drap

Statistisk sentralbyrå fører en egen kriminalstatistikk som blant annet omfatter drap etter straffeloven. Denne statistikken baserer seg på antallet drap på anmeldelsestidspunktet. Kripos fører en egen statistikk over forsettlige drap etter straffeloven § 275, basert på løpende innrapporteringer fra politiet. Statistikken fra Kripos blir oppdatert frem til påtaleavgjørelse og eventuell domfellelse.

Antallet forsettlige og overlagte drap har holdt seg stabilt over de senere år på rundt 30 drap i året. Etter Kripos sin statistikk ble det registrert 18 drap med 19 ofre i 2025. Det ble registrert totalt 258 drap i perioden 2016–2025. Dette er en nedgang fra tidligere tiår, der det ble registrert 57 drap i 1991 og dette tiåret lå på rundt 50 drap årlig. Drapskriminaliteten i Norge har vært gjennomgående lavere enn i mange land i den vestlige verden det er naturlig å sammenligne seg med, målt i forhold til folkemengden. Unntaksåret er 2011 der det som følge av terrorangrepene på Utøya og i Oslo ble registrert totalt 112 ofre for drapshandlinger.

De fleste drap skjer i relasjoner der offeret kjenner gjerningspersonen. I 2024 ble en fjerdedel av drapene begått av nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer. Ved samtlige 19 drap i 2024 var det en relasjon mellom gjerningsperson og offer, det vil si bekjent, familiemedlem eller annen nær relasjon. Mange av drapene skjer under påvirkning av alkohol eller andre berusende eller bedøvende stoffer. For 2025 ble to tredeler av drapene utført under slik påvirkning. De fleste gjerningspersoner er menn i aldersgruppen 21–40 år. Fremgangsmåten for drapene fordeler seg i hovedsak mellom henholdsvis bruk av skytevåpen, kniv eller annen spiss gjenstand, kvelning og stump vold (slag).

Er drapet begått med forsett, er straffen i Norge fengsel fra 8 inntil 21 år etter straffeloven § 275. Normalstraffen for et forsettlig drap i Norge ligger i 2015 på 12 års fengsel. Er et drap begått med overlegg, for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller når særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, vil normalstraffen øke til fra 15–16 år opp til lovbudets lengstestraff.

Er drapet forøvd ved uaktsomhet – typisk bildrap –, er straffen fengsel inntil seks år etter straffeloven § 281, men ligger gjerne på noen måneders fengsel hvis det ikke er skjerpende omstendigheter.

Den som medvirker til at en annen berøver seg selv livet, straffes som for medvirkning til drap etter straffeloven § 277. Straff bortfaller her dersom døden ikke inntrer. Straffen kan i dette tilfelle, hvis spesielle omstendigheter gjør seg gjeldende, også nedsettes til under minstestraffen. Det samme gjelder i tilfelle av barmhjertighetsdrap (dødshjelp) etter straffeloven § 278.

Straffen for drap har vekslet gjennom tidene. Etter de gamle norske landskapslover ble den skyldige lyst fredløs dersom han hadde plyndret liket, brukt våpen som var vanærende for den døde (stokk, stein eller lignende) eller begått drapet under andre graverende omstendigheter. Den fredløse fikk sin formue konfiskert og kunne drepes av hvem som helst. I mindre graverende tilfeller førte drapet bare til en relativ fredløshet. Drapsmannen kunne da gjenvinne freden ved å inngå forlik med den dreptes slektninger og betale en bot. Kom ikke forlik i stand, kunne drapet utløse blodhevn og langvarige ættefeider. Dette ble ofte kostbart for samfunnet, og kongemakten forsøkte å begrense blodhevnen. Den ble i prinsippet helt opphevet i 1271 av Magnus Lagabøte. Drapsmannen skulle nå pågripes og saken pådømmes på tinget. I alvorlige tilfeller var straffen døden.

Christian 5.s Norske Lov av 1687 innførte obligatorisk dødsstraff for drap, men straffen kunne av og til bli nedsatt til livsvarig tvangsarbeid ved benådning. Etter kriminalloven av 1842 var dødsstraff obligatorisk for overlagt drap, men straffen ble ikke alltid fullbyrdet. Den siste fullbyrdelse av dødsstraff etter kriminalloven i Norge fant sted i 1876.

• Statistikk