Karl av Hessen

Karl tilbrakte sine barneår i Kassel. I 1754 ble han og brødrene sendt til Hannover etter at faren, landgreve Friedrich, hadde konvertert til katolisismen. I Hannover ble de beskyttet av morfaren, den britiske kong Georg 2. I 1756 ble de sendt videre til det danske hoff, der de vokste opp sammen med sine fettere og kusiner (kong Frederik 5s barn).

Karl fikk en militær utdannelse og karriere. Som 18-åring i 1762 førte han et regiment av den dansk-norske mobiliseringshæren som skulle beskytte Slesvig-Holstein mot et fryktet russisk angrep. 20 år gammel avanserte han til generalmajor og to år senere til generalløytnant.

Prins Karls skjebne ble enda nærmere knyttet til kongehuset da han etter tronskiftet i 1766 ble den nye kongen Christian 7s svoger gjennom ekteskapet med kongens 16 år gamle yndlingssøster, Louise. Ekteskapet var karrieremessig gunstig, og dårligere ble det ikke da fyrsteparets eldste datter, prinsesse Marie Sophie Frederikke, 24 år senere ble gift med kronprins Frederik (den senere kong Frederik 6). Men selv om embetene ble mange og høye, var prinsens reelle innflytelse liten. Han hadde verken faglige eller personlige forutsetninger for å gjøre seg sterkt gjeldende, og han var vel knapt selv klar over hvordan og hvor mye han ble brukt av andre, sterkere aktører i den kontinuerlige maktkamp som preget tvillingrikene under Christian 7s livslange sinnssykdom.

Det begynte allerede omkring 1770 og fortsatte gjennom mer enn 30 år. Å styre fullstendig klar av motsetningsforholdene mellom kongens halvbror arveprins Frederik, kongens livlege Johann Friedrich Struensee og senere den unge kronprinsen lot seg vanskelig gjøre. Etter tronskiftet i 1766 stod Karl en tid høyt i gunst, som sjef for livgarden, stattholder i Norge (uten å residere der) og preses i det nyopprettede Krigsrådet. Men allerede året etter ble han offer for et intrigespill, falt i unåde og flyttet til sin mors slott Hanau.

I 1769 ble Karl utnevnt til stattholder for hertugdømmene Slesvig og Holstein med bolig på Gottorp slott i Slesvig, en stilling han beholdt til sin død. Etter Struensees fall i 1772 ble Karl av Hessen i oktober samme år utnevnt til høystkommanderende general i Norge. Regjeringen i København fryktet svenskekongen Gustav 3s planer om å underlegge seg Norge og ville styrke forsvaret av riket i nord. Tanken var vel at en så vel plassert prins av kongehuset skulle styrke nordmennenes lojalitet og kampvilje. Store deler av den norske hæren hadde tjenestegjort i danske regimenter i en årrekke, og i livgarden var det alltid en stor andel norske. Som gardesjef hadde Karl lært å sette pris på «de nordsche Gutter».

Prinsen ble da også først begeistret mottatt av nordmennene. Karl misforstod nok denne introduksjonen og trodde at de ville ha ham til konge i et separat kongerike. Men da den fyrstelige generalen bygde opp et stort hoff i Christiania (Oslo) og skaffet byen og landet svære utgifter, sank populariteten raskt. Han residerte i generalkrigskommissær Peder Holters herskapelige gård i Dronningens gate og drev der en betydelig selskapelighet. Hans nærmeste følge ble innkvartert i stiftamtmann Storms palé (den senere krigsskolen), der de levde flott på borgernes bekostning. Mellom de to bygningene lot prinsen slå ut veggen i annen etasje, noe som førte til prosess mellom byen og Storms konkursbo. Han bygde også – helt uten tillatelse – en stor stall til sine hester, der Christiania Torv nå ligger. Den skjemmende «Prinsestallen» ble stående i nesten hundre år.

