Jacques Marie Lacan

Lacan hentet inspirasjon fra psykiateren Gaëtan Gatian de Clérambault og regnet ham som sin viktigste lærer. Lacans omfattende arbeid med pasienter var en kilde til teoriutvikling.

På 1930-tallet utdannet Lacan seg som psykiater og skrev en doktorgrad om paranoid psykose. Samtidig omgikk han kunstneriske miljøer, hvor særlig surrealismen sto sterkt.

En annen kilde til Lacans teorier, var hans ønske om å vende tilbake til Freud og hans verk. Mye av radikaliteten i Freuds sentrale oppdagelser forsvant i senere formidlinger av psykoanalysen, særlig i vestlig psykoanalyse. Lacans spesielle nylesning av Freud har blitt betegnet som en nærlesning med særlig vekt på Freuds egne formuleringer. Lacan mente at Freuds tekster ikke bare er en omtale av ulike psykiske fenomener; de ulike fenomenene kommer til uttrykk og farger den måten de omtales på.

Fra helt tidlig i sitt virke begynte Lacan å variere på varigheten av en psykoanalytisk time. Dette gikk i mot et essensielt prinsipp ved all psykoanalytisk behandling. Lacan begrunnet sin praksis med at det å avslutte en time avhengig av hva som skjedde der og da, kunne hjelpe pasienten til større forståelse av seg selv. Det var som å sette strek under noe viktig som hadde blitt sagt.

Timene hos Lacan ble stadig kortere. Denne praksisen er svært omstridt og den førte til at Lacan i 1963 ble ekskludert fra den Internasjonal Psykoanalytiske Forening, IPA.

Speilstadiet er et av Lacans teorier, som han presenterte gjennom et scenario: Et spedbarn ser sitt eget speilbilde og jubler som respons. Ifølge Lacan jubler barnet fordi barnet får inntrykk av være mer hel og samlet enn det det faktisk er, i forhold til det biologiske utviklingstrinn det befinner seg på. Barnet får dermed en identitet som ikke er forankret i faktiske forhold.

Lacan ønsket ikke at teorien skulle være et bidrag til utviklingspsykologien, da var imot det genetiske perspektivet som rådet i psykoanalysefaget. For Lacan ble speilstadietheller et argument mot å gjøre for mye ut av egoet, slik tilfellet også var i den kontemporære psykoanalysen.

Det reelle, det symbolske og det imaginære var tre konsepter som ble introdusert av Lacan i 1953. De skulle peke på ulike dimensjoner ved farsskikkelsen. At Lacan vendte fokuset mot farsfiguren brøt med dominerende tendenser i det psykoanalytiske fagfeltet, hvor det sentrale fokuset hadde på vært morsfiguren og barnet.

Det var viktig for Lacan at det «faderlige» ikke ble likestilt med den fysiske farsfiguren. Han mente nemlig at det faderlige kunne ivaretas, selv uten en fysisk tilstedeværelse av en far.

Den imaginære faren er den idealiserte faren, uten feil eller mangler. Lacan argumenterte for at det kunne være problematisk for barnet, om den fysiske faren identifiserte seg for mye med den imaginære faren.

Den symbolske faren er en tredje form, som kommer utenfra og bryter forstyrrende inn i den tidlige relasjonen mellom mor og barn. Gjennom dette oppbruddet, mener Lacan at barnet vokser ut av relasjonen med mor og inn i verden.

For Lacans teoretiske rammeverk av språket en viktig faktor. For ham har det ubevisste en logikk som en ligner en språklig struktur. Fra den kjente sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure hentet han begrepsparet signifiant og signifié. Signifiant er det språklige uttrykk, spesielt det lydlige elementet, mens signifié er det som betegnes.

Man tenker gjerne at et språklig tegn får betydning av det objekt det betegner, men Lacan mener at betydningen kommer fra andre, omliggende uttrykk (signifianter). Betydning skapes dermed av at de ulike uttrykk henviser til hverandre. For Lacan ble dette en viktig modell for å forstå hvordan det ubevisste er organisert og kommer til uttrykk, eksempelvis gjennom drømmer, symptomer og forsnakkelser.

Mens det var vanlig å tenke at det ubevisste dannes i barndommen og består av rester fra den, mener Lacan motsatt: At det ubevisste eksisterer fordi mennesker lever i et språk de ikke har fullstendig bestemmelse over. For Lacan er språkutvikling både et tap og en gevinst. På den ene siden gir språket tilgang på den menneskelige væren, men på den andre siden vil det opprinnelige objektet derfor også gå tapt.

Lacan hevdet at begjæret utfolder seg i folks liv som det språklige, altså innenfor det symbolske. Behovet derimot befinner seg på et biologisk nivå og det har en mer bestemt tilfredsstillelse som mål. For Lacan var kravet en måte å hevde dette behovet på. Det skjer språklig, og dermed så skjer det en fremmedgjøring fra det opprinnelige behov.

Lacan mente derfor at denne dynamikken kunne gi grunnlag for psykisk lidelse og mellommenneskelige konflikter. For Lacan ble det derfor viktig å forsone seg med begjæret og det at det er kjennetegnet av en iboende utilfredshet.

I sin nærlesning av Freud, gir Lacan ny mening til mange begreper som den senere psykoanalysen har hatt problemer med å omgås. Fallos får en videre betydning hos Lacan. For ham blir dets opprinnelige forbindelse til det mannlige kjønnsorgan mindre viktig. Fallos, eller det symbolske fallos, blir ifølge Lacan et tegn på at den menneskelige seksualitet har en grense i forhold til en absolutt tilfredsstillelse.

Begrepet om det reelle blir tiltagende viktig for Lacan, som han ikke sidestiller med realitet. En av Lacans mest oppsiktsvekkende utsagn var «Det finnes ikke noe seksuelt forhold». Dette er en måte en flik av det reelle kommer til syne på. I det seksuelle er det noe som ikke helt går opp. Eller det er noe man ikke helt kommer til bunns i og kan derfor være vanskelig å leve med.

«Det ubevisste er den Andres diskurs», hevdet Lacan. Med det understreker han at et kjennetegn ved det ubevisste er dets fremmedhet eller annethet. En konsekvens er at det menneskelige subjekt er og forblir delt. Det har en begrenset viten om seg selv og av verden.

• psykoanalyse
• psykiatriens historie

• Žižek, Slavoj (2006). How to read Lacan, London: Granta Books.