Den nikomakiske etikk

Verket består av ti bøker inndelt i en rekke kapitler:

• Bok I: Menneskets høyeste gode
• Bok II: Karakterdyd
• Bok III: Frivillighet – De enkelte dyder
• Bok IV: De enkelte dyder (forts.)
• Bok V: Rettferdighet
• Bok VI: Intellektuell dyd
• Bok VII: Karakterstyrke og karaktersvakhet – Nytelse
• Bok VIII: Vennskap
• Bok IX: Vennskap (forts.)
• Bok X: Nytelse – Lykke – Etikk og politikk. Overgang til verket Politikk

Den nikomakiske etikk innledes av diskusjoner om betydningen til de greske begrepene eudaimonia (fra gresk; 'lykke', 'blomstring') og det nært tilknyttede aretê (fra gresk, 'dyd', '[moralsk] fortreffelighet', 'fullkommenhet'). Et anliggende for Aristoteles er å forklare hvorfor dydene er viktige.

En viktig tematikk er de karaktertrekkene som mennesker trenger for å realisere livet i høyest mulig grad. I følge Aristoteles er eudaimonia det høyeste og endelige godet som alle streber mot. Det er det viktigste målet med livet.

Nytelse, vennskap og forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige er andre temaer. Aristoteles mener at et godt liv har nytelse i seg, men argumenterer samtidig for at det finnes viktigere former for velvære enn sanselig nytelse. De beste formene for nytelse er de som erfares av dydige mennesker med ressurser til å utøve aretê. Verket argumenterer for at det filosofiske livet er overlegent det politiske livet, og utforsker den nære forbindelsen mellom etikk og politikk.

Både etikk og politikk er praktiske vitenskaper for Aristoteles, og han er opptatt av oppførsel og handling både på et individuelt og på et samfunnsmessig plan. I diskusjonen om menneskelig glede i Den nikomakiske etikk presenterer han derfor politisk teori som en forlengelse av etisk teori. Den nikomakiske etikk ble skrevet av Aristoteles som den første delen av et større filosofisk prosjekt om menneskelige affærer, med en klar og helhetlig forbindelse til Politikk. Begge verkene henviser til hverandre.

For Aristoteles var etikk noe som karakteriserer den høyeste tilstanden for menneskelig eksistens, mens politisk teori tar for seg de samfunnsformene som er best egnet til å realisere mennesket. Etikk (fra gresk êthos, 'karakter') inkluderer analysen av karakter(trekk) som helt sentralt. Aristoteles ville analysere begrepet om det gode liv med et søkelys på gode og dårlige karaktertrekk, nemlig dyder og ytterligheter. Det senere begrepet om den gylne middelvei er bygget på Aristoteles' tanke om at en dyd (for eksempel mot) utgjør et balansert mellompunkt mellom to ytterligheter (feighet og dumdristighet).

Mennesker har ifølge Aristoteles fra naturens side gjerne potensialet til å bli dydige, men de må gjennom to nært forbundne prosesser for å realisere det. De må utvikle gode moralske vaner gjennom aktivitet og trening i barndommen og ungdommen, og de må utvikle praktisk visdom (phronêsis). Fullkommen etisk dyd og praktisk visdom avhenger av hverandre, og hele utviklingen avhenger av god sosialisering.

Aristoteles tok endoxa (overleverte meninger, synspunkter) som utgangspunkt for de etiske undersøkelsene. Han vurderer hva forskjellige grupper (de fleste og de vise) har ment om diverse spørsmål knyttet til etikk og det gode liv, basert på antagelsen om at synspunktene deres må inneholde en kjerne av sannhet som forklarer hvorfor de trodde det de gjorde.

Tradisjonelt er det gjerne antatt at verket er en bearbeidet og senere versjon av Den eudemiske etikk. Det kan spesielt ses i diskusjoner om temaer som det sistnevnte verket ikke omtaler. Tre av bøkene i verkene er identiske med hverandre, og tekstene har klare likhetstrekk i omfang, struktur og filosofiske syn.

Originalene til Den nikomakiske etikk gikk tapt for over to tusen år siden, og verket og resten av det aristoteliske korpuset har bare blitt bevart takket være et møysommelig arbeid med å kopiere tekstene for hånd gjentatte ganger over flere århundrer, med uunngåelige feil og parafraser introdusert i verkene.

