1100-tallsrenessansen

Renessansen på 1100-tallet er et historisk begrep som opprinnelig ble utviklet av Jean-Jacques Ampère på 1800-tallet. Han var den første som skilte mellom tre ulike renessanser:

• den karolingiske renessansen på 700–800-tallet
• renessansen på 1100-tallet
• den italienske renessansen på 1400–1500-tallet

Dette begrepet ble overskygget av Jacob Burckhardts innflytelsesrike verk om den italienske renessansen (ca. 1860), men ble gjenopplivet og popularisert av historikeren Charles Haskins (1870–1937) i hans bok The Renaissance of the Twelfth Century (1927).

Renessansen på 1100-tallet oppstod i en periode med økonomisk oppsving, religiøse reformer og kulturell utveksling. Jordbruksutvidelse, urbanisering og handelsvekst, spesielt gjennom markedene i Champagne i Frankrike, knyttet sammen Nord- og Sør-Europa som la grunnlaget for kulturelle utvekslinger og vekst.

Kirkens utvikling som institusjon og den gregorianske reformen (1050–1150) medførte et kulturelt paradigmeskifte som styrket kirkens rolle og fremmet skriftkultur og bruken av latin blant geistligheten.

Kontakter med den islamske verden og Bysants, spesielt gjennom korstogene og utviklingen av det nord-italienske handelsnettverk (Pisa og Genova) førte til gjenoppdagelsen av antikkens filosofi og vitenskap via arabiske og greske oversettelser.

I løpet av 1100- og 1200-tallet spredte lesing og skriveferdigheter seg stadig videre i samfunnet. Dette var ikke lenger begrenset til geistligheten, men omfattet også mange lekfolk. Selv om det er vanskelig å måle lesekyndigheten nøyaktig, er det klart at de vestlige samfunnene ikke lenger var dominert av muntlighet alene. Dette kan man se gjennom en spredning av litterære verk, både på både latin og folkespråk, og av en eksplosiv vekst i antall dokumenter fra denne perioden.

Den gregorianske reformen førte til opprettelsen av små landsbyskoler for lesing og skriving, mens byene fikk 'store skoler' med undervisning i grammatikk, teologi og regning. Det utviklet seg også 'universitas', som opprinnelig var lærde foreninger for avanserte studier i fag som dialektikk, quadrivium (aritmetikk, geometri, musikk og astronomi), jus, medisin og teologi. Konger og paver støttet disse gruppene med statutter, og dermed oppstod universiteter som Bologna (1088), Paris (1215), Oxford (1214) og Cambridge (1209).

Samtidig som skriftkulturen spredte seg og de lærde studiene utviklet seg, oppstod det et dyptgripende skifte i tenkemåten. Bruken av fornuft fikk stadig større plass innen alle kunnskapsområder.

Tankene om at livet burde leves i henhold til rasjonell refleksjon over verden, vokste frem og styrket interessen for å studere naturen, mennesket og universet. Tenkere som Pierre Abélard, som brukte logikk for å utforske teologiske spørsmål, og Albertus Magnus, som skrev om botanikk, zoologi og kjemiske prosesser, illustrerer nye idealer om dialektikk og naturvitenskap.

Oversettelsen av antikke, arabiske og greske tekster til latin regnes som et av de mest ikoniske trekkene ved renessansen på 1100-tallet, og næret den økende tørsten etter kunnskap. Gjennom Reconquista, korstogene og handelsnettverk ble Vest-Europas kulturelle kontakter med Bysants og den arabiske verden betydelig utvidet. Gjennom oversettelser av arabiske tekster gjenoppdaget Vest-Europa de medisinske verkene til Galen og Hippokrates, noe som revolusjonerte den vestlige medisinen. Denne bevegelsen inkluderte også greske vitenskapelige tekster innen matematikk, geometri, astronomi og astrologi. Via oversettelser fra gresk og arabisk spredte Platons og Aristoteles’ filosofiske skrifter seg, sammen med Ptolemaios astronomiske og Euklids geometriske avhandlinger.

Da den greske filosofiske og vitenskapelige arven ble overført til Vesten gjennom arabiske oversettelser, åpnet dette også dørene for vestlige lærde til å oppdage arabiske tenkere som Al-Zahrawi og Avicenna innen medisin, Ibn al-Haitham innen optikk, og Averroës’ filosofiske verk.

Kunnskapsfornyelsen finner vi også igjen i teknologiske innovasjoner innen kirkebygging. De store gotiske katedralene brukte innovative strukturelle løsninger med spissbuer, korshvelv og strebebuer. Teknikkene gjorde det mulig å bygge høyere konstruksjoner med store vindusåpninger, fylt med fargerike glassmalerier som lot lyset strømme inn i kirkerommet.

Den gotiske kunsten kjennetegnes ofte av realistiske framstillinger av dyr, monstre og mennesker, og fortellende relieffer som for eksempel viser scener fra Bibelens fortellinger.

• middelalderen
• renessansen