rettsutvikling

Et generelt trekk i rettsutviklingen er at det opp gjennom årene er blitt langt flere lover, slik at færre og færre samfunnsområder ikke er lovregulert. Rettsutviklingen de senere årene reflekterer blant annet utviklingen i retning av et mer og mer digitalt samfunn, med lover og lovbestemmelser om dette.

Et annet markant trekk i utviklingen er at stadig mer av den norske retten er blitt påvirket av internasjonal rett. Dette har særlig skjedd etter andre verdenskrig, og Norge har siden krigens avslutning sluttet seg til viktige internasjonale traktater og konvensjoner. Gjennom EØS-avtalen har norsk rett også tatt opp i seg mye EU-rett.

En viktig del av rettsutviklingen både internasjonalt og nasjonalt er at rettslig regulering av menneskerettighetene er blitt viktig etter 1945. Flere internasjonale konvensjoner er tiltrådt av Norge og har fått status som norsk rett. Dette gjelder blant annet Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og en rekke andre FN-konvensjoner. Viktig er også Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Grunnloven av 1814 har helt fra begynnelsen av hatt noen bestemmelser om menneskerettigheter, men fordi rettsutviklingen har ført til at slike rettigheter er blitt viktigere og viktigere, ble det vedtatt ytterligere en del slike bestemmelser i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.

Et nytt ledd i rettsutviklingen etter andre verdenskrig er at noen lover eller bestemmelser eksplisitt er gitt forrang framfor andre. Fra gammelt av har det vært et prinsipp at at yngre lov går foran eldre lov, og at spesiell lov går foran generell lov, men i senere tid har det kommet til regler som bestemmer at visse typer lover går foran andre. Disse reglene heter trinnhøydereglene. Et eksempel er menneskerettsloven fra 1999, der fem menneskerettighetskonvensjoner med tilleggsprotokoller ble gjort gjeldende som norsk rett. Det ble også slått fast i loven at dersom det er motstrid mellom annen norsk lovgivning og disse konvensjonene og tilleggsprotokollene, skal konvensjonene og protokollene gå foran.

EØS-avtalen har med tiden ført til at en rekke rettsakter fra EU, som for eksempel direktiver og forordninger, er blitt gjort til norsk rett. EØS-lovens § 2 bestemmer at EØS-rettslige forpliktelser går foran norsk rett ved kollisjon eller motstrid. Etter hvert er det blitt vedtatt en rekke lover som gjennomfører EU-/EØS-rett i Norge, og disse har da trinnhøyde over andre norske lover. Derfor er de EU-/EØS-rettslige lovene både et eksempel på at rettsutviklingen har ført til mer internasjonal rett i Norge, og på at rettsutviklingen har ført til at noen lover har trinnhøyde over andre lover.

Omfanget av denne rettsutviklingen kan finnes på EFTAs nettsider, inkludert alle EU-rettsakter som er blitt implementert av EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein. I perioden 2010–2025 har det dreid seg om 500–1000 rettsakter hvert år til sammen for disse tre landene.

Høyesterett har definert rettsutvikling som en av sine viktigste oppgaver. Dette ble opprinnelig formulert av tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith på 1990-tallet. I 2009 uttalte Smiths etterfølger, Tore Schei, at Høyesterett skulle «arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling». Etter hvert ble følgende tekst tatt inn på Høyesteretts hjemmesider: «Høyesterett bidrar gjennom de konkrete sakene til rettsavklaring og rettsutvikling, innenfor rammene som følger av Grunnlov, lov og Norges folkerettslige forpliktelser.»

Høyesteretts oppgave når det gjelder rettsutvikling er å utvikle ny rett der det ikke finnes rettskilder. Retten kan avsi prejudikater som er bindende for senere avgjørelser, og da også for domstoler på lavere nivåer. I prejudikater kan Høyesterett fravike tidligere forståelse av en tilsvarende problemstilling.

• rettskilder
• Høyesterett
• domstol
• jus
• FN – Forente nasjoner
• prejudikat
• presedens
• rettskultur

• Implementerte rettsakter i EFTA-landene