delirium

Det finnes ikke eksakte tall for forekomst av delirium, men erfaring tilsier at det er svært vanlig blant sykehjemsbeboere. De fleste som nærmer seg døden får delirium. Det ses også hyppig blant pasienter som blir akuttinnlagt på sykehus. I akuttmottak antas det at omtrent 20 prosent av pasientene over 70 år har delirium, noen flere på sengepost. På intensivavdelinger og hospiceavdelinger er forekomsten antatt å være 75–80 prosent. Også hos skrøpelige eldre som bor hjemme er delirium nokså vanlig.

Delirium har en utløsende årsak. Dette er som regel en akutt sykdom, skade eller legemiddelbivirkning. Delirium kan også være symptom på abstinens hos en person som etter langvarig misbruk slutter med vanedannende medisiner eller alkohol. Ved alkoholabstinens kalles tilstanden for delirium tremens.

Oftest er den utløsende årsaken akutt sykdom som for eksempel en infeksjon, akutt hjerneslag eller hjerteinfarkt. Alvorlige skader kan også utløse delirium, for eksempel har omtrent halvparten av pasienter med hoftebrudd delirium.

De underliggende (patofysiologiske) årsakene til at man får akutt delirium er ikke kjent, men er antagelig sammensatte. Skader av hjerneceller, forstyrrelser i kommunikasjonen mellom hjernecellene via såkalte nevrotransmittere, betennelsesreaksjoner og nedsatt oksygenforsyning til hjerneceller, for eksempel ved at pasienten har for lite oksygen i blodet eller at det er lokale forstyrrelser i blodsirkulasjonen for eksempel ved et akutt hjerneslag, er blant forklaringer som diskuteres.

Risiko for å få delirium er avhengig av hvor sårbar pasienten er og hva som er utløsende årsak. Selv yngre og tidligere friske pasienter kan få delirium dersom de får en alvorlig skade eller sykdom. Risikoen øker med alder, spesielt hvis pasienten har generelt dårlig helsetilstand, bruker mange medisiner, er skrøpelig eller har kognitiv svikt fra før. Sykdommer i hjernen, som for eksempel gjennomgått hjerneslag, Alzheimers sykdom eller Parkinsons sykdom, øker risikoen for å få delirium, det samme gjør sterkt nedsatt syn eller hørsel. Pasienter som tidligere har hatt delirium, har økt risiko for å få det igjen.

Det er en stor utfordring at mange pasienter som har delirium ikke blir diagnostisert. Pasienter, særlig skrøpelige eldre, som får en akutt endring i kognitiv funksjon, atferd eller bevissthet bør vurderes for akutt delirium. Sykepleiere, leger og ambulansepersonell som jobber med eldre og akuttmedisin har opplæring i å identifisere akutt delirium og kan gjøre en standardisert test for å undersøke pasienten. 4AT er et mye brukt screeningverktøy for delirium.

Hos eldre som akuttinnlegges på sykehus er tilstanden så vanlig at man anbefaler at alle screenes med 4AT ved innkomst. Som regel vil man, i tillegg til klinisk undersøkelse, ha behov for samtale med en som kjenner pasienten fra før for å sjekke om tilstanden representerer en akutt endring og for å kunne få opplysninger om utløsende årsak.

Diagnosen er en klinisk diagnose. Den stilles altså på bakgrunn av observasjoner av pasienten. Det finnes ingen blodprøver eller bildediagnostikk som kan bekrefte diagnosen.

Alle pasienter som har akutt delirium skal så raskt som mulig gjennomgå en medisinsk undersøkelse for å identifisere utløsende årsak. Pasienten må derfor oftest innlegges på sykehus. Hos svært sårbare pasienter, for eksempel på sykehjem, vil det være mest hensiktsmessig å utrede og behandle der pasienten er.

Hovedsymptomene er forstyrrelser i oppmerksomhet og bevissthet slik at pasienten kan fremstå trøtt og usammenhengende. I tillegg har pasienten redusert kognitiv funksjon og er gjerne desorientert for tid, sted og situasjon. Noen ganger er det problemer med tale, slik at pasienten snakker usammenhengende eller ikke finner ord. Det kan også være vanskelig å utføre dagligdagse gjøremål. Oppfatning av omgivelsene er gjerne endret og mange får hallusinasjoner, oftest synshallusinasjoner, og kan se folk eller dyr. Vrangforestillinger er vanlig, gjerne paranoide vrangforestillinger der man føler at de som står rundt er ute etter en ved at man for eksempel blir forgiftet eller sperret inne.

Mange får atferdsendringer og man snakker gjerne om hypoaktivt eller hyperaktivt delirium. Ved hypoaktivt delirium er pasienten passiv og lite tilgjengelig, og det kan være vanskelig å oppnå meningsfylt kontakt. Ved hyperaktivt delirium kan pasienten fremstå mentalt og motorisk urolig, engstelig og noen ganger aggressiv. Mange har en blanding av hypoaktivt og hyperaktivt delirium slik at det veksler mellom tilstandene. Symptomene varierer gjerne over tid. Ofte blir det verre utover ettermiddagen og natten, og mange har problemer med å sove.

Pasienter opplever ofte akutt delirium som veldig skremmende og opprivende, og mange har i etterkant sterke minner om hva de har opplevd mens det sto på.

Hvis sårbare risikopasienter blir syke og innlagt på sykehus uten at de har utviklet delirium enda, har studier vist at god forebygging kan redusere forekomsten av delirium. Dette inkluderer å skape ro etter de samme prinsipper som beskrevet under ikke-medikamentelle behandlingstiltak under. Hvis pasienten likevel får delirium kan de samme miljøtiltakene bidra til å forkorte varigheten og til at symptomene blir mindre alvorlige.

Det forskes på legemidler som kan forebygge delirium hos eldre med høy risiko og som er innlagt på sykehus. Preparatet deksmedetomidin har i noen studier vist å kunne forebygge delirium hos nyopererte pasienter, men dette er fortsatt omdiskutert. På grunn av fare for lavt blodtrykk benyttes medikamentet kun på intensivavdelinger.

Det viktigste tiltaket for behandling av delirium er identifisering og behandling av utløsende årsak. I tillegg er det mange tiltak som kan bidra til å begrense varigheten og alvorlighetsgraden av symptomene.

Tradisjonelt har man oppfattet at for de aller fleste er akutt delirium forbigående. Det vil si at det varer fra noen timer til dager eller en sjelden gang noen få uker i tilknytning til akutt sykdom, men at pasienten kommer seg helt og ikke får varige skader. Man ser likevel at delirium hos pasienter som er lagt inn på sykehus gir økt risiko for komplikasjoner, lengre liggetid på sykehuset og økt sjanse for å trenge heldøgns omsorg i institusjon i etterkant av sykehusoppholdet. En studie på hjemmeboende eldre har vist at akutt delirium gir varige skader i hjernen og kan forverre kognitiv funksjon i etterkant. Man har også sett at pasienter som har akutt delirium har økt dødelighet sammenlignet med pasienter som ikke får delirium. Dette reflekterer til dels at akutt delirium i seg selv er farlig for pasientene, men også at mange av dem som får akutt delirium er alvorlig syke fra før.

• delirium tremens
• infeksjonssykdommer
• psykose

• Tidsskrift for Den norske legeforening: Språkspalten – Delirium eller delir?
• Legevakthåndboken – skåringsverktøy for delirium 4AT
• Helsedirektoratet: Nasjonale faglige råd for delirium