Jacob Albert Lindboe

Jacob Albert Lindboe vokste opp i Christiania (Oslo), tok examen artium i 1864 og ble jurist i 1867. Året etter flyttet han til Trondheim, og i 1869 åpnet han praksis som overrettssakfører. Lindboe ble utnevnt til sorenskriver på Nordmøre i 1891 og var lagmann i Eidsiva- og Frostating fra 1892.

Allerede i studietiden ble Jacob Albert Lindboe tilhenger av stortingsopposisjonens politikk og en ivrig beundrer av Johan Sverdrup. Trondheim by ble regnet som en bastion for konservatismen, men det vakte likevel oppsikt da Lindboe, som hørte hjemme i byens høyere sosiale lag og var inngiftet i en av byens ledende familier, sluttet opp om opposisjonspolitikken.

I 1883 var Lindboe medstifter av og den første formannenj i byens første venstreforening, Trøndernes Grundlovsforening. I 1884 var han formann i Søndre Trondhjems Amts Fælles Venstreforening. Den harde partistriden i 1880-årene hadde imidlertid sine sosiale omkostninger. Familier ble splittet og vennskap oppløst. Lindboe ble persona non grata i Jenssen-familien, og i årevis lå han i rettstvister med Adresseavisen for injurier før han endelig fikk medhold i Høyesterett i 1887.

Jacob Lindboes posisjon i rikssammenheng manifesterte seg ved at han under dannelsen av det landsdekkende Venstre i 1884 ble valgt inn i partiets landsstyre med det høyeste stemmetall nest etter Johan Sverdrup. Han var medlem av landsstyret til 1889 og fulgte det rene Venstre under partisplittelsen. Radikaliseringen av Venstre i Trondheim etter 1891, under Håkon Løkens ledelse, gav Lindboe en sjanse i rikspolitikken. 17. mai 1894 ble venstrehøvdingen hyllet i et stort borgertog som gikk til hans residens på Nidareid gård. Under stortingsvalget om høsten kom endelig gjennombruddet for Venstre lokalt, da partiet erobret de fire stortingsplassene for Trondheim by og Levanger, med Jacob Lindboe som første representant. Han ble gjenvalgt i 1897, men frasa seg gjenvalg i 1900.

I løpet av de fem årene på Stortinget (1895–1900) markerte «den rødglødende lagmand fra Trøndelagen», som Bjørnson skal ha kalt ham, seg først og fremst som en sterk pådriver i nasjonale spørsmål. Han var saksordfører for loven om det rene flagg både i 1896 og 1898, og han var en av de toneangivende blant de 24 uforsonlige i Venstre som i 1895 stemte mot å gå til forhandlinger med Sverige. I 1898–1899 var han formann i komiteen som behandlet forslaget til militær straffelov, og han var medlem av den komiteen som ble nedsatt i 1898 for å ivareta Stortingets interesser i forhold til Alfred Nobels testament.

Sviktende helse og en tidlig død bidrog kanskje til at Jacob Albert Lindboe ikke satte merker etter seg i andre saker. Han gikk imidlertid tidlig inn for allmenn stemmerett for menn og fra 1896 også for kvinner. Han markerte seg i mindre grad i økonomiske og sosiale spørsmål. I 1893 var han med på å stifte Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKM) og satt i styret der i flere år, og han var også aktiv i opprettelsen av en frimurerlosje i Trondheim i 1881.

Jacob Albert Lindboe var en karismatisk taler på 1880-årenes folkemøter og en steil og uredd personlighet – kompromissløs, men han manglet kanskje taktisk smidighet. I 1899 solgte han Nidareid gård og flyttet tilbake til Christiania, der han døde i 1902. Som stortingsmann var Lindboe med på å vedta den første loven om likbrenning (kremasjon) i 1898. Etter eget ønske ble han selv kremert etter sin død, og styret for NKM gav billedhuggeren Gustav Vigeland i oppdrag å utforme en urne til asken.

I 1958 ble en vei på Byåsen i Trondheim oppkalt etter Lindboe.

• Et utvalg

• Den nuværende politiske Situation fra konstitutionelt Standpunkt. Foredrag, Trondheim 1883
• Aktstykker og Korrespondance vedk. Grundlæggelsen af St. Johs. Logen St. Olaf t.d.g.T. Mindeblade, 2 bd., Trondheim 1892–94

• Etterlatte papirer

• Jacob Lindboes privatarkiv for perioden 1882–1902 finnes i Gunnerusbiblioteket, UBT (privatarkiv nr. 60)

• Norsk historie fra 1815 til 1905
• slekten Lindboe

• Kirkhusmo, Anders: Jacob Lindboe i Norsk biografisk leksikon.