Landboreformene

Landboreformene fikk en sentral betydning for moderniseringen av det danske samfunnet, herunder dansk landbruks særlige samfunnsmessige stilling. Det tette samspillet mellom landbrukstekniske, landborettslige og utdannelsesmessige reformer ble et særtrekk for det danske reformforløpet og en forutsetning for utviklingen av den gårdeierbaserte landbokulturen i løpet av 1800-tallet.

Landboreformene som begrep er forbundet med dansk historie, men i mange andre europeiske land, for eksempel Preussen og andre tyske stater samt Sverige, Østerrike-Ungarn og England, var det parallelle bestrebelser og forløp i siste halvdel av 1700-tallet. Den første fasen i den franske revolusjon inneholdt også liknende reformer.

Formålet med landboreformene var både fra statens og de privates side å forandre tilstandene i det gamle samfunnet. De rettslige, sosiale og strukturelle forholdene ble ansett for å hemme bondelandbruket, og reformenes mål var derfor å frigjøre bonden som landbruker og dermed øke produktiviteten. Reformene fulgte to spor: dels et landbruksteknisk (særlig utskiftning), dels et landborettslig, som skulle sikre bøndenes rettigheter.

Reformene må sees i sammenheng med de nye økonomiske strømningene i samtiden, som fysiokratismen, opplysningstiden og den påtroppende oppfatningen av alle individers likeverd, menneskerettighetene.

Landboreformenes innledende fase var kjennetegnet av et arbeid for opphevelse av dyrkningsfellesskapet ved påtroppende salg av festegods til selveie (i Jylland), herunder bortsalg av krongods fra 1764.

Så godt som alle bønder under Koldinghus og en del på andre rytterdistrikt ble herved selveiere. En rekke private godsreformer ble målsettende: På godset under Linholme fikk bøndene i 1759-1761 et selveieliknende arvefeste, og på Bernstorff Gods nordenfor København ble bondejorden fullt utskiftet og gårdfesterne selveiere i 1765-1767.

Arvefestet ble innført på Københavns Amts rytterdistrikt i 1766, senere på Københavns Universitets godsbesittelser og på noen private gods. På godset Bregentved nær Haslev var A.G. Moltke pioner ved innførelse av det holstenske kobbelbruk, først på hovedgården, senere på bondegårdene, hvorfra det breide seg til Øernes landbruk.

Etter tronskiftet i 1766, hvor Christian 7. ble konge, tok staten fatt på en mer generell forbedring av festebøndenes stilling med regulering av hoveriet og andre reformer. I 1769 innledet Georg Christian Oeder en offentlig debatt om reformene med sin rapport om hvordan frihet og eiendom kunne gis til bøndene i de landene hvor begge deler manglet.

Generallandvesenskommisjonen, som ble opprettet i 1767 og i 1768 ble erstattet av Generallandvesenskollegiet, koordinerte reformarbeidet. I 1769 resulterte det i en lov om å fremme selveiebønder og senere i regulering av hoveriet, noe som fortsatte under den kortvarige epoken under Struensee i 1770-1772. Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskapet ble opprettet 1769 som en privat, statlig understøttet organisasjon til fremme moderne driftsformer og gagnlige bieerverv. Fra 1770-årene tok en rekke godseiere og landsbyprester i tillegg ulike initiativ til endret vekselbruk og innføring av dels nytteplanter som lin, poteter, kløver og raps, dels nye redskap, blant annet svingplogen fra 1780-årene.

Med Struensees fall i 1772 ble det en avbrytelse i de rettslige reformene på landet, mens utskiftningen av bondelandbruket ble fremmet ved lover i 1776 og særling ved den skjellsettende forordningen av 23.4.1781, som regulerte utskiftningen av stort sett all bondejord.

Med regjeringsskiftet i 1784 ble det innledet en fornyet og styrket statlig reforminnsats. Ledende drivkrefter var Ludvig Reventlow og først og fremst Christian Ditlev Reventlow, som i 1784-1813 var leder av rentekammeret. Etter forberedelse i Den Lille Landbokommisjonen, opprettet i 1784, ble det nordsjællandske krongods basis for et slags pilotprosjekt med fremskyndelse av utskiftningen, forbedring av skoleverket og innføring av arvefeste fra 1788. Med nedsettelsen av Den Store Landbokommisjonen i 1786 ble det innledet et omfattende reformprogram i form av blant annet reguleringen av festevesenet i 1787 og opphevingen av stavnsbåndet i 1788. Gjennom en særlig kreditordning kunne staten i tillegg fra 1786 finansiere forbedringer i landbruket, herunder kjøp av bondegods til selveie. I 1790-1791 ble reformarbeidet bremset av motstand fra godseiere, den såkalte proprietærfeiden.

Statens reformbestrebelser var i 1790-årene rettet mot å oppmuntre godseierne til å utskifte bondegodset og selge festegodset, og de tilskyndet til frivillige avtaler mellom bønder og godseiere om hoveriets omfang og tiendeytelsen. Det var en langvarig og vanskelig prosess å få hoveriet avtalt, og i 1795-1797 fungerte staten i flere tilfeller som megler mellom bønder og godseiere. Den endelige forordningen om hoveriet, som kom 6.12.1799, var en stadfestelse av de oppnådde resultatene. Omkring 1810 var nesten all dyrkbar jord utskiftet, likesom mange, særlig jyske bønder, var blitt selveiere. Utskiftningen var en imponerende teknisk-administrativ prestasjon. Den betød enden på dyrkningsfellesskapet og ble supplert av statlige bestemmelser om tilsyn med vassdrag, gjerde og markfred. Skogforordningen av 1805 innførte også regler til beskyttelse av skogene samt fredskogsplikt.

Til landboreformene regnes også en anordning for almueskolevesenet fra 1814, som sammen med en anordning for skoleverket i kjøpstedene innførte undervisningsplikt for alle barn fra 6-7-års-alderen inntil konfirmasjonen, på landet, men kun med skolegang hver annen dag. Anordningene som normalt regnes for den danske folkeskolens fødsel, ble utformet etter forslag fra Den Store Skolekommisjonen, som ble nedsatt allerede i 1789. Blaagaard Seminar var det første lærerseminaret fra 1791 og derefter ble opprettet flere lærerseminar til utdannelse av landsbyskolelærere.

Den statlige reformlovgivningen rettet seg helt overveiende mot gårdeierne, og i 1800-tallets første halvdel hadde lovgivningen og embetsverket en klar bondebeskyttende linje. Gårdeiernes samfunnsmessige stilling ble styrket, de ble inndratt i det lokale embetsverket, det vil si i fattig- og skolekommisjonene, og ble på lengre sikt en viktig politisk faktor i det danske samfunnet. Husmannbefolkningen fikk i kun mindre grad gavn av reformene. Hoveriforordningen fra 1799 gjaldt kun gårdeierne, og en særlig husmannhoveriforordning fra 1807 ga ikke husmennene de samme rettighetene som gårdeierne. Husmennene kom herved rettslig til å fremstå som landbosamfunnets underklasse, samtidig med at klassen vokste, som den som skulle oppsuge den voksende befolkningen. En egentlig frigjøringsprosess for husmennene begynte først med husmannbevegelsens etablering i begynnelsen av 1900-tallet.

• Vornedskap
• Livegenskap