skogreising

Enkelte av skogfunksjonærene – holzførsterne – i den offentlige skogadministrasjonen (generalforstamtene) som ble forsøkt etablert i Norge på midten av 1700-tallet ble skogreisingspionerer. Også de skogbetjentene som skulle forvalte skogressursene rundt brenselskrevende bergverksforetak, som på Kongsberg og Røros, gjorde forsøk med såing og planting på avskoget mark.

Fra 1860-årene og framover organiserte forstmester Andreas Tandberg Gløersen skogplanteproduksjon og planteaktiviteter på Sør- og Vestlandet. Han samarbeidet med treplantingsselskaper som ville skogkle nærområdene rundt kystbyene, som framsto som vegetasjonsfattige og golde.

I 1890-årene ble det stiftet flere regionale organisasjoner som skulle arbeide for gjenoppbygging av tapte skogressurser. I 1898 fikk disse organisasjonene en landsdekkende overbygning ved stiftelsen av Det norske Skogselskap. Denne organisasjonen mobiliserte til engasjement for «skogsaken», som dreide seg om å gjøre Norge grønnere og rikere, til beste for kommende generasjoner. Det norske Skogselskap og dets underavdelinger på fylkes- og kommunenivå ble bindeledd mellom sentrale myndigheter og de mange enkeltaktørene i skogbruket. Fylkesskogsselskapene organiserte frø- og planteproduksjon, og særlig avdelingen som betjente Bergen og Hordaland engasjerte seg i skogfaglige forskningsoppgaver.

Sentrale myndigheter, først i København, etter 1814 i Kristiania (Oslo) hadde lenge mottatt bekymringsmeldinger fra ulike norske regioner om skogbestand som var i tilbakegang. I 1916 publiserte den profilerte forstmannen Agnar Barth en artikkel med den pessimistiske tittelen Norges skoger med stormskridt mot undergangen. Han mente at anslagene over det produktive skogarealet og den årlige tilveksten i norske skoger hadde vært altfor optimistiske, og at den årlige avvirkningen oversteg tilveksten. Barths kampskift fikk stor oppmerksomhet, og stimulerte til etableringa av Landsskogtakseringen, en institusjon som skulle analysere skogenes tilstand og utvikling i hele Norge. Rapportene fra undersøkelsene begynte å komme omkring 1930.

Fagfolkene i Landbruksdepartementets skogdirektorat konstaterte at Norge hadde «veldige arealer med forvillet skogmark, som neppe vil bli tilfredsstillende forynget innen rimelig tid uten at vi griper inn med en eller annen form for kulturarbeider» – såing, planting og andre tiltak som skulle fremme gjenvekst av god tømmerskog. Derfor la skogdirektoratet fram en «skogkulturplan» som Stortinget sluttet seg til i 1938. Ny skog skulle bidra til velstand i samfunnet, både på mikro- og makroplan. Den skulle sikre levebrødet på små eiendommer i distrikts-Norge, og tømmeret skulle bli råstoff i en industri som gav arbeid og inntekt til mange. Utviklingsmulighetene framsto som spesielt gode i kystdistriktene. I 1939 konstaterte «Utmarkskomitéen» at Norge hadde om lag 8 millioner dekar plantbar mark i kystfylkene fra Vest-Agder til Troms. Andre verdenskrig i perioden 1940–1945 gjorde det vanskelig å komme i gang med arbeidet.

Skogreisingsaktiviteten skjøt fart etter krigen, da det ble lansert ambisiøse planer for Nord-Norge (1951), Vestlandet (1952) og Trøndelag (1954). Det var knyttet spesielt store forventninger til Vestlandet, der lange vegetasjonsperioder og rikelig med nedbør gav utsikter til store produksjonsvolumer på kort tid. Ved inngangen til 1960-årene lanserte myndighetene også planer som skulle stimulere til skogreising i fjellbygdene. Planene ble fulgt opp med kommunale driftsplaner og driftsplaner for enkelteiendommer. Her ble herredsskogmesterne og kommunale skogreisingsledere viktige tilretteleggere.

I perioden mellom 1870 og 1950 skal det ha blitt tilplantet 250 000 dekar med ny skog i Norge. Med skogreisingsplanene fulgte det økonomiske stimuli. På Vestlandet dekket staten halvparten av tilplantingskostnadene, kommunen tok en firedel og mye av den resterende firedelen ble kalkulert som egeninnsats fra grunneierne. I Nord-Norge var de statlige tilskuddene enda rausere, mens mange av fjellbygdene måtte nøye seg med en tredels statstilskudd. Tilskuddene gjorde det uansett attraktivt å utvikle produksjonspotensialet i egen utmark ved å plante skog. I 1950-, 1960- og 1970-årene var aktivitetsnivået i denne sektoren betydelig.

I begge toppårene 1964 og 1965 ble det tilplantet 154 000 dekar som skulle bli framtidig kystskog. Fra midten av 1970-årene sank de årlige plantearealene i kystskogene til under 100 000 dekar årlig.

Det ble plantet mest norsk gran (Picea abies), men helt ytterst langs kysten ble det også satset på nordamerikansk sitkagran (Picea sitchensis) og lutzgran (Picea lutzii) som tålte vinden og den saltmettede lufta bedre. I fjellbygdene var skogplantingsaktivteten stigende inntil den kulminerte på snaut 37 000 dekar i året 1985. Synkende skogreisingsaktivitet skyldtes blant annet at en stadig større del av snaumarka som lå lett tilgjengelig var tilplantet. Det viste seg vanskeligere å motivere grunneierne for å rydde sjølgrodd blandingsskog som bare kunne brukes som ved for deretter å erstatte den med plantninger som skulle bli produksjonsskog. Samtidig ble driften av jord- og skogeiendommene redusert til biinntektskilder for stadig flere. Dette dempet interessen for å investere tid og krefter i skogreisingsarbeid.

Mot slutten av 1900-tallet falmet det statlige engasjementet for skogbruket og skogreisinga i takt med at oljevirksomheten ble en stadig tyngre post i nasjonalregnskapet. Statstilskuddene til skogreising og skogkultur krympet, og i 2003 forsvant de helt. Daværende landbruksminister Lars Sponheim forsvarte beslutningen med at ambisjonene for skogreisinga langt på veg var oppfylt, og tilføyde at han ikke ønsket mer granskog på Vestlandet, noe statsråden regnet med å få miljøbevegelsens støtte for. En av reaksjonene ble at kystfylkene fra Rogaland i sør til Finnmark i nord i 2008 dannet organisasjonen Kystskogbruket, som i flere «kystskogmeldinger» har argumentert for verdien av kystskogene, både som ledd i økonomisk verdiskaping og, med henvisning til trærnes CO₂-bindende effekt, som en positiv faktor i klimaregnskapet.

• skogbruk i Norge
• skog
• utenlandske og fremmede treslag

• Melding om kystskogbruket 2022

• Barth, Agnar J. (1916): «Norges skoger med stormskritt mot undergangen», artikkel i Tidsskrift for Skogbruk nr. 4 1916
• Bækkelund, Bjørn (2020): Den menneskeskapte skogen – Frø, planter og skogkulturarbeid i Norge gjennom 300 år. Norsk skogmuseums særpublikasjon nr. 19