Katakombe er en underjordisk gravplass.
Katakomber forbindes gjerne med tidlig kristendom, spesielt i Roma, men også i andre byer, mest kjent i Napoli, Siracusa og Alexandria. I Roma alene utgjør katakombene til sammen en strekning tilsvarende flere hundre kilometer.
Ordet «katakombe» brukes for eksempel også om de mange og lange underjordiske gangene i Paris, som blant annet rommer gravplasser og krypter.
Ordet er mest sannsynlig etter en latinsk betegnelse som er kjent fra midten av 300-tallet i romersk tid, og som da i hovedsak refererte til St. Sebastians katakomber på Via Appia. Ordet ble siden brukt om alle underjordiske gravplasser. «Katakombe» antas igjen å være utledet av det greske κατὰ κύμβας (kata kymbas), som kan oversettes som «hule», «ved» eller «under stenbruddene». St. Sebastians katakomber lå ved et pozzolan-brudd.
Columbarium i Vigna Codini ved Via Appia, Roma.
Gravpraksiser endret seg gjennom romersk tid, og det fantes en rekke lokale forskjeller, men i sentrale deler av Romerriket var det frem til 100-tallet vanlig med kremasjonsgraver i columbarier, en type underjordiske gravkamre.
Katakombene kan forstås som en forlengelse av praksisen med underjordiske gravgallerier etter at kremasjon opphørte som den vanligste formen for gravlegging. Sarkofager ble tatt i bruk blant medlemmene av middelklassen og de øvre samfunnslagene, men det vanligste var at likene ble svøpt i et klede og lagt inn i horisontale sjakter (cubicula). Denne formen for gravlegging sprang ut av en jødisk tradisjon, hvor likene ble bisatt i nisjer som ble lukket med steinplater. På platene ble de dødes navn hugget, risset eller påmalt. Noen ganger ble det lagt til sitater, korte tekster, symboler og innrissede tegninger (graffiti), som sammen med vegg- og takdekorasjoner i ganger og kamre utgjør noe av det viktigste materiale til kunnskap om den tidligkristne kultur og kunst.
I faglitteraturen brukes noen ganger betegnelsene hypogeum og katakombe om de samme gravplassene, for det er ikke et helt klart skille mellom de to formene for underjordiske gravplasser. Et hypogeum har, i klassisk arkeologisk forstand, imidlertid mer en karakter av å være et slags privat gravkammer, tilhørende en bestemt familie eller slekt. Katakomber er normalt en rekke slike, som er forbundet med hverandre via tunneler og ganger.
Ved å bruke katakomber i stedet for jordfestegraver kunne man unngå problemer med plassmangel, men det forutsatte en undergrunn som var relativt lett å grave i. Romas undergrunn består av bergarten tuff, som gjør det mulig å grave tunneler, og som samtidig er solid nok til å gjøre de underjordiske strukturene bærekraftige. Av den grunn er mange katakomber bevart, ikke minst i Roma, hvor de ble anlagt langs alle hovedferdselsårene til og fra byen. Gravlegging langs ferdselsårer var vanlig i antikken, både av helsemessige årsaker, og som minnesmerker over de døde.
Hovedferdselsårene til og fra Roma er omtrent de samme som i antikken, og katakombene langs dem er i stor grad kjent, selv om ikke alle er like grundig utforsket, eller tilgjengelige for besøkende. Langs Via Appia finnes det hele nitten katakomber, og i området rundt Via Salaria tolv. Det er ti langs Via Aurelia, ni langs Via Latina, seks langs Via Nomentana, fem langs Via Labicana, Via Ostiense og Via Portuense, mens Via Tiburtina og Via Ardeatina har tre hver. Via Flaminia og Via Prenestina har ett katakombeanlegg hver.
Blant de mest kjente romerske katakombene er:
Disse kan normalt besøkes som museer, men publikum må følges av en guide.