Regjeringen i København fant etter hvert ut at faren fra svensk side hadde vært overdrevet. I 1773 ble Karl beordret tilbake til Danmark, og bymagistrat og befolkning i Christiania pustet lettet ut. Men allerede to måneder senere var prinsen tilbake i byen, og denne gang sammen med prinsesse Louise. Borgerne var ikke særlig ivrige med subskripsjonene til en æresport for prinsessen, og det oppstod også en hel del andre uoverensstemmelser. Prinseparet foretok nå en reise til Trondheim og ble, i motsetning til i Christiania, mottatt med stor begeistring underveis. Samme høst dro paret igjen fra landet med kurs for Slesvig. Der ble Karl i flere år, inntil han fikk tillatelse til å delta i den bayerske arvefølgekrig i 1778–1779 som medlem av Frederik den stores stab. For øvrig holdt prinsen seg stort sett i ro med familien på sitt landsted Louisenlund ved Slesvig, eller på Gottorp slott, der han drev slottsteateret frem til å bli et av samtidens beste tyskspråklige teatre.

I 1784 gjennomførte kronprins Frederik sin palassrevolusjon og satte sin halvonkel, arveprins Frederik, utenfor statsstyret. Prins Karl av Hessen stod høyt hos den unge regenten, og da Sverige i 1788 angrep Russland og utløste Danmarks forpliktelse til å komme russerne til hjelp, ble Karl utnevnt til øverstbefalende over de 12 000 hovedsakelig norske soldatene som skulle marsjere mot Göteborg. I Norge har dette minifelttoget fått navnet «Tyttebærkrigen». I slaget ved Kvistrum bro i nærheten av Uddevalla slo nordmennene de svenske forsvarsstyrkene og tok 800 dragoner til fange. Disse ble sendt i triumf til Christiania, paradert i hovedgatene og satt i arbeid med å bygge det som i dag heter Ankerveien.

Da nordmennene stod ved Hisingen like utenfor Göteborg, sluttet kong Gustav fred med Katarina 2, og hjemturen kunne begynne. Feltherren hadde verken sørget for utstyr eller matvarer, slik at soldatene for en stor del gikk barbeint og måtte plukke tyttebær for å overleve. Vel hadde prins Karl «seiret», men til hans evige skam hadde han sørget så dårlig for sine norske soldater at hele 3000 av dem omkom under hjemmarsjen eller umiddelbart etter hjemkomsten.

Prinsen ble stadig mer upopulær, og da han sterkt motsatte seg innføringen av trykkefriheten, fikk han opinionen mot seg. Da Storbritannia våren 1801 (blant annet gjennom lord Nelsons angrep på København) prøvde å presse Danmark til å gå ut av det nyopprettede nøytralitetsforbundet rundt Østersjøen, og Frankrike samtidig truet med at Preussen ville invadere hertugdømmene dersom Danmark ikke tok opp kampen mot britene, besatte prins Karl Hamburg og Lübeck. Det ble et kortvarig militært mellomspill uten strategiske eller politiske konsekvenser, og det var siste gang prinsen opptrådte som feltherre, selv om han beholdt sin posisjon som øverstkommanderende i navnet for den norske hæren helt frem til 1814. Samme år ble han utnevnt til generalfeltmarskalk.

Prins Karl trakk seg igjen tilbake til Slesvig, der han drev med interessante private sysler som gullmakeri, spiritisme og frimureri. I 1817 ble han utnevnt til storkommandør av Dannebrogordenen. Hans innflytelse over Frederik 6 avtok også etter hvert, men så sent som i 1830 skapte han problemer da han prøvde å overtale kongen til med makt å slå ned uroen som hadde oppstått i hertugdømmene i kjølvannet av julirevolusjonen i Frankrike.

Karl av Hessen og Louise hadde fire barn. Eldstedatteren ble dansk (og for en tid norsk) dronning, og sønnen Friedrich kom til å bekle farens gamle embeter som stattholder og kommanderende general i Norge (1810–1813). En yngre sønn gjorde også militær karriere, men ble sinnssyk og døde tidlig. Den yngste datteren, prinsesse Louise Caroline, ble gift med hertug Wilhelm av Holstein-Beck. Disse to ble foreldre til den senere kong Christian 9 av Danmark og dermed stamforeldre til de nåværende danske og norske kongehusene.

• Mémoires sur la campagne de 1788 en Suède, København 1789
• Mémoires de mon temps, København (posthumt) 1861 (norsk utg. Prins Carl af Hessens optegnelser, 1893)

• tyttebærkrigen