Blekk
Blekk (av norrønt: blek fra angelsaksisk: blæc, «svart blekk», jfr moderne engelsk: black, «svart») er en væske brukt til å skrive og tegne med, funnet på papyrus fra oldtidens Egypt.[1] Trykksverte var i starten blekk av pigmenter rørt ut i linfrøolje.[2]
Blekkets historie
[rediger | rediger kilde]Karbonblekk (kullblekk)
[rediger | rediger kilde]Egypternes blekk, kjent tilbake fra 2500 f.Kr., bestod av sot utrørt i vann og harpiks. Ulempen var at det lett klumpet seg under bruken, og hadde kort holdbarhet.[3] Oldtidens blekk ble tilsatt fargestoffer fra mineraler, planter og dyr, utrørt i vann, vin eller eddik som bindemiddel.
Den tidligste kinesiske oppskriften er å finne i Ch’i-min Yaoshu (齊民要術) - med omtale av jordbruksvarer som vin, matolje, lim, fiber, soyasaus, farger, blekk og tilberedningsmåter som sylting - et leksikalt verk fra 500-tallet e.Kr.[4] Fast blekk ble brukt i Kina så langt tilbake som på 200-tallet f.Kr.[5]
Kullblekket ble laget av lampesot og gummi arabicum («Arabias tårer») spedd ut i et løsemiddel som vann. Karbonet ga væsken farge. Gummien holdt det flytende og virket som bindemiddel på skriveunderlaget. Grekerne kalte karbonblekk for atéramnon, romerne atramentum, «svart». Som konserveringsmiddel ble det tilsatt moskusolje eller kamfer.
Jerngallus
[rediger | rediger kilde]Rundt 1100 e.Kr. ble det oppdaget at blekk kunne fremstilles ved å løse jernsulfat i ekstrakt av eikegalleple. Reaksjonen mellom jernsalt og garvestoffer fører til utfelling av svarte, mikroskopiske partikler. Grekerne kalte det énkauston etter verbet enkaiein, «å brenne inn». Romerne betegnet jerngallusblekket incaustum. Ordet lever videre i det gammelfranske ordet enque, engelsk ink.
Jerngallusblekk var standard i skrive- og tegneblekk i Europa fra 1100-tallet og til innpå 1900-tallet. Men blekktypene som tjente embetsmenn og skrivere så godt, fikk de nye stålpennene til å ruste bort pga en kjemisk reaksjon, utløst av blandingen av galleple og jernsalter. I 1843 anbefalte en annonse i Polytechnic Review en ny type blekk, solgt som væske eller pulver, og «ikke fremkaller rust på metallpenner, som annet blekk gjør». I 1856 ble anilinfargene oppdaget, og dermed var det mulig å fremstille blekk som ikke etset metall eller ble skjemt ved oppbevaring.[6]
En offisiell spesifikasjon for bruk av jerngallusblekk på offentlige dokumenter var i bruk i USA på 1940-tallet og i Tyskland helt frem til 1974.
Moderne blekk
[rediger | rediger kilde]Blekk som i dag selges på flaske, er ment for fyllepenn. Men helt til 1940-årene ble eldre typer blekk brukt på skolen. Siden 1860 fremstilles blekk hovedsakelig av syntetiske fargestoffer løst i vann. Jernsalter eller andre metaller bidrar til å gjøre skriften mer holdbar.
Kulepennblekk (tørrblekk) bestod opprinnelig av forbindelser mellom fargestoffer (basiske anilinfarger) og fettsyrer, men denne blekktypen hadde lang tørketid og dårlig lysfasthet. Senere er kulepennblekket videreutviklet til pastaer av lysfaste, organiske fargestoffer løst i blant annet glykoler og aromatiske alkoholer; til sammen opptil ti komponenter.[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Helseth, Lars Egil: «blekk» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. april 2026 fra
- ↑ Donald Jackson: Skrivekunstens historie, forlaget Tiden, 1982, ISBN 82-10-02203-2 (s. 104)
- ↑ Donald Jackson: Skrivekunstens historie (s. 136)
- ↑ «Qimin Yaoshu», chinaknowledge.de
- ↑ https://www.penn.museum/sites/expedition/chinese-ink/ John Winter: Chinese ink; penn.museum]
- ↑ Donald Jackson: Skrivekunstens historie (s. 136-37)
- ↑ Helseth, Lars Egil: «blekk» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. april 2026 fra
