2007) er kjente eksempler. I filmene er kraken en gigantisk blekksprut.
I 2026 kom den norske monsterfilmen Kraken. Filmen er regissert av Pål Øie og ble solgt til flere land. I filmen herjer kraken i en norsk fjord.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.