Lesping er å snakke eller artikulere med tungespissen (for) langt frem, slik at s-lyden blir hvislende.
sigmatisme
Lesping er vanlig hos små barn under språkutviklingen, men kan vedvare hos noen barn og voksne. Da klassifiseres lesping som en fonologisk eller artikulatorisk vanske, ettersom lespingen kan skyldes vansker med å oppfatte lydsystemet i språket eller vansker med å uttale språklyden.
De som lesper har en uttalevanske eller artikulasjonsforstyrrelse der de har vansker med å produsere lyder som formes ved at luft presses gjennom munnen, mellom tungen og tennene (sibilantlyder), primært /s/ og /ʃ/, og i noen tilfeller relaterte lyder som /z/ eller /ʧ/. Lesping resulterer ofte i at disse lydene høres forvrengte ut, er utydelige eller erstattes med andre lyder.
Det kan være flere ulike årsaker til lesping. Lesping hos små barn er ansett som en normal del av taleutviklingen, da de finmotoriske ferdighetene for artikulasjon fortsatt er under utvikling. De fleste vokser dette av seg uten ytterligere tiltak eller intervensjon.
Det kan foreligge strukturelle årsaker til lesping. Anatomiske avvik som feiljusterte tenner (under- eller overbitt, malokklusjon), kort tungebånd (ankyloglossi) eller avvik i ganen kan bidra til lesping.
Lesping kan også være et symptom på mild dysartri eller barndomsapraksi av tale, der motorisk kontroll av taleorganene er påvirket.
Noen barn har vansker med å oppfatte eller organisere lydsystemet i språket, noe som fører til systematiske feil i lydproduksjon, og lespingen kan dermed være et tegn på en forstyrrelse i fonologisk bearbeiding. Nedsatt hørsel og redusert evne til å høre høyfrekvente lyder som /s/ kan føre til feil produksjon. I tillegg kan lesping i sjeldne tilfeller være et tillært talemønster, for eksempel ved eller imitasjon av andre.
De fleste barn med utviklingsmessig lesping oppnår normal taleproduksjon med eller uten intervensjon før 7–8 års alder. Vedvarende lesping utover denne alderen krever ofte logopedisk behandling, men prognosen er god med målrettet terapi.
Hvis lespingen skyldes nevrologiske eller strukturelle årsaker, kan prognosen være mer variabel og avhenge av den underliggende tilstanden.
Ved artikulasjonsforstyrrelser er det nødvendig å foreta en hørselstest for å utelukke hørselstap som årsak. Ved videre utredning vil logopeden lytte til barnets tale i spontantale, benevningsoppgaver og ved gjentagelse av ord/setninger som inneholder språklydene som er utfordrende. Det vil normalt også inngå bruk av standardisert testmateriale for kartlegging av språklyder/fonemer for å vurdere artikulasjonsfeil.
Logopeden vil videre observere artikulasjonsmekanikk: hvordan tungen plasseres, kontroll av luftstrømmen og koordinering av taleorganene. Ved behov vil også tannlege eller kjeveortoped vurdere tannstilling eller tungebåndet.
Det er viktig å skille lesping som en artikulatorisk vanske fra fonologiske forstyrrelser, dysartri eller dyspraksi siden behandlingsmetodene vil variere.
Logopedisk behandling vil vanligvis ha fokus på å lære korrekt tungeplassering og luftstrøm for /s/ og /ʃ/. Øvelser kan inkludere bruk av speil for visuell tilbakemelding, berøring og taktile hint eller modellering. Teknikker som artikulasjonstrening eller fonologisk behandling brukes, avhengig av om lespingen er motorisk eller fonologisk basert.
For barn kan lekebaserte aktiviteter motivere til øving. Logopedisk behandling kan også innebære veiledning til foreldre eller andre som har kontakt med barnet for støtte med spesifikke øvelser for å styrke behandlingen. Tidig intervensjon er ofte mer effektiv, siden taleferdighetene fortsatt er under utvikling, og vanemønster ikke får festet seg.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.