I 1712 flyttet Peter den store hovedstaden og imperiets maktsentrum fra Moskva til den nye byen St. Petersburg (grunnlagt i 1703) ved Finskebukta, som del av et større reformarbeid for å modernisere og styrke Russland. Samtidig kjempet og vant han mot Sverige i den store nordiske krig (1710–1721). Etter seieren tok Peter den store tittelen keiser (imperator), som et symbol på Det russiske keiserdømmets nye stilling som europeisk stormakt. Tittelen ble siden brukt av hans etterkommere.
Peter innførte nye organisasjonsformer for statsstyret og ny kirkeordning som avskaffet patriarkatet. Økonomisk og kulturell utvikling ble forsøkt fremmet ved blant annet verving av utenlandske fagfolk, nytt skolesystem, opprettelse av den første avis, modernisering av alfabetet og opprettelse av vitenskapsakademi og universitet. På 1700-tallet ble ulikhetene større mellom bondestanden og godseieradelen.
Det russiske keiserdømmet kriget, erobret og ekspanderte på 1700- og 1800-tallet. Blant annet beleiret det Berlin under den prøyssiske sjuårskrigen, sikret adgang til Svartehavet, kriget mot Konstantinopel, annekterte Krim og tok deler av Polen, Litauen, Kurland og Finland.
Midten av 1800-tallet ble preget av reformer og frigjøring av bøndene som fikk rett til å kjøpe jord. Jordspørsmålet viste seg imidlertid vanskelig å løse og mange bønder fikk stor gjeld. Det var stadige uroligheter på landsbygda, som ble forsterket av befolkningsøkning.
Det var stor spenning i forholdene til europeiske land som Østerrike-Ungarn på Balkan og tidvis også Tyskland. De russiske tsarene Aleksander 2. og Aleksander 3. holdt likevel fast ved «trekeiserpolitikken». Det var et samarbeid mellom keiserne i Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland etablert 1872, og bekreftet igjen i 1881. Trekeiserpolitikken innebar at hvis en av maktene ble involvert i krig, skulle de to andre forholde seg nøytrale. Den tyske kansler Otto von Bismarcks antirussiske kredittpolitikk og andre faktorer førte likevel til at Russland i 1893 inngikk en allianse med den franske republikken, og Russland fikk store franske lån og investeringer.
Industrialiseringen preget store deler av verden på 1800-tallet, og fra slutten av århundret også det russiske keiserdømmet. Den russiske stat var den viktigste initiativtageren for industrialiseringen, som hadde relativt få ringvirkninger utenfor byene og de nye industriområdene som ble liggende som enklaver. Riket forble i første rekke et jordbruksland, men samfunnsforholdene ble gradvis endret. Tekstilindustri, jernbanebygging, gruvedrift og metallurgi, kullbryting og oljeproduksjon førte til økt antall arbeidere. Antallet fabrikkarbeidere steg, men de tjente og bodde dårlig, ofte i sterkt konsentrerte områder. Mange utviklet en egen klassebevissthet. Den fremvoksende revolusjonære bevegelsen ble først holdt i sjakk av et sterkt politiapparat, men matmangel og misnøye vokste – blant annet som følge av krigen mot Japan i 1904–05. Den første russiske revolusjonen fant sted i 1905, og endte med opprettelsen av Russlands første representative forsamling, Dumaen. Russlands deltagelse i første verdenskrig, som brøt ut i 1914, var svært krevende for landet.
Kommentarer (1)
skrev Marius Pedersen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.