St. Calixtus' katakomber har kristne graver fra så tidlig som 200-tallet evt., og noen av de eldste pavegravene finnes der. Disse katakombene ble restaurert på biskop Damasus' initiativ rundt år 370 evt. Utforskningen av dem begynte allerede i 1849. Anlegget utgjør totalt sett den største underjordiske gravplassen i Roma, med mer enn 15 hektar i utstrekning. De underjordiske gangene utgjør mer enn 20 kilometer, anlagt til ulike tider i forskjellige områder, som strekker seg over flere nivåer. I alt 16 paver skal ha blitt gravlagt der, og flere martyrer, blant andre St. Caecilia. Noen loculi fremstår som små, underjordiske kirkerom viet helgener.
Katakombe. Freske som forestiller det kristne kjærlighetsmåltidet, agape. Priscilla-katakomben, Roma.
Katakombene er mest kjent som begravelsesplasser for de eldste romerske kristne menighetene. Kanskje derfor rådet det lenge en forståelse av katakombene som skjulesteder under kristenforfølgelsene. De fleste eksperter har imidlertid gått bort fra dette, for private boliger ble gjerne brukt som hemmelige forsamlingslokaler. Noen slike boliger ble senere viet til kirker.
De eldste kristne katakombene kan forstås som monumenter over de første kristne menighetene i det hedenske Roma, da medlemmene utgjorde en religiøs minoritet. Men det finnes også spor etter andre religiøse minoriteter i katakomber. Det er flere jødiske katakomber i Roma, og de som ligger under Villa Torlonia har godt bevarte freskemalerier.
Omkring 200 evt. begynte kristne å bygge kapeller på overflaten og utnyttet arealet til det ytterste ved å grave smale, ofte i vidt forgrenede gallerier, gjerne i flere etasjer, og enkelte steder utvidet til større rom, hvor det ble holdt minnehøytider.
Enkelte katakombegallerier kan være 18–20 meter høye, fordi behovet for plass til nye graver gjorde det nødvendig å grave i dybden. For at det skulle komme inn lys og luft ble det gravd vertikale sjakter (luminaria), men det var likevel nødvendig for de besøkende å ha med seg oljelamper for å kunne finne frem i de mørke gangene.
Da kristendommen ble lovlig i Romerriket, gikk man mer og mer over til begravelse under fri himmel, men siden flere martyrer var gravlagt i katakombene, ønsket mange å bli stedt til hvile nær disse. De nye gravene brøt inn i de gamle gravstedene, som ble ødelagt. Arkeologiske utgravninger av katakomber kan derfor være relativt kompliserte.
Pilegrimers valfart til enkelte martyrgraver, og den stigende helgendyrkelsen, gjorde det nødvendig å foreta restaurasjoner i katakombene allerede fra og med 300-tallet evt. På den tiden ble det også bygget kirker over noen av de fremste martyrgravene, slik at det er vanlig å finne kirker over og i tilknytning til katakomber.
Da den italienske Campagnaen, som følge av barbarinvasjonene under folkevandringstiden, ble mer og mer usikker, stanset bisettelsene i Romas katakomber på 400-tallet, og på grunn av langobardenes herjinger på 700- og 800-tallet ble relikviene flyttet fra martyrgravene inn til byens kirker.
I middelalderen ble Romas katakomber nesten helt glemt, men «gjenoppdaget» under renessansen. Antonio Bosio skrev verket Roma sotterranea (1632). Nyere tids forskning ble innledet ved Giovanni Battista de Rossi, som skrev det epokegjørende trebindsverket Roma sotterranea cristiana (1864–1877). Blant senere forskere fremheves den tyske presten og arkeologen Joseph Wilpert (1856–1944), som spesielt studerte maleriene i de romerske katakombene.
Freske med orant, figur i bønnestilling, i St. Priscilla-katakombene.
Dessverre har katakomber ofte blitt utsatt for gravplyndringer, men generelt inkluderer ikke kristne graver gaver eller annet utstyr. Fra 1800-tallet av og fremover ble mange utsmykkede sarkofager flyttet til museer, men freskemalerier finnes fremdeles in situ.
Utsmykningen i katakombene vitner om tradisjoner og kultur i de tidligste romerske kristne menighetene. I St. Calixtus' katakomber er det fresker fra 200-tallet evt. som viser både dåp og nattverd. En freske med en orant i St. Priscillas katakomber tolkes av noen eksperter som et uttrykk for at kvinner kunne ha ledende roller i de tidligste kristne menighetene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.