Collett tilhørte en slekt som hadde gjort seg gjeldende i England fra 1300-tallet. Han begynte som kjøpmann i 1676 og kom til Christiania første gang i 1677 og innledet handelsforbindelse med flere trelastkjøpmenn i norske byer, blant annet med sin kommende svigerfar, Peder Leuch. Collett bosatte seg i Christiania i 1683 og giftet seg der i 1686, men betraktet lenge sitt opphold i byen som midlertidig og tenkte så sent som i 1702 å vende tilbake til London, som fra 1660-årene var hovedmarked for norsk trelast.
Under den pfalziske arvefølgekrigen i 1688–1697 opptrådte han som stedlig representant for engelske kjøpmenn og sørget for at deres skip nøt godt av den dansk-norske nøytraliteten, ved å være nominelt eid av borgere i Norge.
I 1703 brøt den spanske arvefølgekrig ut. Dermed åpnet det seg nye muligheter for nøytral handel, og Collett valgte å bli i Norge. Forbindelsen med England var likevel viktig for ham gjennom hele livet. Han var faktor (agent) for engelske trelastimportører, han importerte engelske metaller og andre varer, han var kommisjonær for avgifter fra norske kirker til den dansk-norske kirken i London, og hans sønn John Collet var bosatt som kjøpmann der fra 1720 til sin død i 1759.
I likhet med mange andre innvandrere som skaffet seg en plass i handelseliten i Norge på 1600- og 1700-tallet, knyttet også Collett seg til en etablert familie gjennom handel og giftermål. Sitt undersåttlige forhold til kongen ordnet han i 1703 ved å avlegge troskapsed til monarken, og fra 1704 figurerte han som storkjøpmann under eget navn i de offentlige dokumentene. Også i likhet med andre storkjøpmenn tok han aldri borgerskap, men sikret seg som dem embetsmannsstatus. Kongen utnevnte ham i desember 1703 til kommerseråd.
Collett var sin tids største trelasteksportør i Christiania. Fra 1704 var han i tollbøkene registrert med to–tre ganger større utførsel enn den nest største eksportøren (opp til 3500 trelastlester i året).
Som andre store Christiania-kjøpmenn var han involvert i omfattende tollunndragelser. De ble fra 1705 først avslørt, men så dysset ned av myndighetene. I motsetning til andre store eksportører var han ikke en betydelig sageier. Årlig befraktet han 12–15 fartøyer, og i de gunstige tidene for norsk skipsfart under den spanske arvefølgekrigen, før Norge ble trukket med i den store nordiske krigen i 1709, opptrådte han som reder for en hel rekke skip, som til dels var utstyrt med kanoner – de seilte med norsk trelast til Storbritannia, Nederland, Frankrike og Portugal.
Under krigen med Sverige led han store krigstap på sin rederivirksomhet – selv beregnet han i 1720 sine tap under den store nordiske krigen til 35 000 riksdaler og tapene på all sin handelsvirksomhet fra 1676 til 1720 til snaut 93 000 riksdaler. I 1720-årene gikk han over til å eie flere parter i britiske skip.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.