Per Fokstad

Fokstad vokste opp som eldst av seks søsken i bygda Bonakas (Bonjákas) i Tana, Finnmark. Familien bodde på et småbruk som lå like ved Tanaelva. Småbruket ble brent ned av den tyske okkupasjonsmakten i 1944. Fokstad vokste opp i et sterkt læstadiansk miljø og i et strengt religiøst hjem. Faren hans, Nils Pavelsen, satt i mange år i kommunestyret og var i en periode varaordfører i Tana. Han hadde tidlig markert seg som motstander av fornorskingspolitikken i språkdebatten og tok del i den samepolitiske mobiliseringen i Finnmark omkring 1920.

Fokstad ble tatt opp som student ved lærerseminaret i Tromsø (Romsa) i 1909. Etter tre år på lærerskolen fikk han stilling ved Norskholmen skole i Tana, nær hjembygda Bonakas. Dette skapte debatt, blant annet fordi skoledirektøren mente Fokstad ikke ville legge ned tilstrekkelig innsats i fornorskingsarbeidet.

Fokstads beskrivelser av barne- og skoleårene handler om kjærligheten, omsorgen og nærheten til gudsordet (budskapet i Bibelen) i hjemmet, og om skolen der lærerne snakket et språk han ikke forsto, der all læring var mekanisk og førte til at følelseslivet ikke fikk utvikle seg. Dette skapte ikke bare en fremmedgjøring fra egen identitet, hjemmet og samisk språk og kultur, men også fra det norskspråklige samfunnet. Fokstad mente at dersom samene skulle få utvikle seg og sine naturlige evner, var morsmålsundervisning nødvendig.

I begynnelsen av 1900‑tallet var det en gryende oppvåkning og bevisstgjøring omkring samisk språk, kultur og rettigheter. I kjølvannet av denne oppvåkningen kom det ut samisk litteratur, og flere innen samiske miljøer engasjerte seg etter hvert i samepolitiske spørsmål. På begynnelsen av 1900‑tallet startet den sørsamiske pioneren Elsa Laula Renberg (1877–1931) sitt arbeid for samiske rettigheter. Hennes initiativ førte til det første samiske landsmøtet i februar 1917, som inspirerte samepolitiske initiativer og en ny giv i organisasjonsarbeidet i andre deler av Sápmi. I Finnmark kom dette til uttrykk ved at flere samiske lag ble etablert, og at det ble arrangert større møter som samlet samer fra hele fylket.

I samme periode utviklet samebevegelsen en tydelig visjon for hvordan utdanning kunne få en sentral plass i samenes framtid. I møte med stadig mer omfattende fornorsking av samene begynte samiske lærere og intellektuelle å formulere alternative modeller for undervisning. En av de mest sentrale skikkelsene i dette arbeidet var Per Fokstad. Han videreførte arven etter pionerene Isak Saba og Anders Larsen i det samepolitiske arbeidet.

Det var få som utfordret fornorskingspolitikken etter at Isak Saba gikk ut av rikspolitikken i 1912, men i 1917 ble temaet løftet på nytt i boka Fornorskingen i Finmarken, en samling artikler redigert av Johannes Hidle og Jens Otterbech, henholdsvis sekretær og leder i Det norsklutherske Finnemisjonsforbund i Stavanger. I denne boka bidro Fokstad med et kapittel med tittelen «Hvordan fornorskingen i barneskolen grep ind i mit liv».

Fornorskingen i Finmarken fikk i samtida stor oppmerksomhet, og utgivelsen var starten på en lengre debatt i Morgenbladet, Norske Intelligenssedler og Norsk Kirkeblad fra oktober 1917 til mai 1918. Debatten skapte uro i Finnmark fordi sentrale personer innen kirken og skolen oppfattet innleggene som en trussel mot fornorskingspolitikken og hevdet at «det nu så lovende påbegynte arbeid» måtte få fred og arbeidsro til å fortsette.

Som ingen andre representerte Per Fokstad kontinuiteten i den samepolitiske opposisjonen fra 1917 og fram til den offisielle norske politikken overfor samene gradvis ble lagt om etter 1945. Gjennom sitt bidrag i Fornorskingen i Finmarken trådte han fram i offentligheten og utviklet videre den argumentasjonen som senere ble sentral i kampen for samisk språk og kultur.

Fokstad argumenterte for at samene hadde rett til å utvikle sitt eget språk, sin egen kultur og sitt eget samfunnsliv innenfor rammene av den norske staten. Tankene hans ble særlig kjent gjennom planen for en samisk folkehøgskole (1921) og planen for et samisk skolesystem fra folkeskole til gymnas og lærerskole (1924). I skolekommisjonen fikk han ikke gjennomslag for forslagene sine, men flere sentrale arbeiderpartipolitikere støttet ham. Ideene hans om kulturell pluralisme, i form av likestilling mellom samisk og norsk i Finnmark, fikk likevel bare begrenset gjennomslag. Selv om Fokstad i hovedsak rettet oppmerksomheten mot samene i Finnmark, fikk ideene hans også betydning i det sørsamiske området, særlig gjennom artikler i bladet Waren Sardne utgitt av Daniel Mortenson.

På 1930‑tallet var han ordfører og varaordfører i Tana for Arbeiderpartiet. Tidlig i tiåret så han mørkt på framtiden for samene som eget folk og fryktet at kampen for språk og kultur var tapt, særlig fordi hans teori om sammenhengen mellom folkesjel, kultur og nasjon ikke fikk gjennomslag i samtida. Men dette ble kortvarig. Få år senere arbeidet han for å etablere et eget samisk kulturinstitutt, og fra 1947 og fram til han døde i 1973 var han en sentral aktør i omleggingen av norsk samepolitikk og utviklingen av en ny samepolitisk opposisjon.

• samisk utdanningshistorie
• samenes historie
• samisk

• Fokstad, Unni Schøn (2017): Visjonæren og nasjonsbyggeren: Per Fokstads kamp for samisk språk og kultur. Kárášjohka: ČálliidLágádus.
• Hætta, Odd Mathis (1999): Per Fokstad. Portrett av en visjonær samisk pioner. I Dasgo Eallin Gáibida Min Soahtaái ja Mii Boahtit–Miiboahtit Dállán! – Selve livet kaller oss til kamp og vi kommer – vi kommer straks! Redigert av John T. Solbakk og Aage Solbakk. Kárášjohka: ČálliidLágádus, s. 65–87.
• Svendsen, Stine H. Bang (2024): «Love in the Mother Tongue: Per Fokstad’s Philosophy of Education». Genealogy 8(2): 45. https://doi.org/10.3390/genealogy8020045
• Zakariassen, Ketil (2012): Samiske nasjonale strateger. Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad 1900–1940. Karasjok: ČálliidLágádus.