John Clarke

En sterk drivkraft i moderne fysikk er å finne ut hvor grensen går mellom når noe oppfører seg makroskopisk og når noe oppfører seg mikroskopisk. Det er interessant for forskere å finne ut hvor store objekter man kan få til å oppføre seg kvantemekanisk.

I 1984 og 1985 foretok de tre nobelprisvinnerne en rekke eksperimenter med elektriske kretser bygget av superledere. Superledere kan lede strøm uten elektrisk motstand. Disse kretsene er makroskopiske, det vil si at de er synlig for øyet. Med slike makroskopiske kretser kunne prisvinnerne påvise kvantemekanisk tunnelering. Tunnelering er det kvantemekaniske fenomenet at (vanligvis mikroskopiske) partikler kan gå gjennom en ellers uoverstigelig energibarriere ved å tunnelere gjennom barrieren.

Prisvinnerne har også vist at kretsene deres kun absorberer eller sender ut hele porsjoner av energi, noe som er en egenskap som kun kan forklares med kvantemekanikk. Clarke, Devoret og Martinis har altså vist at strømmen i disse elektriske kretsene så og si oppfører seg som én enkelt makroskopisk partikkel.

John Clarke studerte ved University of Cambridge i England, hvor han tok en bachelorgrad i 1965 og fullførte sin doktorgrad i 1968. I den forbindelse utviklet han blant annet et meget sensitivt voltmeter basert på superledende materialer. Senere ble han postdoktor ved University of California i Berkeley, USA. Der jobbet han som adjunkt fra 1969, lektor fra 1971 og professor i perioden 1973–2010.

I 1985 var John M. Martinis Clarkes doktorgradsstudent mens Michel Devoret var postdoktor hos Clarke. I et felles forskningsprosjekt demonstrerte de at en såkalt Josephson-junction utviste kvantemekaniske effekter.

• kvantemekanisk tunnelering
• Nobelprisen i fysikk
• josephsoneffekten