Anne Enger

Fra 1980 til 1985 var Enger gruppesekretær i Senterpartiet, og fra 1985 til 2001 var hun innvalgt på Stortinget fra Akershus, selv om hun hele sitt politiske liv var bosatt i Oslo. Hun hadde sentrale tillitsverv i Senterpartiet – som leder av Oslo-partiet, gruppesekretær, nestleder (1983–1991) og stortingsrepresentant – uten å bli oppfattet som tung rikspolitiker. Heller ikke da hun i 1989 ble valgt til parlamentarisk leder, ble hun særlig synlig.

I 1991 ble Enger valgt til leder av Senterpartiet, til dels under motstand fra partiets venstrefløy. Hun ble fortsatt betraktet som den tidligere leder Johan J. Jakobsens forlengede arm.

Høsten 1989 gikk Senterpartiet inn i regjering med Høyre og Kristelig Folkeparti, under statsminister Jan P. Syse. Enger tok over som parlamentarisk leder og styrte oppløsningen av regjeringen i november 1990. Bakgrunnen for at regjeringen ble oppløst var forholdet til EØS-avtalen og motstand mot det som ble kalt tilpasning til norsk EU-medlemskap. Da bruddet mellom de tre regjeringspartiene kom, pekte Enger på Arbeiderpartiet som regjeringsalternativ. Dermed var Senterpartiets brudd med den borgerlige blokken et faktum. Med EU-kampen ble det nye politiske mønsteret tydeligere.

Under Engers ledelse gjorde Senterpartiet et historisk godt valg i 1993. Med 32 mandater ble det Stortingets nest største parti. Dette ble utgangspunktet for et samarbeid mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, det såkalte sentrumssamarbeidet. Frem mot valget i 1997 var det særlig Enger som drev dette frem som regjeringsalternativ. Etter en del strid og debatt overlot hun statsministerkandidaturet til Kjell Magne Bondevik. Da regjeringen Thorbjørn Jagland gikk av etter valget, var veien åpen for sentrumsregjeringen med Bondevik som statsminister. Men regjeringsdannelsen var i første rekke Anne Engers politiske verk. Selv valgte hun Kulturdepartementet. Dessuten ble hun visestatsminister. Høsten 1998 ble Bondevik sykmeldt for en lengre periode, og Enger overtok.

Frem mot folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap høsten 1994 stod Anne Enger frem som nei-sidens ledende politiker uten annen formell plattform enn ledervervet i Senterpartiet. Hun hadde ingen tillitsverv i den organiserte nei-bevegelsen. Det var pressen som gjorde henne til «nei-dronningen». Til å begynne med var det noe nedlatende og lett ironisk over måten hun ble behandlet på. Ja-siden mente det var mye å vinne på å gjøre lederen for «bøndenes parti» til nei-sidens fremste skikkelse. Uten selv å trenge seg frem fylte hun etter hvert rollen med politiske styrke og vilje og ikke minst med personlig integritet. I sin EU-motstand la hun først og fremst vekt på konstitusjonelle og demokratiske argumenter.

Som statsråd var Enger sterk og myndig. I ettertid er det særlig hennes innsats for å få vedtatt bygging av ny opera som vil bli husket. Våren 1999 hadde hun også ansvar for Olje- og energidepartementet. I løpet av den korte perioden som oljeminister grep hun direkte inn i Statoil ved å avsette styret etter store og ukontrollerte overskridelser i utbyggingen av Åsgard-feltet. Mange vil likevel mene at utnevnelsen av Gunnar Stålsett til ny biskop i Oslo ble Lahnsteins og Senterpartiets viktigste handling som medlemmer av regjeringen Bondevik. Samtlige statsråder fra Kristelig Folkeparti stemte for en annen kandidat.

Våren 1999 overlot Anne Enger ledelsen av partiet til Odd Roger Enoksen. I god tid før valget i 2001 gav hun beskjed om at hun ønsket å trekke seg fra politikken.

Hennes store prosjekt – sentrumsalternativet – overlevde ikke stortingsvalget i 2001, selv om regjeringsdannelsen i 1997 ble et viktig bidrag til en nødvendig omstrukturering av det politiske landskapet i Norge.