Henrik Kalteisen

Henrik Kalteisen kom til Norge på en tid da ulike kirkepolitiske retninger kjempet om hvem som skulle bestemme når ny erkebiskop skulle velges. Nidaros domkapittel var tilhenger av den episkopale retningen, som hadde vært den rådende i Norden i Baselkonsilets tidsperiode (1431–1449). Domkapitlet valgte i 1450 en av sine egne, kanniken Olav Trondsson, til å etterfølge Aslak Bolt som biskop.

Stillingen som erkebiskop var en sentral maktposisjon. Kong Christian 1. ønsket en relativt selvstendig stilling for sine lands kirker og en betydelig innflytelse selv. Han hadde derfor sin egen kandidat til erkebiskop, nemlig Skålholt-biskopen Marcellus. Etter sterkt påtrykk fra kongen oppgav domkapitlet sin egen kandidat, Olav, og valgte i stedet Marcellus. Marcellus var imidlertid regnet som en eventyrer og var tidligere dømt som svindler. Paven ville derfor ikke godkjenne Marcellus som erkebiskop. Kurien i Roma tok nå saken i egne hender, og pave Nikolaus 5. utnevnte Henrik Kalteisen til erkebiskop i Nidaros 28. februar 1452.

Sommeren 1452 reiste Kalteisen nordover med sterke anbefalinger fra paven. I et riksrådsmøte i København, hvor også Marcellus var til stede, bøyde kong Christian 1. av og anerkjente Kalteisen som norsk erkebiskop.

Vinteren 1452/1453 tilbrakte Kalteisen i Bergen, hvor han ubestridt opptrådte som erkebiskop i Nidaros kirkeprovins. Han krevde inn skatt og besvarte en rekke kirkerettslige spørsmål som ble lagt frem for ham. Kalteisen var også beskjeftiget med å ordne de kirkelige forholdene på Island.

Pinsedag 1453 holdt Kalteisen sitt høytidelige inntog i Nidaros domkirke, hvor han ble innsatt i embetet sitt. Han var ikke særlig fornøyd med Erkebispegården, da den etter tre års ledighet «så ut mest som i et fjøs». I Trondheim ble den nye erkebiskopen imidlertid bare noen få måneder. I mellomtiden hadde nemlig Marcellus vunnet ny tillit hos Christian 1., som stevnet Kalteisen til Bergen.

I Bergen kom det til en kraftig konfrontasjon mellom Kalteisen og Marcellus. Kalteisen hevdet med styrke pavedømmets universelle autoritet, mens Marcellus baserte seg på Baselkonsilets dekreter og den norske kirkes privilegier. Begge parter sendte sine fremstillinger av saken til kurien. Kongen sørget for at de tilstedeværende riksrådene utstedte et brev til paven. Disse riksrådene var lojale mot kongen, og i brevet ble det smurt tykt på for å skildre de store problemene som hadde oppstått etter at Kalteisen var blitt erkebiskop. Ikke bare hadde han fått hele folket mot seg, han kjente ikke til norske skikker, han tålte ikke klimaet og så videre. Det er ikke sikkert at dette brevet ble sendt, men et bevart utkast viser hvordan man tenkte å fremstille saken.

Kalteisen nektet å resignere sitt embete i kongens hender og dro litt senere til Roma. I den forbindelse avgav han en erklæring om at han frivillig resignerte sitt embete, da han ikke kunne være til gagn for folket på grunn av manglende språkkunnskaper, dårlig helse og uvante livsvilkår.

Vinteren 1453/1454 oppholdt Kalteisen seg i Marstrand. I juni 1454 gav han en redegjørelse for det danske riksrådet i København om sin befatning med erkesetet i Nidaros. Konklusjonen ble at Kalteisen skulle fortsette sin reise til Roma og legge fram kongens sak for paven. Kalteisen ble øyensynlig hardt presset; ikke bare skulle han si fra seg embetet sitt, han skulle også prøve å få gjennomslag for kongens oppfatning og målbære kongens ønske om at Kalteisen skulle returnere som pavelig legat i Norden. Kalteisen skulle til og med prøve å få oppreisning for Marcellus. Dette budskapet ble fremført for paven på nyåret 1455, men paven ville ikke godkjenne Kalteisens resignasjon. Samme år ble han sendt som pavelig legat til Tyskland for å preke korstog mot tyrkerne.

Først i 1458 fant kurien at den måtte bøye av og godkjenne at Olav Trondsson ble erkebiskop. I juni samme år mottok paven Kalteisens resignasjon fra Nidaros erkebispesete, og paven utnevnte ham til titulær biskop av Cæsarea.

• Erkebiskop Henrik Kalteisens Kopibog (utgitt av Alexander Bugge), 1899
• ’Von der minnenden Seele’. Drei Predigten Heinrich Kalteisens O.P. (utgitt av Bernhard D. Haage), Göppingen 1983
• Drei Basler Predigten Heinrich Kalteisens O.P. (utgitt av Helga Haage-Naber), Göppingen 2000

Arkivalia i tilknytning til Henrik Kalteisen finnes i blant annet Staatsarchiv Koblenz. Der er 8 bind som stammer fra Dominikanerklosteret samme sted. Abt. 701/Nr. 176, 182, 183, 216, 220, 230, 232, 245

I Universitätsbibliothek Bonn finnes følgende materiale arkivert:

• Cod. S 326: Heinrich Kalteisen OP, Responsio danda ambasciatoribus regis Franciae (fol. 115r-121v).
• Consilium super auctoritate papae et concilii generalis (fol. 200-242v). Cod. S 327: Heinrich Kalteisen OP, Opera.
• Johannes de Turrecremata, Contra novum concilium in Francia.
• Nicolaus de Cusa, De concordantia catholica, lib. II.
• uten anmerkning (fol. 1–322v)

I Hessischen Landes- und Hochschulbibliothek, Darmstadt, finnes materiale arkivert som Cod. 1418.