Aristoteles' tekst er derfor ikke helt stabil på tvers av ulike manuskripter, og det er gode grunner til å anta at deler av tekstene er skrevet i ettertid, blant annet indikert av konvensjonen med kapittelinndeling fra renessansen. Likevel hersker det stor akademisk konsensus om at mange av verkene i dagens aristoteliske korpus er autentiske overleveringer.

Etter Aristoteles' bortgang rundt 322 fvt. ble manuskriptene overtatt av kollegaen Theofrastos, den nye lederen av den peripatetiske skole grunnlagt av Aristoteles. Senere gav han bort de aristoteliske verkene til peripatetikeren Neleus på 200-tallet fvt., som brakte dem med til hjembyen Scepsis i Lilleasia (Tyrkia).

Manuskriptene ble lenge dårlig oppbevart i et underjordisk lagerrom i Scepsis og fikk alvorlige skader av mark og fuktighet. De ble kopiert på 100-tallet fvt. før de senere ble tatt med til Roma av generalen Sulla. Etter hvert ble de redigert av Andronikos av Rodos i en ny utgave, som trolig reflekterte en ny interesse for aristotelisme. Tradisjonelt var den viktigste kommentatoren på Aristoteles i antikken regnet for å være Alexander av Afrodisias på 100- og 200-tallet evt. En viktig diskusjon var spørsmålet om hva som var den korrekte rekkefølgen å studere verkene på i tråd med intensjonen til Aristoteles.

Fra 300-tallet evt. ble aristoteliske verk for det meste lest som en introduksjon til Platon ved miljøene for nyplatonisme i Athen og Alexandra, hvilket preget den arabiske og bysantinske resepsjonen. De eldste bevarte manuskriptene av korpuset ble produsert på 800- og 900-tallet i Konstantinopel.

Innen islamsk filosofi fikk Aristoteles en høy status som filosof. Mesteparten av det aristoteliske korpuset ble oversatt fra gresk til arabisk med spesielt stor pågang i al-Kindi-sirkelen på 800-tallet. Den arabiske filosofen Averroës ble den viktigste kommentatoren og fortolkeren av aristoteliske verk i den islamske gullalderen. Kommentaren hans på Den nikomakiske etikk forsøkte å forsone aristotelisk moralfilosofi med islamsk teologi. Da en rekke verk ble oversatt fra arabisk til latin med Averroës' kommentarer på 1200-tallet, fikk de stor innflytelse på skolastisk tenkning.

Den nikomakiske etikk ble gjenoppdaget i det kristne Vest-Europa i høymiddelalderen (1100-1200-tallet), og verket ble avgjørende for en noenlunde mer sekulær filosofisk debatt om glede og dyd blant de lærde. Boken ble også en autoritativ kilde for teologer, spesielt for den moralske tenkningen om tro og fornuft til Thomas Aquinas. Renessansens gryende interesse for gresk språk og kultur fra slutten av 1300-tallet førte til mange nye latinske oversettelser.

Det var en stor innsats blant bysantinske lærde og skribenter i eksil i Italia for å bevare gresk kultur etter erobringen av Konstantinopel i 1453. Kombinert med en stor interesse for greske manuskripter i Vest-Europa, bidro det til at de fleste bevarte aristoteliske manuskriptene på produsert på 1400-tallet. De ble det generelle utgangspunktet for den første trykte utgaven av arbeidene til Aristoteles på gresk mellom 1495 og 1498 av humanisten Aldus Pius Manutius i Venezia, som i hovedsak tilsvarer dagens moderne aristoteliske korpus.

Senere på 1500-tallet ble en rekke utgaver av korpuset publisert, med nydannelser som inndelingen i kapitler. Dessuten kom det nye korrigeringer basert på redaksjonelle gjetninger og avgjørelser, eller andre manuskripter enn de som ble brukt i tidligere trykte utgaver.

I 1831 ble Bekker-utgaven av Den nikomakiske etikk utgitt av den tyske filologen August Immanuel Bekker, som tok utgangspunkt i et utvalg av middelalderske manuskripter for å trykke en fersk oversettelse av hele det aristoteliske korpuset. Med det overskred man de mange korrigeringsforsøkene fra renessansen og definerte det moderne korpuset slik vi kjenner det i dag. Forholdet mellom manuskriptene og den trykte utgaven ble gjort tydelig med et kritisk tekstuelt apparat som gjorde leseren klar over de ulike manuskriptenes varianter av hver linje.

• Aristoteles
• etikk