melkemaskin

Melkemaskin for ku har fire spenekopper, for geit to, én for hver spene. Spenekoppen har to rom. Det indre rommet (melkekammeret) dannes av spenegummien, som opptil slutter tett om spenen og nedtil går over i den korte melkeslangen, hvor det er vedholdende vakuum.

En pulsator sørger for et regelmessig vekslende vakuum i spenekoppens ytre rom (pulseringskammeret) mellom spenegummien og en hylse av metall. Når pulsatoren gir forbindelse med vakuumledningen, retter spenegummien seg ut, og melk strømmer fra spenen (melkefasen). I neste fase får pulseringskammeret atmosfærisk trykk, spenegummien klapper sammen om spenen, og melkestrømmen opphører (massasjefasen). På denne måten etterliknes kalvens eller killingens die.

Melkemaskina betjenes av sveiser (røkter) eller budeie, som først vasker jur og spener og gir en innledende massasje som får dyret til å gi ned melk. Spenekoppene settes på og tas av når juret er tomt.

Anlegg der melka transporteres gjennom slange til et spann kalles spannmelkeanlegg. Anlegg der melka transporteres gjennom slanger og rør til en tank kalles rørmelkeanlegg, se gårdstanksystemet.

I økende grad skjer melking med melkerobot, en helautomatisk melkemaskin. Dyret bestemmer selv når det vil melkes, uten at mennesker trenger å være til stede i fjøset.

Den første egentlige melkemaskin, basert på vakuumprinsippet, ble oppfunnet i 1860. Denne satte spenene under et konstant vakuum, noe som var svært uheldig for jurhelsa. I 1895 kom den første melkemaskina med pulserende vakuum, der sugefasen ble etterfulgt av en massasjefase. Videre forbedringer kom med Gilles dobbeltveggede spenekopp i 1903 og pulsatoren i 1909.

Den svenske ingeniøren Gustaf de Lavals melkemaskin fra 1918 ble en stor suksess, og la noe av grunnlaget for Alfa-Lavals verdensomspennende virksomhet. Selv om brukbare melkemaskiner var utviklet tidlig på 1900-tallet, kom maskinmelking ikke i vanlig bruk i norsk jordbruk før på 1950-tallet.

• melk
• storfe
• geit
• gårdstanksystemet
• melkerobot