John M. Martinis

En sterk drivkraft i moderne fysikk er å finne ut hvor grensen går mellom når noe oppfører seg makroskopisk og når noe oppfører seg mikroskopisk. Det er interessant for forskere å finne ut hvor store objekter man kan få til å oppføre seg kvantemekanisk.

I 1984 og 1985 foretok de tre nobelprisvinnerne en rekke eksperimenter med elektriske kretser bygget av superledere. Superledere kan lede strøm uten elektrisk motstand. Disse kretsene er makroskopiske, det vil si at de er synlig for øyet. Med slike makroskopiske kretser kunne prisvinnerne påvise kvantemekanisk tunnelering. Tunnelering er det kvantemekaniske fenomenet at (vanligvis mikroskopiske) partikler kan gå gjennom en ellers uoverstigelig energibarriere ved å tunnelere gjennom barrieren.

Prisvinnerne har også vist at kretsene deres kun absorberer eller sender ut hele porsjoner av energi, noe som er en egenskap som kun kan forklares med kvantemekanikk. Clarke, Devoret og Martinis har altså vist at strømmen i disse elektriske kretsene så og si oppfører seg som én enkelt makroskopisk partikkel.

John M. Martinis fullførte sin doktorgrad i 1987 fra University of California, Berkeley. Der undersøkte han hvordan noen makroskopiske variabler kan utvise kvantemekanisk oppførsel.

Siden 2002 har han forsket på såkalte kvantebits basert på josephsoneffekten, med formål å kunne utvikle en kvantedatamaskin. I perioden 2004–2017 jobbet Martinis på University of California, Santa Barbara, og fra 2014 til 2020 jobbet han også for Google. I 2020 var han med på å grunnlegge firmaet Qolab, hvor han fungerer som teknologidirektør.

• kvantemekanisk tunnelering
• Nobelprisen i fysikk