Gisle Straume

Straume vokste opp i et varmt, intellektuelt hjem i Telemark, der foreldrene var lærere. I 1937 medvirket han i russerevyen på latinskolen i Skien. Instruktør Nils-Reinhardt Christensen fortalte at han lyste av komisk talent. Selv husket Straume bare at han fikk jernteppe og ble overbevist om at skuespiller skulle han i hvert fall ikke bli!

Han kom til Oslo i 1939, tok bifag i engelsk og geografi ved universitetet, skrev teaterbrev fra hovedstaden til Varden og ble etter hvert likevel elev ved Det Norske Teatret. Som student under andre verdenskrig hadde Straume gjort ferdig hovedfagsoppgaven i norsk, om Arne Garborgs Læraren, men rakk ikke å ta eksamen før universitet stengte i 1943 (se Universitetet i Oslo under andre verdenskrig). Studentarrestasjonene samme år, som han unnslapp, førte til at han tilbrakte de siste krigsårene i hjembygda, som sambandsmann i Milorg. Under frigjøringsdagene våren 1945 var han hallomann i NRK, og det var han som leste nyheten om Adolf Hitlers død.

Etter krigen vendte Straume tilbake til Det Norske Teatret og debuterte i barnestykket Prinsesse Tone. Etter et år som rektor på elevskolen var han heltidsskuespiller fra 1947, med kapellanen i Den store barnedåpen som den første av utallige geistlige roller. Like ofte skulle han komme til å spille en broket samling lærere. Ved Det Norske Teatret hadde over 40 roller på 10 år.

Straume var ansatt ved Det Norske Teatret fra 1945 til 1955, avbrutt av et opphold ved Den Nationale Scene i 1951–1952, og fra 1976. Han arbeidet ved Det Nye Teater i periodene 1955–1956 og 1958–1959 og Nationaltheatret i perioden 1959–1963, i tillegg til kontrakt i Fjernsynsteatret fra 1967 til 1976. I perioden 1956–1958 var han teatersjef ved Rogaland Teater og i perioden 1963–1967 ved Den Nationale Scene.

Straume var like trygg i begge målformer og arbeidet bevisst for nynorsklitteraturen. Likevel var han den typen karakterskuespiller som forbindes med engelsk teater og film, i høyeste grad seg selv og samtidig absolutt troverdig i de rareste roller. Ytterst detaljerte og solid rotfestede rollestudier gjorde ham i stand til å male i den helt store stilen, ofte med eksentrisk humor og stor ekte patos samtidig.

I essayet Skuespilleren og hans kunst sier han at «skuespillerkunsten i virkeligheten er en kontrollert personlighetsspaltning» og at «skuespilleren lever, gråter og ler på scenen, men gråtende og leende iakttar han sin latter og sine tårer. I dette dobbeltspill, i denne balanse består kunsten». Selv siteres han likevel oftest som lektor Tørrdal: «Du store alpakka!»

Gisle Straume ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1983.

• Skuespilleren og hans kunst (essay), 1966

• Det Norske Teatret
• norsk teaterhistorie
• Stompa

• Brantzeg, Nils og Mjøen, Heljar: Norske Skuespillerportretter, 1969
• Braaten, L.T.; Holst, J.E. og Kortner, J.H.: Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
• Eide, Eiliv og Nygaard, Knut: Den Nationale Scene 1931–1976, 1977
• Eskeland, Ivar: Du store alpakka. Soga om Gisle Straume, 1987
• Larsen, Svend Erik Løken: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 8, 2004
• Mæhle, Leif (red.): Det Norske Teatret 75 år 1963–1988, 1988
• Rønneberg, Anton: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 15, 1966
• Rønneberg, Anton: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
• Ørjasæter, Jo: Fjernsynsteatret til glede og forargelse, 1994